Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20181206/PLUSS/181209902

Snakk til fremmede!

Av Ragnhild Tangen,
Stabekk

Publiseringsdato: Torsdag 6. desember 2018

Hjernekapasiteten vår er ifølge ekspertene bortimot uendelig; vi bruker bare en sørgelig liten brøkdel av mulighetene. Resten av den grå, foldete massen bare ligger og vaker ganske unyttig. Men dette kan vi gjøre noe med, hevdes det fra kompetent hold. I sin populærvitenskapelige lille bok «Hjernen er stjernen» forteller nevrologispesialisten Kaja Nordengen at blant annet det å lære et nytt språk er kjempenyttig for hjernekapasiteten. Gjør vi det, får vi ikke bare gleden av å mestre noe nytt, men også den gevinsten at vi rett og slett blir skarpere.

Av andre tips nevner hun at det å bryte rutiner kan være utviklende, som for eksempel å parkere på den vanskeligste plassen foran supermarkedet, gå av på «feil» stasjon eller også det å snakke til fremmede mennesker. Dette siste er vi nordmenn generelt dårlige på. Tenk bare på alle de lukkede ansiktene på T-banen en morgenstund; der skal det mye til å bryte tausheten. Men vi burde prøve.

Andre situasjoner kan rett og slett innby til spontansnakk med fremmede; en gang var jeg på vei opp fra garderobe- og toalettavdelingen i underetasjen på en Oslo-restaurant. Så skjer det: ned trappen kommer ingen ringere enn Knut Nærum, i mine øyne NRKs den gang morsomste mann med sine særegne replikker og tilnærmet pokerfjes. «Jøss, er det virkelig deg?» utbrøt jeg aldeles spontant. «Ja, har du lyst til å ta på meg?» kom det fra mannen som hadde oppfattet min henrykte beundring.

Et slikt tilbud var det ikke lett å avslå, så jeg grep tak i kjendisens venstre biceps utenpå tweedjakken og klemte til så hardt jeg bare kunne. «Du verden», sa Nærum, hvorpå vi ønsket hverandre en fortsatt strålende aften. Og jeg hastet bort til venninnegjengen og anbefalte et kjellerbesøk, «for da kan dere få ta på Knut Nærum».

En liten opplevelse relativt sett, men den avfødte en serie refleksjoner. Hvor blaserte er egentlig kjente mennesker, og hva tenkte Nærum i ettertid? Trodde han muligens at jeg ville bli forlegen og tafatt? Egentlig var jeg et øyeblikk på vei ut av den såkalte komfortsonen. Ikke noe tydet på annet enn at han satte pris på den barduse henvendelsen. Det er jo «innafor», som det heter i dag, eller ganske enkelt menneskelig å høste anerkjennelse.

Moren min krysset en gang Karl Johans gate i vill fart da hun observerte Tarjei Vesaas på vei ut fra Grand Café; hun bare måtte takke ham for bøkene hans, spesielt «Det store spelet» om Per som «skulle vera på Bufast all sin dag.» Ansiktet til den berømte dikteren sprakk opp i et hjertelig smil som sa takk og takk. Resten av uken hadde hun stjerner i øynene.

Begge episodene var spontanreaksjoner. Imidlertid kan vi bestemme oss for å bli bedre på å kontakte vilt fremmede mennesker. Det største hinderet er antakelig at vi frykter å dumme oss ut. Som fremmedspråklærer gjennom mange år pleide jeg å si til elevene at den gode språkelev er den som tør å dumme seg ut. Just do it!

ragta@online.no