Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20181206/PLUSS/181209890

De gule vestenes opprør i Frankrike er ikke en reaksjonær kamp mot klimaet, men et opprør mot de rikes privilegier.

Nå er det personlig

Av Matthias Dressler-Bredsdorff

Publiseringsdato: Torsdag 6. desember 2018

Seksjon: Med andre ord

«MACRON, DET ER DIN FEIL»: Gatekampene mellom Gilets jaunes (De gule vestene) og politiet i Paris denne helga føyer seg inn i en fransk tradisjon: folkeopprør mot distanserte eliter, skriver forfatteren. FOTO: CHRISTOPHER OLSSØN

Første poeng: I Frankrike starter revolusjoner alltid med brødmangel eller nye skatter.

Andre poeng: Det ville være en feil å betrakte «Les gilets jaunes», De gule vestene, som en samling bakstreverske klimafornektere fra provinsen. Gjør man det, forstår man ikke raseriet, og dermed kan man ikke høre hva de sier. Tiår med dårlig hørsel endte med at Donald Trump ble valgt inn i USA og Matteo Salvini i Italia.

Første faktum: Minstelønna i Frankrike er på 14.500 norske kroner, mens sosialhjelpen ligger på 6800 kroner for en enslig. I Paris koster en ettroms leilighet på 20 kvadratmeter rundt 8400 kroner i måneden.

Andre faktum: Den nye CO2-skatten, inkludert skatt på diesel, skulle sikre staten inntekter på 35,8 milliarder kroner.

Tredje faktum: Den nesten totale avskaffelsen av formuesskatten vil gi den rikeste 0,01 prosenten av befolkningen en bonusinntekt på opptil 36.200.000 kroner årlig. Det vil koste statskassen 39,7 milliarder kroner.

Konklusjon: Prisen for skattekuttet for de rikeste er altså noenlunde det samme som den inntektene fra avgifter på diesel, som regjeringen nå, under press, har utsatt i seks måneder. Hvis man har problemer med å finne en forklaring på raseriet som i disse ukene preger Frankrike, bør man se på sammenhengen mellom disse to tallene.

FAKTA

De gule vestene:

• Flere hundre tusen franskmenn har de siste ukene protestert mot regjeringa til Emmanuel Macron, ikledd gule refleksvester.

• Det startet som et opprør mot regjeringens varslede avgiftsøkning på diesel, bensin, gass og fyringsolje. Nå krever aksjonistene også blant annet en økning av minstelønna og pensjon, samt at formuesskatten gjeninnføres.

• I denne teksten skriver Matthias Dressler-Bredsdorff om bakgrunnen for protestene, som går på tvers av yrkesgrupper og partigrenser.

• Frankrikes politiske system, der presidenten opphøyes som en konge, er medvirkende i at protestene mot Macron har blitt så heftige, skriver han.

Om forfatteren:

• Matthias Dressler-Bredsdorff er journalist og lektor ved Sorbonne-universitetet i Paris.

I et åpent brev til Emmanuel Macron i den franske avisa Libération tegnet François Ruffin, journalist og parlamentsmedlem for La France Insoumise, rett etter valget i fjor et portrett av de voldsomme reaksjonene presidenten framkalte hos en del av landets velgere:

«De hater deg. De hater deg, de hater deg. Når jeg hamrer det ut på denne måten, er det fordi valgkampen din, hoffet ditt og den overklassen som omgir deg, er rammet av sosial døvhet. De hører ikke folkets knurring.»

Nylig skrev Ruffin så et nytt åpent brev: «Meningsmålingene er bare en blek avspeiling av hvor tydelig du blir avvist. De måler hvor mange som sier de er fornøyd med deg. Det er ikke mange, 20–25 prosent, men det er ikke mindre enn for forgjengerne: Du har fortsatt et fundament av velgere, og noen vil kanskje holde hele perioden … Men det målingene ikke måler, er den avskyen, giftig og voldsom, som du vekker hos så mange. Kanskje en fjerdedel eller en tredjedel av alle franskmenn?»

Ruffin fortsetter:

«Forrige lørdag, hva var det som samlet De gule vestene? Mye mer enn bare prisene på diesel: Hva var det de hadde felles? Hva var det som, tross ulikhetene mellom dem, likevel førte dem sammen? Deg. Den aversjonen du skaper. Det er forståelig. Du har revet over den sosiale kontrakten. Du river over Frankrike».

Lest fra det flegmatiske nord kan Ruffins tekst gi inntrykk av at et nytt nivå av verbal vold er nådd i den franske debatten. Men kan det virkelig stemme at folk føler det slikt som Ruffin beskriver? Hvor utbredt er sinnet, og i så fall: Hvordan har det gått så langt?

De siste par ukene har franske medier stilt det samme spørsmålet: Hvem er De gule vestene? Svaret er: alle slags folk.

Det spesielle ved denne bevegelsen er at den ikke kan oppløses i tradisjonelle partiskiller: Demonstrantene kommer fra hele samfunnet. En meningsmåling i avisa Le Monde viste at 42 prosent av befolkningen støtter bevegelsen. Andre målinger har vist at tallet kan være 70 eller til og med 80 prosent.

De som ikke støtter bevegelsen, er stort sett fra overklassen og i den øvre middelklassen, altså Macrons kjernevelgere.

Blant de om lag 400 arresterte i Paris etter gatekampene på lørdag er profilene bemerkelsesverdig ulike. Den største andelen ser ut til å være familiefedre fra områder utenfor byen, uten noe på rullebladet. Beveger man seg ut av byene, til de okkuperte rundkjøringene, vil man finne et lignende bilde. Også her er sammensetningen heterogen, men først og fremst er Frankrikes største «parti» – nemlig hjemmesitterne og de som stemmer blankt – godt representert.

Det er med filosofen Jacques Rancières ord «la part des sans-part», de vi normalt ikke ser, i hvert fall ikke i de velstående områdene i hovedstaden, de som ikke har del i fellesskapet, som i disse dager har tatt til gatene.

Det har skjedd før, seinest i 2005, da det var opprør i de fattige forstedene nord for Paris. En forskjell er imidlertid at det ikke lenger er de fattiges egne biler og boliger det blir satt fyr på. Nå har oppstanden flyttet inn til det franske medier kaller «den vakreste (og dyreste) avenyen i verden»: Champs-Élysées.

Det er med andre ord selve symbolet på forbrukssamfunnet, symbolet på den kontrakten som på 1900-tallet ble inngått mellom kapitalen og arbeidet, hvor arbeiderne gikk med på politisk føyelighet i bytte mot økte muligheter for forbruk – som i disse dager er gjenstand for nye konflikter og gatekamper.

Kontrakten er revet over, det politiske systemet virker ikke, de rike blir rikere og kjøpekraften stagnerer for arbeiderklassen og middelklassen. Det vi ser på de voldsomme TV-bildene er selve samfunnskontrakten, som de gule vestene forsøker å reforhandle med makt.

I en ekstrasending på fransk statsfjernsyn søndag kveld (2. desember) spurte intervjueren flere ganger om det som foregikk var insurrection, en oppstand mot statsmakten som sådan. Ingen sa klart nei.

På lørdag var stort sett hele ordensmakten, 60.000 gendarmer, mobilisert. Samtidig var det ifølge innenriksdepartementets vurdering bare om lag 10.000 demonstranter i Paris. Likevel gikk det som det gikk: bål og brann. Begivenhetene har avslørt en hemmelighet: Staten er mer sårbar enn man tror.

De gule vestenes primære slagord er «Macron, gå av». Et slagord som lyder som et ekko i det politiske systemet, der flere nå krever at nasjonalforsamlingen oppløses og at det skrives ut nyvalg. Deres argument er at presidenten har mistet det lille han hadde av politisk legitimitet. Vi må ikke glemme at Macron, på grunn av det underlige franske valgsystemet, gikk videre til andre valgrunde mot Marine Le Pen med støtte fra bare 18 prosent av de stemmeberettigede. 18 prosent – med det kan man altså bli konge i Frankrike.

De gule vestenes opprør startet med en frustrasjon over adgangen til helt grunnleggende nødvendigheter. Likevel har kravene raskt blitt utvidet, akkurat som skjedde med sans-culottene under den franske revolusjon. Fra deres perspektiv er det ikke lenger nok at den spesifikke dieselskatten blir trukket tilbake; nå er det selve systemet av privilegier og kapitalakkumulasjon, som de setter spørsmålstegn ved.

De gule vestene er altså ikke klimafornektende rednecks som ikke forstår den politiske og planetariske virkeligheten. De er tvert imot sosialt indignerte borgere som er lut lei av å alltid skulle betale for de rikes fest.

Men hva er det med Frankrike som gjør at denne situasjonen vender tilbake igjen og igjen?

I et av essayene sine skiller sosiologen Max Weber mellom tre ulike måter politiske maktstrukturer legitimerer seg selv: Det legale herredømmet, der man adlyder et demokratisk, lovfestet prinsipp; det tradisjonelle, der lederen henter autoritet med henvisning til at «slik har det alltid vært»; og til slutt det karismatiske herredømmet.

Den karismatiske modellen er basert på lederens personlige ethos: hans unike personlighet, hans aura, hans mystiske sans for tingenes rette sammenheng og, ikke minst, hans privilegerte innsikt i folkedypets sjel. Den bygger på en myte om at den karismatiske lederen er unikt posisjonert til å ta seg av den foreliggende (krise-) situasjonen. Det er ham eller kaos.

Eller slik ser han det i hvert fall. I realiteten er selvfølgelig snarere det omvendte som blir resultatet: Det er han som skaper kaos. Dermed er fallet så å si allerede innkodet i hans oppstigning og seier.

Nettopp denne dynamikken er Emmanuel Macron et strålende eksempel på. Han førte valgkamp på motsetningen mellom progressive og nasjonalister, og forsøkte dermed å feie de tradisjonelle politiske konfliktene av banen. Klasseskiller og interesseforskjeller forsvant til fordel for løftet om en vag, messiansk, fornuftsbåret teknokratisme.

Det var ham eller kaos.

I dag ser vi det kaotiske resultatet av en slik udemokratisk tilnærming. Den folkevalgte kongen er i ferd med å bli en svak statsleder, nettopp fordi han ikke har visst når han skulle stanse. Når regjeringen nå omsider har bestemt at innføringen av dieselskatten skal utsettes med seks måneder, er det tvilsomt om det får den tilsiktede effekten. Det er for lite, for sent. Med raseriet har kravene vokst.

I tillegg har Macron, på grunn av sin måte å utøve makt på, fjernet alle mellomledd, i første omgang fagforeningene, og regjert eneveldig. Nå er det ingen igjen som han kan forhandle med.

Men det har også skjedd noe annet, som er vanskeligere å uttrykke presist. Det er kommet et skår i karismaen hans. Magien virker ikke lenger. Den karismatiske lederens makt er selvoppfyllende; den er basert på det forholdet at han blir opplevd som mektig. Når han først framstår som avmektig, er spillet forbi.

Alt dette er naturligvis ikke bare Macrons skyld, selv om han har båret ved til bålet. Det er selve den franske republikkens grunnlov som krever denne rekka av menn sendt av forsynet, som franskmennene raskt blir lei av.

Når vi skal se framover mot hva som kan bli resultatet av denne svært spente situasjonen, er det flere muligheter – gitt at en langvarig oppstand må sees på som svært usannsynlig. Som demonstrantene som forleden stormet børsen i Paris ga et ufrivillig et eksempel på, er det ikke enkelt å tilrane seg makten i moderne europeiske stater. Børsen var nemlig tom – den var ikke lenger børs, for nå foregår alt i cyberspace.

Det mest sannsynlige ser dermed ut til å være at Macron fortsetter ut valgperioden, om enn med en sterkt svekket legitimitet. Hvis han på ny møter Marine Le Pen i annen runde, er det ikke godt å si hvordan det vil gå. I begge tilfeller synes taperen å være det franske samfunnet.

Den store ukjente faktoren er imidlertid hva de gule vestene vil gjøre nå. Kommer de til å gjøre som i Italia og organisere seg, slik Femstjernersbevegelsen har gjort? Vil de etablere et parti som kan stille til neste valg?

Eller vil de fortsette protestene i den anarkistiske formen vi har sett så langt?

Fram til vi finner ut av det, kan vi tenke på Maos statsminister Zhou Enlai, som da han en gang ble spurt hva han mente om den franske revolusjon, skal ha svart: «Det er fortsatt for tidlig å si».

Historiens hjul ruller fortsatt, og sett fra den riktige vinkelen ligner det nesten en camembert.

matthias@bredsdorff.dk

Oversatt av Lars Nygaard.