Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20181205/PLUSS/181209852

Presidentene i Brasil, Colombia og USA leker med tanken om en regional storkrig i Latin-Amerika.

Den kalde krigen er tilbake

Av Vegard Bye,
doktorgradsstipendiat

Publiseringsdato: Onsdag 5. desember 2018

Seksjon: Kronikk

DEN NYE ALLIANSEN: Donald Trumps sikkerhetsrådgiver John Bolton har erklært Brasil og Colombia til USAs hovedallierte i striden mot den «tyranniske troikaen» Cuba, Venezuela og Nicaragua. Dette kan føre til en full militær konfrontasjon, skriver Vegard Bye. Her vifter Bolsonaro-tilhengere i Brasil med Trump.FOTO: MIGUEL SCHINCARIOL, AFP/NTB SCANPIX

Kronikk

Da presidentene Barack Obama og Raúl Castro den 17. desember 2014 annonserte begynnelsen på normalisering mellom USA og Cuba, mente de fleste at den kalde krigen i den vestlige hemisfæren endelig var slutt.

Da president Trumps sikkerhetspolitiske rådgiver John Bolton kom begeistret ut av møtet med påtroppende president i Brasil, Jair Bolsonaro, i forrige uke, gikk det for alvor opp for oss at den kalde krigen er tilbake og i verste fall kan ende med full militær konfrontasjon.

De to største landa på det amerikanske kontinentet deler nå for første gang siden det brasilianske militærdiktaturet både en sterkt anti-kommunistisk ideologi og en «geopolitisk» forståelse av tilstanden i Latin-Amerika. De fastslår at USA og Brasil nå vil ha en historisk mulighet til et strategisk militært og sikkerhetspolitisk partnerskap, og at Brasil vil støtte USA i presset mot Venezuela. Også felles opptreden overfor Cuba sto på dagsorden for dette møtet.

Boltons oppskrift for Latin-Amerika ble utdypet i en tale i Miami en måned tidligere, da han utnevnte Cuba, Venezuela og Nicaragua til en «tyrannisk troika» som utgjør «en simpel kilde til kommunisme i den vestlige hemisfære (...) Under president Trump vil USA gå til direkte «action» mot alle disse tre regimene for å forsvare rettsstat, frihet og grunnleggende menneskelig anstendighet i vår region.»

Bolton fikk endog lurt inn en referanse til den snart 200 år gamle Monroe-doktrinen i Trumps FN-tale i høst, med underteksten: Latin-Amerika er tilbake som vår bakgård, der fremmede makter (nå med henvisning til Russland og Kina) ikke er velkomne.

Det store spørsmålet er om denne gjenskapte geostrategiske kald-krigen på det amerikanske kontinentet varmes opp til en direkte militær konfrontasjon? Jokeren i dette spillet er antakelig Colombia, med sin 2200 kilometer lange grense mot den utpekte hovedfienden, Venezuela. Bolton har snakket i samme åndedrag om Iván Duque og Bolsonaro som USAs nye hovedallierte i Latin-Amerika. Trump har gjentatte ganger nektet å dementere at han har militære planer overfor Venezuela.

President Duque ble valgt på et program som er sterkt kritisk til den kolombianske fredsavtalen. Han presses av sin partifelle, eks-president Uribe, til å stille stadig mer uakseptable krav til den de-mobiliserte FARC-geriljaen. Samtidig vet vi at Uribe har nære bånd til USA-senator Marco Rubio, som på mange måter har forvaltet Trumps politikk overfor Cuba og Venezuela.

Duque gjør ingen hemmelighet av at han ønsker USAs aktive støtte til regimeendring i begge land, men aller mest i sine foreldres fødeland Cuba. Det tette militære og sikkerhetssamarbeidet mellom de to landene, som strekker seg tilbake til kuppforsøket mot Chávez i 2002, er her et tema: Cuba har flere tusen militære og etterretningsrådgivere i sentrale posisjoner i Venezuela, inkludert i presidentens krigsstrategi-rom (sala situacional). Venezuelas militærdoktrine er basert på den kubanske om ‘forlenget folkekrig’, med tanke på å mobilisere befolkningen i motstandsgrupper i tilfelle en invasjon.

Neste fase i fredsprosessen i Colombia var ment å være forhandlinger med den gjenværende geriljaen, ELN. Dette har Duque nå langt på vei sabotert, ved å forlange at Cuba skal utlevere en av ELN-lederne, Gabino (Nicolás Rodríguez) i stedet for å la ham delta i fredsforhandlingene i Havanna. Duque vet at dette kravet kan gjøre det umulig for Cuba, og dermed antakelig for Norge, å fortsette i sin fredsrolle. Om forhandlingen med ELN avlyses på grunn av Colombias konflikt med Venezuela og Cuba, kan det tilspisse hele den regionale konflikten.

I denne truende situasjonen er det paradoksalt nok de militære, både i USA, Colombia og Brasil, som kanskje kan holde tilbake. Trumps forsvarsminister er nok en hauk, men «he is not a fan of going to war», som en av hans gamle offiserskollegaer siteres på i Bob Woodwards beretning om Trumps galehus i Washington («Fear»).

I Colombia har militærledelsen, tidligere de øverst ansvarlige for massive menneskerettsbrudd, blitt de rene fredsengler gjennom forhandlingene med FARC. De har nylig avvist press fra Uribe-fløyen om å møte Venezuela på grensa med militære midler. Noe tilsvarende sies fra Brasil, der de militære ligger an til å få så mye som en tredjedel av statsrådspostene og kan utgjøre en fare for demokratiet, men «aldri vil gå med på en militær-aksjon mot Venezuela», som Thiago de Aragao, en sentral risikoanalytiker i Brasil sier til Reuters etter Boltons møte med Bolsonaro.

Det lekes nå med en regional storkrig i Latin-Amerika som vil ha grusomme konsekvenser. For Trump og hans mannskap dreier dette seg ikke om verken å avhjelpe menneskelig lidelse eller å sikre demokrati og MR. Det er en ideologisk kaldkrigsretorikk skremmende lik den som historisk har ligget bak USAs støtte til militærkupp, invasjoner og diktatur i Latin-Amerika. Duques veivalg både for Colombia og for kontinentet kan bli avgjørende, med så mange krigsgale menn rundt seg.

vegard@scanteam.no