Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20181203/PLUSS/181209823

Det mangler noe vesentlig i diskusjonen om Polen.

Autoritær respons

Av Tarjei Ellingsen Røsvoll,
jusstudent ved UiB

Publiseringsdato: Mandag 3. desember 2018

Seksjon: Fokus

EU har omsider fått sin første store seier mot Polens rettferdighetsparti, PiS. Partiet ville foreta endringer i dommernes pensjonsalder og dermed kaste dommere som sto mot regjeringen. Da EU-domstolen avsa dom om at dette var ulovlig, bukket partiet av. Rettsstatsforkjemperne i EU kunne danse en seiersdans, men den varte ikke lenge: lederen for justiskomiteen uttalte på radio ikke lenge etterpå at pensjonsalderendringen var en «taktisk avledningsmanøver».

Fra europeisk og liberalt hold i Norge ser vi at det ropes opp om respekt for rettsstaten og forbedring av rettslige institusjoner, som da Raftoprisen gikk til den polske ombudsmannen. Dette overdriver rettsstatens betydning, og underspiller EU som årsak til utviklingen i Polen.

På nittitallet bidro kravene fra IMF og Verdensbanken til å tvinge den frihetlige sosialismen til partiet Solidaritet i kne. Deretter kom arbeidslivsreformen på 2000-tallet, som økte ikke-faste ansettelser med over 25 prosent i løpet av noen få år. Pensjonsreformen i 2006 og det liberale partiet Borgerplattformen (PO) sitt forsøk på å få Polen inn i EU fikk 26.000 til å streike, en reaksjon som toppet seg med over 200.000 streikende fordelt på 12.000 streiker i 2008. Så fulgte finanskrisen (Polen slapp greit unna), og en krisepakke fra 2009 som strammet inn den økonomiske politikken ytterligere. Antallet streiker i 2009 nærmet seg null, og aktivister i de større fagforeningene begynte for alvor å rope varsko. Alt dette skjedde under oppsyn fra EU, før PiS var i nærheten av makt.

Som en nylig doktorgrad fra Universitetet i Columbia av Maria Snegovaya viser, er trenden i både Polen og Ungarn at sentrum-venstrepartiers støtte til nyliberal økonomisk politikk (dårligere velferd, fleksibilitet i arbeidsmarkedet, lavere skattetrykk og så videre) fører til at velgere vender seg mot autoritære partier. Hun peker på at tilfellet er motsatt der venstresiden går i radikal retning, som i Slovakia.

Årsakene er mangfoldige, men vi må ikke begå den tabben å tro at det bare er en opplevelse av svik, ressentiment mot eliter eller kulturell arv som skaper den autoritære vendingen. Ved å gjennomføre nyliberale arbeidslivsreformer og strupe budsjettet for sosial støtte uthules mellomstatlige organisasjoner som fagforeninger, fordi mennesker mister overskuddet til å mobilisere. Da overlates folks liv i hendene til en nasjonal eierklasse i en stadig profittskvis, og det som var ille blir verre. Så kommer opprørene. Dette skaper behov for mer makt til de som kan undertrykke reaksjonene – noe Orbáns forbud mot hjemløshet er et praktfullt eksempel på i Ungarn.

Å snu en slik utvikling krever en større offentlig sektor (som har vært en vesentlig bidragsyter til å holde arbeidsledigheten nede) og sosial bistand (som PiS’ støtte til barnefamilier). Men EU-kommisjonen og PO inngikk isteden en bilateral avtale i 2012 om å få gjelden under tre prosent av BNP. Tidligere statsminister Tusk presenterte budsjettet ved sin andre periode som et budsjett for å sikre internasjonal kapital, og POs finansminister sammenlignet politikken sin med Thatcher. Ikke lenge etter introduserte PO lovverk som forbød offentlige demonstrasjoner.

Det er klart at fremmedfrykt og en unik historisk bagasje er viktige faktorer – ikke minst omfattende korrupsjon. Men vi må samtidig se at autoritære virkemidler ofte kommer av behovet for å stoppe sosial motstand og mobilisering, som igjen utløses av en økonomisk uholdbar situasjon.

EU bidro til å skape denne situasjonen, og vil ikke i seg selv være Polens redning ut av den.

tarjeros@gmail.com