Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20181203/PLUSS/181209818

Mens retorikken i antikken ble brukt til å fremme veltalenhet, ble den i middelalderen et redskap for refleksjon.

Fra talekunst til tankekunst

Av Kristin B. Aavitsland
Kristin B. Aavitsland,
professor i kirke- og kulturhistorie, Menighetsfakultetet

Publiseringsdato: Mandag 3. desember 2018

CICERO: Antikkens talekunst skulle først og fremst overbevise. FOTO: WIKIMEDIA COMMONS

Groteske bilder og kompleks arkitektur ble brukt som de reneste tankemaskiner i 1100-tallets klosterliv.

MIDDELALDER

Moderne kognitiv teori – tenkning om tenkning – tar utgangspunkt i nevrovitenskap, psykologi, lingvistikk og computervitenskap. Middelalderens kognitive teori tok utgangspunkt i retorikk. Mens den moderne kognitive vitenskapen ønsker å analysere språk og tenkning for å besvare spørsmål om hvordan hjernen vår fungerer, var middelalderens kognitive vitenskap først og fremst praktisk rettet mot å få hjernen til å fungere mest mulig effektivt. Det viste seg at den klassiske retorikken var et godt egnet middel. Hvordan?

Kreativ gjenbruk

Retorikk er gjerne forstått som talekunst, eller kunsten å overbevise. Den retoriske metoden ble utviklet og praktisert i antikkens Roma. Cicero og Quintillian, som levde i det første århundre henholdsvis før og etter vår tidsregning, skrev berømte lærebøker i retorikk. Deres tekster er tilgjengelige for oss takket være middelalderens klosterkultur, der den klassiske retorikkens håndbøker ble kopiert og dermed bevart for ettertiden. Men denne kopieringen var ingen passiv overlevering; tvert imot var den motivert av en aktiv og kreativ gjenbruk.

Munkene hadde ikke det samme behovet som antikkens jurister og politikere for å holde overbevisende taler i det offentlige rom. Derimot hadde de bruk for redskaper til kontemplasjon, meditasjon og dyp refleksjon. Derfor ble den klassiske retoriske metoden omformet fra talekunst til tankekunst i middelalderens klostre.

Huske først, tenke etterpå

Hvis den klassiske retorikken kan beskrives som et kognitivt hjelpemiddel til å finne en overbevisende argumentasjon (inventio) og lære den utenat (memoria), er den monastiske retorikken et kognitivt redskap for å huske argumenter (memoria) som kan hentes frem igjen for eget meditativt tankearbeid (inventio). Med andre ord: rekkefølgen på den kognitive proessesens faser ble snudd på hodet for å tjene nye formål. Mens retorikken i antikkens kultur ble brukt til å fremme veltalenhet og overtalelse, ble den i middelalderen først og fremst et redskap for stille tenkning og kontemplativ kreativitet.

Den som mest systematisk har undersøkt middelalderkulturens «craft of thought», er den amerikanske litteraturforskeren Mary Carruthers. Hun har oppdaget at munkenes kognitive teknikker bygger på dyp innsikt i forholdet mellom sansning og tenkning, og at visualiteten spiller en avgjørende rolle for disse teknikkene. Klosterfolk ble trent i å lagre bilder i hukommelsen for å «tagge» tilegnet erfarings- og kunnskapsstoff, slik at det lett kunne hentes frem igjen. Slike bilder, enten de var sett cum oculis carnis vel mentis, med kroppens eller sinnets øyne, fungerte som triggere som satte en tankerekke i gang. Jo merkeligere bilder, jo mer effektive triggere. Dette er ifølge Mary Carruthers forklaringen på mange av de groteske, burleske og humoristiske tegningene som fyller margene i fromme manuskripter fra høymiddelalderen.

Kunnskap i biter

For å være i stand til å huske store mengder kunnskapsstoff, må man dele det opp i passelige biter, mente antikkens retorer. Bitene, tagget med mentale bilder, måtte plasseres på riktig sted for å kunne brukes igjen. Bygninger med mange rom eller rekker av arkader egnet seg godt som lagringsplasser: for sitt indre blikk kunne man plassere tilmålte porsjoner av kunnskap i riktig rekkefølge langs åpningene i en søylegang eller i hvert av vinduene i et stort bygg. Slik kunne arkitekturen i 1100-tallets klosteranlegg brukes som tankemaskiner av dem som bebodde dem. Klostergården med sine rytmiske bueganger og burleske figurer var ikke bare den fysiske rammen omkring klosterlivet, men også et redskap til bruk for det kognitive arbeidet som foregikk der.

Men tenkning handlet ikke bare om å reprodusere tillært stoff eller tenke gamle tanker. Middelalderens kognitive teori skilte nemlig ikke mellom kreativitet på den ene siden og minner og hukommelse på den annen. De skapende tankeprosessene, som kan involvere alle typer lagret informasjon, beskrives som en kontrollert ferd gjennom hukommelsen. Det nyskapende ligger i assosiasjonsrekken som oppstår og produserer mening ved å sette lagret stoff sammen på nye måter.

Tekst som stemmegaffel

Å bygge opp sin egen hukommelse for så å kunne navigere gjennom den var en grunnleggende teknikk ved middelalderens pedagogikk. Skolerte intellektuelle med et stort forråd av kunnskap å assosiere fra, kunne på grunnlag av en hvilken som helst tekst eller bilde utlede komplekse og originale tankerekker.

Bildet eller teksten som var utgangspunkt, fungerte slik en stemmegaffel angir grunntonen i en musikalsk komposisjon, og alt i det trenede intellekt som harmonerte med denne «grunntonen,» kunne klinge med. Selv om kravet til kontroll over den kreative prosessen var ufravikelig, ble sammensetningen av lagret kunnskapsstoff oppfattet som en fri og leken virksomhet. Flertydighet og assosiasjonsspill ble fremelsket nettopp for å øke de mentale bildenes allegoriske og metaforiske potensial.

Rammer for livet

Denne metoden, basert på en omforming av antikkens retorikk, skulle vise seg å ha innflytelse langt utenfor klostermurene. For oss, som har tilgang til middelalderen gjennom tekstene, bildene og byggverkene fra perioden, er det viktig å huske på at mesteparten av dette er skapt av menn og kvinner som hadde en form for klosterregel som ramme for sitt liv. Den intellektuelle og kunstneriske eliten levde med en fast dagsrytme av tidebønner og en konstant kontemplasjon over bibelske tekster. De var trent i systematisk, kreativt tankearbeid på grunnlag av et velfylt lager av memorerte tekster som har satt spor i det de har etterlatt seg. Derfor utgjør den «omvendte» retorikken på sett og vis det kognitive fundamentet for den middelalderkulturen vi har kunnskap om.

kristin.b.aavitsland@mf.no

Kristin B. Aavitsland er gjesteskribent i Kringla Heimsins.