Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20181203/PLUSS/181209811

Hva blir borte?

Av Eirik Blegeberg
Redaktør Musikkmagasinet

Publiseringsdato: Mandag 3. desember 2018

Seksjon: Kommentar

Kommentar

Hva blir egentlig borte med den fysiske plata? Det er et spørsmål som får stadig bedre og mer presise svar etter hvert som tida går og strømminga består. Lenge har de mest negative konsekvensene ved strømmemodellen handlet om artistenes manglende inntjening, som definitivt forblir en utfordring og et problem for dem som ikke passer inn i algoritmene eller klarer å oppnå elleville tall. Akkurat som det fortsatt er reelt at lyden ofte er for dårlig, at du leier og ikke eier, og så videre.

Samtidig, i dagens avis, poengterer Frode Strømstad, frontmann i indiebandet I Was a King og vinyltrykker i Egersund gjennom nystarta Coastal Town Records, et annet minus ved strømminga, for ikke å si pluss ved det fysiske formatet: Hvor man har hodet når man lytter. Noe jeg selv for første gang har merket meg gjennom 2018 og antallet platebutikkbesøk har gått ned, med den fysiske bunken av nye, gode plater mindre enn den har pleid å være – ikke fordi musikken i seg selv er problemet, det er nær uendelige mengder godteri der ute, men fordi mitt eget handlemønster har endret seg.

Og med handlemønsteret har lyttemønsteret tatt nye, allerede varslede retninger – mer ukonsentrert, mer flyktig, stadig klar for å klikke videre til noe annet. Akkurat som strømmeskeptikerne sa, som om musikken har blitt mindre viktig fordi den er over alt alltid. Som er en ubehagelig innrømmelse for en som bruker flere av døgnets timer på å høre (ny) musikk enn de aller fleste.

Nå skal det sies at jeg virkelig elsker dette kjappe, denne muligheten til å kunne sjekke ut hva som helst nær sagt når som helst, gjerne på farta. Men det er en mer overflatisk omgangsform som klistrer sanger og album raskere inn i glemmeboka enn når man har en cd eller lp ved siden av anlegget. Og det selv om man lagrer musikk offline, huker av favoritter og setter sammen egne spillelister.

Kom virkelig den MARS-ep-en, med blant andre Unge Ferrari, ut i år? Og var det i år Kendrick Lamar kuraterte «Black Panther»-soundtracket og Kanye West sto bak fem minialbum på fem uker? Ja, ja og ja. Og mens vi snakker om Kanye, så synes det påfallende at hans mer ambisiøse utgivelser fra før sommeren aldri fikk de helt store strømmetallene, relativt sett, og at det først var da han ga ut en fjollete novelty-sak med drahjelp fra Oslo-aktuelle Lil Pump og nettsiden Pornhub, at han gikk til nummer én.

Og så kan man spørre seg hvorfor? Vel, med nye lyttevaner – når folk har hodet et annet sted når de lytter – så krever det også at artistene komme raskere til poenget, for ikke å si refrenget, og markerte hooks må presenteres tidligere. En popformelsnakkis som slettes ikke er ny av året, men som virker å forsterkes på hitlistene måned for måned. Uten at det trenger å medførere noen popkollaps av den grunn.

Vi må bare ikke miste det andre på veien. For min egen del representert av den tålmodigheten jeg mer og mer merker at siver ut av min egen kropp. Men nå vet jeg i hvert fall endelig hva jeg selv skal sette øverst på den ellers døve ønskelista mi til jul: musikk, av den sorten du også kan holde i hånda.

musikk@klassekampen.no