Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20181203/PLUSS/181209810

Program for nåtida: Razika har oppsøkt andre uttrykk for å utfordre seg selv, litt saktere nå og med mer hiphop i rytmene.

Spiller en rolle

Av Charlotte Myrbråten (tekst) og Gunnar Wiederstrøm (foto)

Publiseringsdato: Mandag 3. desember 2018

Seksjon: Essay

HVEM VIL VEL KOMME UNNA POLITIKKEN? Ikke disse fire, i hvert fall – aktuelle med 13 nye poplåter som flytter dem mer over i R&B-en. Fortsatt fengende.

Har Razikas politiske engasjement gått utover den anerkjennelsen de ­egentlig fortjener – eller er det motsatt?

Intervju

– Seriøst? Spiller du i Razika? Dattera mi lærer seg å spille Razika-låter.

Det er kveld i Bergen og forfatter Erlend O. Nødtvedt og jeg er på Gjestehuset. Sammen vår felles nye kollega og venn fra Bergen Offentlige Bibliotek, Marie Amdam. Hun har akkurat blitt presentert for Nødtvedts forfatterkollega Bergsveinn Birgisson. Han forteller om datterens forhold til Razika med varme i blikket, og forsikrer seg én gang til om at Amdam faktisk spiller i bandet.

– Du tuller ikke?

Det er ti år siden jeg intervjuet Razika for første gangen til tidsskriftet Fett. Da var de 17 år og deres felles uttalte mål og drøm var å spille en konsert på Jamaica. Det har det ikke blitt til, men de har spilt på Cuba med Honningbarna og to ganger på ska-festival i London. Det får være nærme nok. Og så kan vi legge til den ikke uvesentlige biten om hvordan Razika har blitt inngangsport for mange unge jenter som har begynt å spille et instrument.

Vi møter Razika i øvingslokalet ved foten av den massive Puddefjordsbroen. Her skal de øve inn låter fra sin fjerde plate før turnering i januar. De har mildt sagt ikke roen. Men det kommer. Bandet har en sånn tone og dynamikk at det høres ut som en velredigert podkast hver gang de snakker sammen. Full av humor og snert. Dette burde vært et radiointervju.

FAKTA

Razika

• Kvartett fra Bergen som albumdebuterte med «Program 91» i 2011, en musikalsk miks av ska og indiepop.

• I 2013 slapp de «På vei hjem», mens de to år senere fulgte opp med «Ut til de andre», «høydepunktet i Razika-katalogen», ifølge denne avisa.

• Ved siden av musikken har Razika markert seg tydelig politisk, blant annet i Palestina-saken.

• Fredag slapp de sitt fjerde album, «Sånn kjennes verden ut», anmeldt på side 15.

– Å gi ut tre plater er litt sånn typisk. Å gi ut fire plater, da må det liksom være noe nytt. I anmeldelsene av den forrige plata skrev flere at det skulle bli «veeeldig spennende å se hva de skal gjøre nå, for nå har de liksom brukt opp oppskriften sin», sier trommis Embla Karidotter.

Spesielt nevnes Erik Fossen i Bergens Tidende, som i sin sekser-anmeldelse skrev: «Skal gruppen bli bedre nå, må den antakelig også bli noe annet». Dette har kvernet rundt i hodene på Razika.

– Og vi liksom: «Eh. Må vi det?» sier Karidotter. Og alle ler.

Møhlenpris-kvartetten bestående av Amdam, Karidotter, Maria Råkil og Marie Moe er ute med «Sånn kjennes verden ut». De har gått fra skranglete pop, ska og tilløp til punk til et «renere» uttrykk denne gangen. Tidligere har Studio One-plater, The Aller Værste!, The Specials og The Hives vært viktige referanser, men denne gangen har de hørt masse på R&B. Resultatet har blitt et luftigere og mer tilbakelent uttrykk. Det er mer betenkt og preget av mer livserfaring, hevder de. Men fremdeles løfter de det hverdagslige til noe større og finere.

– Felles referanse denne gangen er Rihanna-platen «Anti». Den hørte vi helt sykt mye på. Jeg husker du spurte, Marie, kan ikke vi lage sånn musikk? forklarer Amdam.

– Og Drake. Den platen med sånn luft utenpå («Nothing Was the Same», journ.anm.), sier Moe.

– Vi har også hørt på Solange, sier Karidotter.

– Vi har rett og slett hørt på andre ting for å få andre impulser. I øvingslokalet har vi seriøst sittet og hørt på Drakes «Passionfruit», for å få ideer til et arrangement på en låt. Det var vel låten «På trynet», var det ikke? Vi har aktivt oppsøkt andre uttrykk for å utfordre oss selv. Litt saktere. Mer hiphop i rytmene denne gang, sier Amdam.

I 2010 besøkte jeg Razika for en sak til den første utgaven av musikkmagasinet ENO. Da spilte de inn debutplata hos Matias Tellez. Nå er de tilbake til utgangspunktet, der det hele startet.

– Hvor viktig er det å være tilbake hos Tellez da?

– Det har hatt mye å si at vi har spilt den inn hos Matias. Han har virkelig lagt sin hånd på verket. Han har utfordret oss på måten vi spiller inn på. Vi har tidligere vært opptatt av at alt vi spiller inn på plate skal vi kunne spille inn helt likt live. Han har måttet jobbe en del med oss, når det kommer til tanken om at man kan bygge det litt større på plate og ha et litt annet show live. Det har vært vanskelig for oss å svelge. «Vi kan ikke ha to gitarer der og to synther der, for vi kommer ikke til å få det til fysisk», har vi insistert. Men nå har vi lært å skille mellom innspilt og live, forklarer Amdam.

– Det er mye mer detaljer enn det har vært før, gjennom hele platen. Plutselig kan du høre synther som ikke er åpenbare. Der er en mye mer lagvis produksjon, sier Moe.

– Er det mer stress å øve også da? Som nå, før konserter?

– Ja! Det er så mange små elementer som er så viktige for følelsen og vi er nødt til å kutte noe. Vi vil få det til uten å spille på tracks. Det er en utfordrende prosess, sier Råkil.

– Vi har heller ikke spilt konsert siden sykkel-VM i fjor, følger Karidotter opp.

– Det har virkelig aldri gått så lang tid tidligere.

Razika forteller om en fjerdeplate som satt langt inne. For første gang måtte de ha skrive-camper der de satt sammen og presset frem linje etter linje. Vanligvis har det kommet ny plate etter et og halv år. Nå har det gått fire. De var redde for å gjenta seg selv. Og de forsto egentlig ikke hvor bra plata var før de kom i studio.

– I studio var det litt som en sånn film der en stakkarslig person blir kledd ut som en dronning. En sliten, trøtt person som plutselig blir til noe helt annet, ler Amdam.

– Vi undervurderte oss selv, sier Råkil. Vi hadde bare sittet i dette dunkle, triste øvingslokalet og spilt, og ikke forstått at det faktisk kunne bli noe veldig bra.

I Fett-intervjuet for ti år siden snakket vi om kjønn og musikk. På spørsmål om de var feminister visste 17-åringene ikke helt: «Vi er nok mer feminister i forhold til mange andre folk på vår alder. Folk er generelt så late på en måte. Vi er for likestilling selvsagt. Det er en ulempe å bli kalt jenteband, men kanskje en liten fordel også. Vi får mer oppmerksomhet også», sa Amdam den gangen. I tolv år har Razika skrevet om kjønn og musikk, vært musikkinstruktører for jenter (slik Embla har vært, på begynnerkurs i trommer på AKKS Bergen) og stilt opp i debatter. Deres mantra har vært bevisstgjøring.

En kveld på utestedet Legal etter intervjuet kommer jeg i snakk med en musiker i et annet kjent bergensband. Han hevder at Amdam er en av de ti beste låtskriverne i landet, men at folk ikke tenker på det. For når man tenker på Razika, tenker man på feminisme eller Palestina-saken. Og som artister har Razika tapt på dette. Hadde de ikke vært aktive stemmer i politiske saker, så hadde flere lagt merke til sangene deres.

– Hva tenker dere om sånne utsagn? Har politikken gått på bekostning av estetikken?

– Folk kommer til meg og sier «det der har dere tapt mye på». Og så var jeg sånn «eh, nei». Det er ikke lenge siden en annen musikerkollega sa at dette «feministprosjektet deres» og «Palestina-greiene» bremset oss. Noen har vært jævlig tydelig på at vi ikke skal bruke tiden vår i avisen på å snakke om Palestina-saken.

Men bandet er helt uenig og synes at det å bruke stemmen politisk har gjort Razika til et mye kulere band. Og fordi de stort sett skriver sanger om kjærlighet, har det vært viktig å også snakke om andre ting.

– Den rollen har vi valgt selv og den rollen synes jeg det er viktig at vi tar. Vi ser også resultater av det. Bare det at unge jenter kommer til oss og sier de har startet band på grunn av oss, sier Amdam.

Amdam er stolt av at Razika har blitt et band mediene ringer når de trenger noen til å uttale seg om politikk og musikk. Men hun skulle ønske det var flere.

– Jeg er stolt av det og det koster oss så lite. Men jeg håper at vi skal bli flere. Jeg savner flere kvinnelige og mannlige stemmer og det trengs mangfold, det må bli kjedelig å høre oss mene noe om og om igjen, sier hun.

– Hadde vært gøy å høre hva andre artister også interesser seg for annet enn musikk. Hva annet enn musikk bryr dere om liksom? spør Karidotter.

Etter tolv år som band forteller Razika avslutningsvis om oppturer og nedturer. Første konserten på Logen i Bergen. Første vinylplate i hendene. De trekker også frem å spille for ti tusen på Slottsfjellfestivalen.

– Det var så mange som synes vi var freaks på ungdomsskolen. «Åh, de rare i Razika». Men på Slottsfjell sto noen av disse på første rad og ga meg en opplevelse: «Shit, jeg er en raring fortsatt! Men shit, du har betalt for å se oss!», sier Amdam og ler.

musikk@klassekampen.no

Razika spiller i Oslo, Bergen, Stavanger og Trondheim i januar og februar. «Sånn kjennes verden ut» er ute nå og anmeldt på side 15.