Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20181203/PLUSS/181209808

Mange ansikter

Av Magnus Andersson

Publiseringsdato: Mandag 3. desember 2018

Seksjon: Anmeldelse

Album

Tora Augestad

«Portraying Passion»

Works by Weill / Paus / Ives

Oslo Philharmonic Orchestra, Joshua Weilerstein (dir.), Christian Eggen (dir.)

Lawo Classics

Det spørs om tittelen «Portraying Passion» viser til platens tema, eller om det peker på en sanger med en uvanlig pasjon i sitt kunstnerskap. Med utstrakte armer i en trang trapp på platecoveret tar Tora Augestad opp plass, og kunstnerisk er hennes integritet så fremtredende at hun tar oppmerksomheten selv når de medvirkende er mange. Hun kan få tyske ch-lyder til å både frese og å høres ut som en seksuelt tilfredsstillende aktivitet, og hennes skarrende r-er sender frysninger ned ryggraden. Å høre henne i repertoar som Kurt Weill og Berholt Brechts «Die sieben Todsünden» er som å lukte på stemningen på Potsdamer Platz før Hitlers nasjonalsosialister stengte syndens buler og rensket ut kunstnerisk og menneskelig degenerasjon i alle former.

Protagonisten i «De syv dødssyndene» har en splittet personlighet. Hun er Anna I og Anna II, og jeg liker hvordan dette symboliserer Augestads mange ansikter. Anna II gir for så vidt ikke noen særlig store sanglige utfordringer – hun gjentar og understreker hva Anna I sier. Men som Anna II skrur Augestad ned sin sterke karisma så til de grader at jeg måtte lete i bookleten for å se om det faktisk var en annen person som sang Anna II. På sidelinjen står Familien, sunget av en mannskvartett. De kommer med moralske formaninger og krav, sunget med stive, konvensjonelle operatiske kvaliteter. Sanglig har jeg hørt mye som er langt mer spennende, men uttrykket deres er perfekt for den fordømmende borgerligheten de representerer.

Markus Paus baserer sine «Hate Songs» på Dorothy Parkers «Men: A Hate Song» (1917) og dikt fra «Enough Rope» (1926). Menn «snakker om menneskeligheten / som om de nettopp oppfant den». Og om hvordan de, mennene altså, raskt prøver å forandre en kvinne helt ned til hvordan hun går. Det er visstnok ikke helt nytt å formulere de psykologiske mekanismene bak #metoo. Paus’ lille sangsyklus drar veksler på musikkteater og underholdningsmusikk både fra den ene og den andre siden av Atlanterhavet. Augestad får ikke bare mulighet til å synge ut sin store kraft i irritasjonen over menn, men hun viser et sart og sårbart aspekt ved stemmen i sangen «Incurable».

Kanskje du har hørt den amerikanske salmen «Shall We Gather at the River», men ikke nødvendigvis i Charles Ives’ versjon. Han bruker melodien relativt uforandret, men lager tullball med rytmikken og taktartene. Noen ganger bruker han de aller enkleste harmoniene for å fargelegge melodien, men så kommer plutselig store ekspansjoner som peker langt forbi det 1910-tallet der Ives skrev sangene. Augestad tegner musikken med alt fra uakkompagnert tale, via salmesang med så avmålt uttrykk at jeg er usikker på om hun er ettergiven eller ironisk, til tynn og inderlig skjønnhet.

Bak seg har hun Oslo-Filharmonien som under Joshua Weilersteins ledelse får det til å svinge presist i Weills musikk, og med Christian Eggen er karaktertegningene hos Paus og Ives sylskarpe. Augestad viser med denne plata aspekter ved et kunstnerskap som er like rikt som det er vanskelig å definere.

musikk@klassekampen.no