Lørdag 1. desember 2018
HILSEN: Mona Ibrahim Ahmed og Hilde Sandvik skrev «Brev til Noreg», gitt ut i Samlagets Norsk røyndom-serie, etter at Ahmed i år fikk avslag på søknaden om norsk statsborgerskap. BEGGE FOTO: HELGE SKODVIN
Med håret fritt
Hilde Sandvik
Inkludering: I «Brev til Noreg» er Mona Ibrahim Ahmed krystallklar i sitt ønske om at Norge skal stille krav.

ANMELDELSE

«Eg dansa og dansa med håret laust, men heile tida tenkte eg på om nokon kjente meg og varsla familien min. Eg var glad, og eg var redd. Eg var redd og glad og spent og alt i eitt.»

Sånn beskriver Mona Ibrahim Ahmed følelsen av å kaste hijaben og danse med håret fritt, den første gangen hun tok den av seg siden hun kom til Norge som 16-åring. Hun hadde fått hijaben av mora si, på flyplassen på vei til sitt nye hjemland. Mens hun før bare hadde brukt den under ramadan, opplevde hun det nå som tvang, og hun måtte alltid ha den på seg. Helt til hun altså bestemte seg for å la være.

Kampen for å få danse med håret fritt – for å være fri – har kostet henne dyrt. I sitt brev til Norge, skrevet etter at hun tidligere i år fikk endelig avslag på søknad om norsk statsborgerskap, beskriver hun hvor ensomt det er å stå mellom familiens og klanens trygge, men kontrollerende vi-kultur, og storsamfunnets individualistiske og upersonlige, men også frie, fellesskap. Gjennom samtaler med Hilde Sandvik, som har ført boka i pennen sammen med Ahmed, beskriver hun hvordan kampen for å bli et jeg reduserte henne til å bli ingen, til å bli en somalier mange andre somaliere ser rett gjennom: «Dei tar meg ut av vi-et og plasserer meg på utsida.»

Fakta

sakprosa

Mona Ibrahim Ahmed og

Hilde Sandvik

Brev til Noreg

Samlaget 2018, 56 sider

Men heller ikke storsamfunnet er det lett å komme seg på innsida av. «Jeg har bare et ønske fra deg, og det er at du og din regjering ikke skal frata oss muligheten til å være norske muslimer», skrev 15 år gamle Bismah Ejaz nylig i et brev til Erna Solberg i Aftenposten. Hun viste blant annet til tidligere statsråd Sylvi Listhaug, som sa at «her i Norge spiser vi svin, drikker alkohol og viser ansiktet vårt». «Dette utsagnet får det til å virke som om dette er nødvendige handlinger man må gjøre for å være norsk. Hun sier det ikke er mulig å være norsk muslim. I det liberale norske samfunnet skal det være akseptabelt å kunne velge hva man selv vil spise, drikke og ha på seg», skrev Ejaz.

Det er et enkelt krav – å bli behandlet likt – men det har vist seg mer vrient å innfri i praksis. Hvor går grensa mellom å «være liberal» og å la folk seile sin egen sjø? Om disse vanskelige temaene skriver Ahmed klokt og med stor innsikt. Et eksempel hun nevner, er de mange barna som er blitt sendt på koranskoler i Somalia, ofte uten at det er sendt «ei einaste bekymringsmelding». Barna som har klart å rømme tilbake til Norge, er heller ikke blitt fulgt opp av myndighetene. Hvordan kan et sånt svik finne sted? Noe av forklaringen er nok å finne i det samfunnsforskeren Aud Korbøl beskrev i sin avhandling om innvandringen til Norge fra Pakistan. Etter måneder og år blant de første arbeidsinnvandrerne som kom til Norge, skrev hun at det tok henne lang tid før hun klarte å «praktisere innholdet i følgende setning som jeg lærte i Fremmed­arbeider­foreningen: You don’t stop discriminating a man until you can tell him that he is a son of a bitch if he really is a son of a bitch».

Ahmed er krystallklar i sitt ønske om at Norge skal stille krav, fordi all reell inkludering begynner med anerkjennelse og forventninger. Hun vil at samfunnet og myndighetene skal si «Du er ein del av Noreg, du skal bidra. Vi skal alle saman bidra i dette landet.» Ikke ved å sende folk på det ene meningsløse jobbsøkerkurset etter det andre, slik mora hennes er blitt, som «ein pose som blir send vidare når ei økt er over,» men ved å «stille dei same krava til deg som til andre».

Ahmed mener for eksempel at myndighetene bør kreve av imamene at de forteller menigheten at de skal akseptere Amal Aden som hun er, at de lar de homofile få være i fred, at jentene skal få kle seg som de vil, at barna skal få være med på leirskole – men hun konkluderer også med at «det aldri vil skje». I stedet må vi selv ta opp samtalen, snakke med folk – og ikke minst må vi få med oss gutta. Brødrene, mennene – også de må oppfordres til å fortelle sin historie, lære seg å reflektere, slik jentene så ofte blir. «Tida er inne for ein frigjeringskamp for gutane», skriver Ahmed. Om vi ikke gjør det, blir resultatet bitterhet, hat og utenforskap – og voldskulturer «som dei ein finn på Holmlia».

Ahmed vil være fri, også til å kunne være «sytti prosent nordmann og femti prosent somaliar ein dag. Nitti prosent nordmann og tretti prosent somaliar ein annan dag». Sammen med Sandvik har hun skrevet en av årets beste bøker, med et viktig budskap til oss alle: Hun minner oss på at vi har fått så uendelig mye – også frihet – gjennom å få inn «andre lukter, annan musikk, annan mat». «Noreg er ikkje det same landet som før,» påpeker hun, «ein er ikkje nøydd til å velje ein måte å vere på. Ein kan vere alt.» Takk, Mona. Jeg håper du blir i landet.

bokmagasinet@klassekampen.no

Lørdag 18. mai 2019
Surrealisme: Sunniva Lye ­Axelsens roman om hjelpepleieren Ingrid snur mangt fornøyelig på hodet, ikke minst nordmenns ­reiselyst.
Lørdag 11. mai 2019
Kamp: Shazia Majids bok viser at med kunnskap kan smerte og skam erstattes av verdighet.
Lørdag 4. mai 2019
Anklageskrift: Hvorledes digital vold fødes og hva den kan føre til.
Lørdag 27. april 2019
Framand: Zürn skildrar dragninga mot å gje etter for galskapen.
Lørdag 13. april 2019
Bedrag: Hvis bare kvinner begynner å drepe og herje på lik linje med menn, blir alt så bra.
Lørdag 6. april 2019
Virkelighetsproduksjon: Man leser ikke «Min kamp» for spenningens skyld, men for å oppdage hverdagen, mener Poul Behrendt.
Lørdag 23. mars 2019
Mi historie: Maria Sands andre roman er et formbevisst generasjonsportrett der katastrofen hele tida ligger og vaker under overflata.
Lørdag 16. mars 2019
Anerkjennelse: Dette er nødvendig lesning for alle som ønsker at likestilling, seksuell frigjøring og arbeiderkamp skal gå hånd i hånd.
Lørdag 9. mars 2019
Dikt: Kaja Schjerven Mollerins bok om «Mor Godhjertas glade versjon. Ja» levendegjør den verdenen verket vokste ut av.
Lørdag 2. mars 2019
Bård Torgersen skriver ikke virkelighets­litteratur. Men for en som har vokst opp noen brosteinkast unna der bokas handling foregår, og som selv har rusla rundt i army boots med raggsokker, fått juling av både høyreekstremister og politifolk, tilbrakt...