Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20181109/ARTICLE/181109967

Marte Michelet med brannfakkel om hjemmefrontens og regjeringens holdning til jødeforfølgelsene:

Lot norske jøder i stikken

Av Alf Skjeseth (tekst) og John Trygve Tollefsen (foto)

Publiseringsdato: Fredag 9. november 2018

Seksjon: Kultur og medier

PROVOSERENDE: Marte Michelet er forberedt på at mange blir provosert av hennes framstilling av motstandsbevegelsen og jødeforfølgelsene, men håper tida er moden for en mer kritisk fortelling.

Sentrale personer i motstandsbevegelsen ble varslet om deportasjonen av de norske jødene høsten 1942, men varslene ble ignorert. Det viser Marte Michelet i boka «Hva visste hjemmefronten?».

BØKER

På 80-årsdagen for den tyske Krystallnatten, en merkedag i historien om jødeforfølgelsene, lanserte Michelet i går boka som hun mener «får en hel fortelling til å rakne».

– Hva er det som rakner?

– Det jeg kaller hjemmefront-narrativet om responsen på jødeforfølgelsene, rakner helt. Dette går kort fortalt ut på at jødeaksjonene i Norge kom som lyn fra klar himmel og at motstandsbevegelsen gjorde hva den kunne. Ingen av delene stemmer, sier Michelet til Klassekampen.

– Hva visste hjemme­fronten?

– Mye mer enn vi har trodd. Det gjelder både det store bildet av jødeutryddelsene i Europa og advarsler om arrestasjoner og massedeportasjon av de norske jødene høsten 1942. Det er en rekke funn i boka som strider mot den etablerte okkupasjonshistorien. Det kom tydelige forhåndsvarsler til ledende motstandsfolk om den planlagte storaksjonen mot jødene i Norge.

FAKTA

Michelets bok:

• Marte Michelet lanserte i går boka «Hva visste hjemmefronten? Holocaust i Norge, varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet».

• Michelet fikk i 2014 Brageprisen for boka «Den største forbrytelsen», om det norske Holocaust.

• Den viktigste hendelsen var deportasjonen av 529 jøder med skipet «Donau» 26. november 1942.

• Michelet er journalist og forfatter. Hun bor i Stockholm.

Toppfolk som sviktet

Hun peker ut tre sentrale motstandsledere som fra våren 1942 fikk varsler om hva som ventet de norske jødene, uten å foreta seg noe:

Gunnar Sønsteby, Norges mest legendariske motstandsmann, fortalte til krigshistorikeren Ragnar Ulstein at «vi kom borti dette tre måneder før dette ble iverksatt, og da var det vår 100 prosent oppfatning at jødene ville bli tatt i Norge».

Arvid Brodersen, som ble Jens Chr. Hauges spesielle utsending i Stockholm mot slutten av krigen, hadde fra 1940 til 1944 nær kontakt med antinazistiske tyskere som informerte ham om tyske planer.

Tore Gjelsvik, hjemmefrontleder som ledet sekretariatet i den såkalte Koordinasjonskomiteen, samarbeidet tett med blant andre Brodersen.

Antijødiske holdinger

Michelet sier at hun har funnet større innslag av anti­jødiske holdninger på ledende motstandshold enn ventet.

– Det er mange uttalelser som underbygger dette. Jødene ble sett som en belastning og en sikkerhetsrisiko, og det falt mange nedsettende ord om dem. En mann som Brodersen var rasehygieniker og nazisympatisør før krigen.

– Hvorfor er denne delen av historien ukjent?

– Jødene var en upopulær minoritet i Norge, og anti­jødiske holdninger var naturlig nok også til stede i motstandsledelsen. Etter krigen ble det en del av den nasjonale historien at alle hadde gjort sitt beste for å hjelpe jødene, og derfor ble dette feid under teppet. En autoritet som Tore Gjelsvik tok nådeløse oppgjør med enkelte som stilte kritiske spørsmål ved holdningen til jødene.

Hva var begrunnelsen for at så lite ble gjort?

– Rettferdiggjøringen var at de ikke så det som sitt anliggende. «Vi skulle slåss, ikke hjelpe folk», som Sønsteby sa i intervjuet med Ulstein. De tok et valg. Den sentrale hjemmefrontlederen Tor Skjønsberg sa at «jeg hadde viktigere ting å gjøre».

De tyske heltene

Historien om det norske Holocaust har også sine helter, og flere av dem var tyske. Michelet trekker fram tre menn, som var alt annet enn tilfeldige varslere, som hun sier.

Helmut von Moltke, jurist i den tyske etterretningen Abwehr. Han var helt sentralt plassert og reiste flere ganger til Norge for å fortelle hvordan jødene ble behandlet i Europa og hva som var i vente her. Han ble henrettet i Berlin vinteren 1945.

Theodor Steltzer, transportoffiser i den tyske generalstaben i Norge og Arvid Brodersens faste kontaktperson. Han unngikk så vidt å bli henrettet våren 1945.

Wolfgang Geldmacher, forretningsmann som var gift med en norsk kvinne og flyttet til Oslo i 1932. Han fikk ved hjelp av venner varslet jøder før deportasjonen og bidro til at mange kom over til Sverige.

Likegyldighet i London

Boka kaster lite flatterende lys over hvordan London-regjeringen og apparatet rundt reagerte da meldingene om den industrielle jødeutryddelsen nådde dem fra våren 1942. Dette vakte voldsom oppsikt i britisk presse, men ble nesten ikke dekket i de norske kringkastingssendingene.

Michelet skriver at den rådende stemningen i og rundt eksilregjeringen gjorde at «skildringene av de systematiske drapene på jøder ble ikke møtt med vantro, men med distansert likegyldighet».

– Historikeren Arne Ording var utenriksminister Trygve Lies høyre hånd. Han var en sentral intellektuell i Arbeiderpartiet med bakgrunn fra Mot Dag og var ekspert på fascismen og nazismen. Det var ikke til hinder for at han hadde en rekke jødefiendtlige bemerkninger i sine dagbøker. Det er mange flere eksempler.

De siste årene er flyktningoperasjonen som ble kalt Carl Fredriksens Transport, blitt hyllet som toppen av heltemot og oppofrelse. Carl Fredriksens Transport brakte fra november 1942 til januar 1943 over tusen mennesker trygt til svenskegrensa, og over 300 av disse var jøder.

Men også denne virksomheten blir kritisk ettergått i Michelets bok.

– Jeg har selv bidratt til denne dyrkingen, og det står fast at det ble utført en redningsbragd. Men også Carl Fredriksens Transport hadde sine skyggesider som må fortelles, selv om det kjennes ubehagelig for mange.

Michelet skriver at jødene hadde «vikeplikt» for Milorg-folk og andre som ble ansett som viktigere, og transporten hadde et tydelig profittmotiv. Flere av de sentrale aktørene beriket seg på transport av jødene, i den grad at de ble etterforsket av det norske Rettskontoret i Stockholm.

Økt respekt

Michelet skriver avslutningsvis at arbeidet med boka har gitt henne økt respekt for «de kløktige, strategiske, selvoppofrende menneskene som gikk i bresjen for å skape den norske motstanden», selv om mange av dem verken evnet eller ønsket å mobilisere for jødene.

– Det er vanskelig å forstå at man kunne være antinazist og samtidig mislike jødene, for i dag henger antinazisme og forståelse av jødenes situasjon nøye sammen. Slik var det ikke den gangen. Okkupasjonshistorien må stadig nyanseres, og jeg håper tida er moden for å se mer kritisk på motstanden, også når det gjaldt jødeforfølgelsene. Det er mye som ikke har svært riktig fortalt.

alfs@klassekampen.no