Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20181103/PLUSS/181109949

Noe skjedde med Tommy Olsson da faren døde. Nå er han redd for å bli nummen.

En mann og en myte

Av Tekst: Astrid Hygen Meyer, Nesodden Foto: Anniken C. Mohr, Nesodden

Publiseringsdato: Lørdag 3. november 2018

Seksjon: portrett

EN UMISKJENNELIG SIGNATUR: Tommy Olsson gir ut bok neste uke. «Å miste noe verdifullt med vilje» er en samling med publiserte og upubliserte tekster gis ut av Kolon forlag.

Dødsangst? Hvor har du det fra?

– Jeg leser jo tekstene dine.

– Jo, men dødsangst? Virker det sånn? Herregud.

– Ok, en slags nedtelling. En dødsbevissthet. Du er en kunstkritiker som skriver om døden. Igjen og igjen.

– Ja. Jo. Men faren min døde da han var 67. Og faren hans igjen døde da han var 67. Det gir meg, skal vi se, tolv år.

– Det gir deg en dato?

– Ja. Og jeg tenker at man rekker mye faenskap på tolv år.

Tommy Olsson myser ut mot en tom parkeringsplass utenfor kafeen vi sitter på.

– Men jeg er kanskje ikke så ekstrem som jeg har vært lenger. Jeg kan fortsatt jobbe to døgn i strekk, jeg kan fortsatt gå på fest og bli borte i tre–fire dager. Det er ikke det.

– Men?

– Men jeg risikerer å dø av det. Det gjorde jeg ikke før.

Tangen kjøpesenter på Nesodden utenfor Oslo. Overalt rundt oss sitter det pensjonister, det serveres napoleonskake på hvite porselenstallerkener, og her sitter vi og snakker om døden med Klassekampens smått beryktede kunstkritiker. Han har fortalt oss om ryggsmertene han sliter med, som han ikke utelukker kan være kreft, for de stråler på en bestemt måte, helt ned til fingeren. For litt siden sneiet samtalen videre innom BDSM-sex, Olsson la fram en teori om at dragningen hans mot alt dette kommer av at han er født med navlestrengen rundt halsen, ikke én gang, men to ganger. Det må ha gitt ham en egen svakhet for å bli bundet opp og herjet med, mot adrenalinsprengte situasjoner, mente han.

Fakta:
Tommy Olsson

Alder: 55.

Sivilstatus: Samboer, to barn fra tidligere forhold.

Bakgrunn: Mangeårig kunstkritiker i M­orgenbladet og Klassekampen. Kunstner og kurator.

Aktuell med: Boka «Å miste noe verdifullt med vilje», en samling publiserte og u­publiserte tekster fra 2007 til 2017.

Han skriver om det i «Å miste noe verdifullt med vilje», en samling med publiserte og upubliserte tekster som utkommer mellom to permer på Kolon forlag neste uke. Vi skiftet tema da han uten forvarsel satte øynene i journalisten, de to buskete øye­brynene så ut som om de var på vei ut av ansiktet.

– Skjønner du hva jeg mener?

– Jeg er usikker.

– Nei. Hvor gammel er du egentlig? Blott en kalv. Uviss om livets farer.

– Skal vi gå over til de faste spørsmålene?

Det begynner å bli lenge siden performance- og videokunstneren Tommy Olsson trådte inn på kunstkritikerscenen. Det var tidlig på totusentallet, og i Kunstkritikk, Billedkunst og Morgenbladet begynte det å dukke opp en type kritikertekster som nærmest uforvarende skulle danne grunnlaget for det som rett som det er refereres til som Tommy Olsson-skolen. Som det meste som innehar en umiskjennelig estetisk signatur, så ble den raskt elsket av noen og hatet av andre. Tekstene til Tommy Olsson er subjektive sjangerhybrider, jeget tar nesten form av en litterær skikkelse i sentrum for teksten – og ikke sjelden innvendes det at selve kunsten det skrives om fra tid til annen havner litt i skyggen av kritikeren.

I en av anmeldelsene han har tatt med i boka, kjører han og kameraten seg bort på veien til Vestfossen og bommer på avkjøringen – flere ganger. De bestemmer seg for å kjøre til Trafo i Asker i stedet, kjører seg nok en gang bort, før de omsider kommer fram, men da til stengt dør, siden ingen åpenbart husket å sjekke åpnings­tidene. Sagaen ender ved baren på Kunstnernes Hus, uten at ett eneste kunstverk ble beskuet den dagen – og Olsson fikk aldri publisert teksten da han skrev den den gangen.

Samtidig tar ofte kunsten i Olssons penn form av noe helt grunnleggende eksistensielt, et slags være eller ikke være, og som en prisme for den nevnte dødsbevisstheten. I en annen av tekstene i boka takker han ja til en stripe hvitt pulver inne i båsen på herredoen etter at et bilde på utstillingen har brent seg fast på netthinnen.

Men når han skal svare på det faste spørsmålet om det er noe folk ikke vet om ham, svarer han: nesten alt.

Stemmer det, da?

– Ja. Jeg lever et tilbaketrukket liv i en litt tilbakestående kommune sammen med seks kaniner. Ofte mediterer jeg. Jeg går turer langs sjøen. Det står i kontrast til myten om den småpsykotiske pønkrockeren som går på overtid og som ligger med alt som har to bein.

– Så myten stemmer ikke?

– Selvfølgelig stemmer den. Alt jeg skriver er sant. Men det er ikke hele sannheten.

Da vi snakket med Olsson noen dager tidligere, hadde han invitert oss ut til Nesodden. Vi kunne få kose med kaninene hans, hadde han sagt. Det er seks av dem nå, de bor parvis i hvert sitt rom i leiligheten han bor i med samboeren og den 16 år gamle sønnen han har delt omsorg for. Folk pleier å bli begeistret for disse kaninene.

Her ute på Nesodden har han nettopp passert sin personlige rekord: Etter et liv på evig flyttefot, i perioder uten fast bosted i det hele tatt, har han for første gang bodd under samme tak på ett og samme sted i mer enn fem år. Kaninene skal ha mye av takken, forstår vi.

Men han ga oss ikke noen adresse, bare navnet på en fotpleiesalong. Og da vi denne mandagen parkerte utenfor salongen og slo på tråden, kom han gående etter en stund, med hendene i lomma, kledd i en svart skinnjakke, og hadde ikke lyst til å be oss inn likevel. I stedet satte han seg i forsetet i bilen og viste oss veien til et kontor han disponerer.

– Dere skal få se. Det er et ganske spesielt sted. Fullt av interessante greier, sa han, og bygget nok en gang opp en slags forventning mens vi passerte villaer, blasse gressplener og innpakkede trampoliner i grått høstvær på snirklete forstadsveier.

Da vi parkerte ute ved Hellvik­tangen og åpnet bildøra, dro en sur, iskald vind oss ut av bilen med hutrende kraft, foran oss lå sjøen svart og urolig. I enden av en grusvei ved et ødslig, forlatt lite hus, fisket han fram en nøkkel.

– Nå skal dere se, sa Tommy Olsson og slo opp døra.

– Her skal dere få se greier.

– Er det … dette?

Det vi hadde tråkket inn i, liknet mer et obskurt, nitrist lagerkabinett enn et kontor. Det var så lavt under taket at den 197 centimeter høye Olsson gnisset inntil det med toppen av hodet. Vinduet, som ellers kanskje ville gitt rommet sjøutsikt, var dekket av en gammel, falmet gardin i tjukt stoff.

Det sto pappesker midt på gulvet, pappesker inntil veggen, bunker med videokassetter fra Olssons tid som pornograf og videokunstner, en stabel gamle tidsskrifter fløt under hele skrivebordet. En ubrukt åttekanals kassettspiller fra en annen tid. Oppe på skrivebordet lå det papirer og utklipp, en tom flaske whisky og en veltet, tom colaflaske. På veggen hang en kalender med en lettkledd dame, kalenderbladet viste fremdeles april 2018.

– Når var du her sist, sa du?

– Juni, tror jeg.

– Hm.

– Tanken er liksom at jeg skal være her litt mer framover. At jeg skal få være litt i fred her ute. Kunstkritikken skriver jeg ikke her, den skriver jeg hjemme på sofaen i tidsrommet fra kjæresten min legger seg klokka to søndag natt til sønnen min må opp klokka seks for å komme seg på skolen på mandag. Det er den ene tida på døgnet jeg har sjans til å være i fred. Men det er nettopp det.

– Du vil være mer i fred.

– Det er jo bare det jeg vil. Her på kontoret har jeg muligheten til å drive med litt mer omfattende ting. Hit drar jeg ikke for å bli sittende noen timer. Her er jeg gjerne flere døgn i strekk.

Han løfter opp en kasse, et par lp-skiver ramler ut.

– Hva slags omfattende ting?

– Nei, det er vel bøker. Det er den retningen det går i. Jeg skriver en bok om Høst­utstillingen nå, jeg bidro med et kunstprosjekt i fjor, «The Art Critic is Present». Og etter det har jeg mange andre tekster som venter.

Tittelessayet i «Å miste noe verdifullt med vilje», en nyskrevet tekst som med sine snaut 30 sider vel er bokas lengste, gir da også bud om at Olssons litterære register kan egne seg for større tekster enn til kunstanmeldelser i avisa. Her går han gjennom alle eiendelene han bærer med seg gjennom livet, mens sorgen pulserer som en beat gjennom essayet.

– Det er uendelig melankolsk, alle disse tingene du skriver om, fra liv og mennesker du har forlatt.

– Det gjelder for hele boka. Det er en jævlig trist bok.

– Hvor kommer dette mørket fra?

– Jeg har vel alltid vært klar over mørket, men i seinere år er jeg blitt så gammel at mennesker dør som fluer rundt meg. Særlig de siste tre–fire årene. Folk dør.

– Rykker det deg ut av balanse?

– Først gjør det det. Så oppstår det en sånn nummenhet, du blir litt ødelagt. Og så begynner du å se på klokka. Jeg må skynde meg, jeg må bli ferdig.

– Når var det du først begynte å kjenne på dette?

– Jeg tror noe begynte å bli de­stabilisert da faren min døde.

Han rugger litt på foten.

– Hva slags mann var han?

– Han var alt som jeg ikke er. Han jobbet på papirfabrikken i Frövi til han pensjonerte seg. Og så stakk han av til Nord-Sverige med en dame han hadde hatt på si lenge. Da de hadde reist, sluttet han helt å kommunisere.

– Dere sluttet å snakke sammen?

– Ja. Og det var litt komplisert alt sammen. Jeg har bursdag 17. november, han hadde bursdag 23. november. Så hvis ikke han ringte meg den 17., ville det blitt jævla kleint om jeg skulle ringt ham opp og gratulert ham bare seks dager seinere. Så det var stille i årevis, helt til han plutselig ringte og spurte meg hvordan jeg hadde det. En time seinere var han død.

– Oi.

– Det er sånn det er, vet du. Jeg har massevis av sånne mystiske sammentreff.

– Hva døde han av?

– Hovedpulsåren eksploderte i kroppen hans. Han sleit med det samme som meg, høyt blodtrykk.

– Skjedde det plutselig?

– Han hadde gitt faen i å ta m­edisinene sine. Han hadde jo endelig stukket av med dama si. Hadde pønsket på å gjøre dette i 30 år, og nå, endelig var de der. Og så skulle han liksom ta medisiner som fjernet ereksjonen? He’s not gonna take that shit. Han ga faen, tok viagra i stedet.

– Herregud.

– Ja. Poff. Jeg gjør akkurat det samme selv.

– Nei …

– Det er ikke så ille med meg, altså. Faren min var liksom en levende reklame for høyt blodtrykk. Han var en sånn som fikk raseriutbrudd hvis trafikklyset skiftet, eller som satt og hyttet med neven i uartikulert raseri hvis han så noe på tv han ikke likte. Men jeg er ikke sånn. Jeg kan bare leve litt sunt, vente det ut.

Da Olsson kom til Norge og Kunstakademiet i Trondheim for 30 år siden, var det pønkrocker han var. Etter hvert etablerte han seg på kunst­scenen som en pønkrockens performance- og videokunstner i samme generasjon som Bjarne Melgaard og Vibeke Tandberg – til tider skapte han furore med videoarbeider med tydelig inspirasjon fra porno.

I den lille industribyen Frövi tre mil nord for Örebro, der faren jobbet på fabrikk og moren jobbet på Pressbyrån, var det et lykketreff at puberteten hans sammenfalt med pønkens inntreden, forteller han.

– Jeg mener jo egentlig at det var foreldrene mine som gjorde opprør mot meg da jeg var 13 år. Da jeg var 16, var det blitt så uutholdelig at det ikke gikk an å bo der lenger, så da flyttet jeg.

– Forstår du dem?

– Vi snakker om folk som ikke ville synes. De ville ikke stikke seg ut. Det var et lite industristed, dette, det var sammenbitte arbeidermenn og damer som hengte opp klesvask. Og så fikk de meg, som sitt eneste barn. Og jeg var ganske ekspressiv.

Han flirer skrått.

– Nå er det jeg som ikke forstår sønnen min. Tilværelsen hans dreier seg liksom om hettegensere og likes. Han er vokst opp med internett, og det er en avgrunn mellom oss.

– Tenker du det om den unge kunstnergenerasjon også?

– Nei, det er egentlig bare veldig interessant. Tidligere hadde jeg en oversikt. Nå aner jeg ingenting. Det krever noe ekstra av meg.

– Men jeg har ofte lurt på hva som vil skje om jeg slutter som kunstkritiker.

Vi har kjørt fra Hellviktangen, Olsson har låst kontoret, etterlatt det like kaotisk som det var da vi kom.

– Hva tenker du?

– Jeg får ofte høre at jeg tar så jævlig stor plass. Jeg tar stor plass fysisk, jeg tar stor plass i teksten, jeg tar stor plass i kunstoffentligheten. Jeg tar liksom altfor mye plass.

– Du tenker på å slutte med kritikk?

– Jeg har snart skrevet kunstkritikk i 20 år, og begynte vel å lete etter en vei ut av det bare etter et par år.

Han tar en pause.

– Så hvis jeg får hjerteinfarkt og dør i morgen – da må det vel bety at det blir jævlig mye plass til overs, da? Ideelt sett vil vel den plassen kunne brukes til helt fantastiske ting vi aldri har sett maken til.

– Tror du det?

Han smiler ulveaktig.

– Vi får vel se, sier Tommy Olsson.

astridm@klassekampen.no

annikenm@klassekampen.no

Egenmelding:

Siste kulturopplevelse: Hørte på K­raftwerks plate «Radioaktivität» på tysk i morges.

Leser daglig: Klassekampen. Dessuten Aftonbladet og Dagbladet på nett.

Lydspor: Pønkrock.

Forbilde: Forbilde? Er ikke det en sånn t­enåringsgreie? Jeg er et forbilde, for faen.

Tror på: Ingenting.

Politisk enkeltsak: Kunstnere skal ha anstendig betalt for jobben sin. Pelsoppdrett må opphøre. Kjøttprodukter bør komme i brungrønne anonyme forpakninger. Heterofile par burde ikke få gifte seg. For å ta noen.

Det verste du vet: Ryggen min. Røyke­loven. Buss for tog, buss for fly. Folk som legger seg opp i greier som man ikke har noe med.

Hva er det folk ikke vet om deg: Folk tror gjerne de vet absolutt alt, fordi jeg er selvutleverende i metoden. Egentlig vet de nesten ingenting.