Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20181019/PLUSS/181019927

UTENFORSKAP

Gatepresten

Av TEKST: TORBJØRN TUMYR NILSEN FOTO: JOHN TRYGVE TOLLEFSEN

Publiseringsdato: Fredag 19. oktober 2018

Seksjon: Livet

ET ROM FOR ALT: I Tøyenkirka i Oslo tar bymisjonsprest Birte Nordahl imot alle som trenger et sted å gå. Enten det er for å spise, sove, vaske klær eller være med på fler­kulturell kvinnetrim.

Som kristen og feminist er Birte Nordahl vant med å være ukul. Hun blir rørt av gode rampestreker og beundrer motet til de som går mot strømmen.

Den 111 år gamle Tøyen­kirka er ikke helt som andre kirker. I kirke­rommet i andre etasje i Hersleb gate øst i Oslo sentrum står homoflagget trygt plantet på bordet. I midten står lystenningsstedet. Kirkebenkene er vendt innover mot kirkegulvet og ikke mot alteret – slik at menneskene kan se hverandre bedre. Benkene kan like gjerne brukes som sovebenk for bostedsløse om dagen, som gudstjenester og konserter om kvelden.

– Dette kirkerommet har alltid vært åpent for folk som opplever utenforskap. Her skal det være mulig å finne glimt av fred i krevende liv, sier bymisjonsprest for Kirkens Bymisjon Birte Nordahl.

Da gatepresten tidligere i år overtok jobben til dagens Oslo­-biskop Kari Veiteberg, var hun klar på at dette var drømmejobben.

Oppdraget til Kirkens Bymisjon, som søndag er mottaker av bøssepengene til NRKs tv-aksjon, har lenge gitt gjenklang hos Nordahl. Hun trives best i en prestegjerning som strekker seg utenfor tradisjonell gudstjeneste og prekestol.

– Hele dette huset er en kirke, ikke bare selve kirkerommet, alt er Tøyenkirka.

FAKTA

BIRTE NORDAHL

Alder: 39 år.

Sivilstand: Ingen kommentar.

Yrke: Bymisjonsprest i Kirkens Bymisjon og doktorgradsstipendiat.

Hvor er du i livet? Jeg tror det mest sanne jeg kan svare, er at jeg er på evig jakt etter kjærlighet: de gode kreftene i hvert enkelt menneske, det sunne og kjærlige i relasjonene oss imellom og de rettferdige strukturene i samfunnet.

PÅ SPARKET

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Hvis jeg skal snakke sant, så er det Bibelen. Det er den boka som har utfordret meg mest. Ingen bok både provoserer og framelsker så mye i meg på en gang, og så er det mye glimrende litteratur i den. Men yndlingsromanen, som jeg leser om igjen hvert år, er «Den gamle mannen og havet» av Ernest Hemingway. Jeg elsker den. Jeg liker tilstedeværelsen, språket og at fortellingen er en så åpen eksistensiell fabel at livet mitt alltid kan speiles i den uansett hvordan jeg har det.

Hva er din favorittfilm?

– Favorittfilm denne måneden er «Hidden Figures». Jeg så den første gang i Harlem i New York og syntes den var kul. Da jeg så den igjen nå, var jeg redd for å bli skuffa, men det ble jeg ikke. Den er morsom og lettbeint, men samtidig viktig.

Hva slags musikk hører du på?

– Akkurat nå hører jeg en del på Grouper – et amerikansk ettkvinnsorkester. Og de fem sangene jeg har hatt på hjernen denne uka, er «You are my sister» med Antony & The Johnsons, «Vår Gud» med Tuva Syvertsen og Andreas Utnem, «Dark Eyes» med Bob Dylan, «Strange Fruit» med Billie Holiday og «Killing In The Name» med Rage Against the Machine. Forstå det dem som vil.

– Kunne vært meg

«Han gir den trette kraft», står det med store bokstaver over alteret, og før vi setter oss på en av kirke­benkene, får vi en omvising. Kjelleren har vaskeri for alle som ikke selv har noe sted å vaske klær. I kroa i første etasje lages det mat av kokker med blant annet Slottet på CV-en – middag for 25 kroner eller en varmende suppe for en femmer. Det er gratis frokost i helgene for «fattige tilreisende». Tilbudet strekker seg fra opp­bevaringsbokser og sosial­faglig veiledning til gatepolitiske verk­steder og flerkulturell kvinnetrim.

– Oldkirkas forestilling var at kirka skal være et fredens sted. Den verdensvide kirke har på mange måter en vond historie, men den har også viktige lysglimt, for eksempel ved å være et tilfluktssted for fredløse og forfulgte. I 2018-versjon kan dette være en måte å tenke på Tøyenkirka – at vi skal være et fredet sted som gir ulike typer næring, sier Nordahl.

– Hvorfor er dette «drømme­jobben»?

– I stedet for bare å kjenne på avmakt over alt det som er urett­ferdig i samfunnet vårt, så er jeg så heldig å få være med på å gjøre noe med det i jobben min.

– Hva tror du det er i ditt liv som har skapt dette engasjementet?

– Livet er skjørere enn mange som har det rimelig trygt kan forestille seg. De som har det verst blant oss, har ikke skyld i det selv. Det kunne like gjerne vært meg. Det handler om tilfeldige, og ofte helt urettferdige, eller grusomme faktorer.

Eksistensielt morsmål

Birte Nordahl vokste selv opp i en familie som ofte var på flyttefot, og hun ble derfor det hun kaller «et flyttebarn». Fra ung alder ble hun vant til å være den nye.

– Jeg var den som kom utenfra, som skulle bli kjent med nye folk, omgivelser og sosiale koder. Det var alltid en usikkerhet i meg om jeg kom til å bli avvist eller inkludert.

I en fase av ungdommen tok hun også oppgjør med den konservative kristendommen hun hadde vokst opp i. Hun godtok ikke innholdet i mye av den troen hun møtte som barn. Hun tenkte tidlig at «hvis Gud er god, kan ikke alt dette være sant».

– Vi velger ikke hva vi fødes inn i, men etter hvert som jeg vokste opp, oppdaget jeg også kraften i min egen frihet. For meg har var det alltid selvfølgelig både å tro og tvile.

Hennes rettesnor ble derfor: Hvis man skal tro på noe absolutt, så må det være at Gud er kjærlighet. Denne tidlige overbevisningen ble som en lynavleder for mye usunn teologi og tro, forteller hun.

– Det oppgjøret jeg tok som ung, ser jeg i dag som tett sammenbundet med gleden over denne jobben. Å få arbeide i Tøyenkirka som står veldig stødig i en frigjørende teologisk tradisjon, er viktig for meg.

Samtidig var det en selvfølge å beholde den kristne tro:

– Kristendommen er som et eksistensielt morsmål for meg.

Rørende ukorrekt

Det at hun selv alltid har vært trygg som kristen, henger kanskje også sammen med at hun tiltrekkes av det som ikke er mainstream.

– Da vennene mine digget New Kids on the Block, likte jeg Guns N’ Roses og The Slits. Da folk var mer eller mindre ferdig med like­stillingen på 1990-tallet, synes jeg det var ekstra gøy å være feminist. Jeg blir ofte skremt av hvordan massene fungerer.

Å være kristen var den gangen ukult i den brede sekulære allmennkulturen.

– Men nettopp det at det religiøse var skamfullt og lite kult, gjorde det nok ekstra spennende for meg å stå i det. Så lenge det ikke var en undertrykkende religiøsitet, vel å merke!

Hun mener derfor også såkalt politisk ukorrekthet kan være vakkert.

– Dem som er litt «off» og ikke helt politisk korrekt, blir jeg fort glad i. Jeg kan begynne å gråte av bra rampestreker fordi jeg blir så rørt. Det er et mot i det å ikke tenke og gjøre som alle andre, og det motet elsker jeg. Kraften i motstands­bevegelser og protester har alltid beveget meg dypt.

Venstresidas berøringsangst

Skammen rundt det å være troende mener hun på mange måter finnes fremdeles. Selv om mye har bedret seg, finnes det i dag også et ambivalent forhold til religion, kanskje spesielt blant folk på venstresida. Nordahl mener man i et multi­kulturelt Norge har et spesielt ansvar for å ta religion på alvor.

– Det oppstår en berøringsangst som også har fostret en religiøs analfabetisme i Norge. Det er alvorlig, fordi religion er kulturelle dypstrukturer i ethvert samfunn. Hvis vi ikke lærer oss å forstå, tolke og forvalte dem, så kan religionen bli undertrykkende på skumle måter.

Hun synes det er rart at ikke lærdommen fra for eksempel feminismen overføres til hvordan vi takler religion.

– Hvis feminister hadde bestemt seg for å være mannehatere og aldri forholdt seg til menn, ville ingenting forandret seg. Feminismens sunne prosjekt er jo maktkritikk og endring, og slagord som «det private er politisk». Flere burde få øynene opp for det samme når det kommer til religion.

Blant de nye generasjonene ser hun imidlertid at flere tar religiøsitet på et større alvor.

– Heldigvis er de unge betraktelig mer kompetente enn det vi er. Det er viktig, spesielt i en verden som blir stadig mer mørkeblå og brun-brun.

Parallelt med å jobbe som prest skriver Nordahl på en doktorgrad om 22. juli og kjærlighet. Hun har vært redaktør for nettstedet kristenog­progressiv.no, prosjektleder for BBC og var i vår konsulent på Tony Kushner-stykket «Engler i Amerika» på Nationaltheatret. Hun har også bakgrunn som musiker.

– Jeg har vært heldig og fått mange muligheter og invitasjoner til å være med på spennende ting. Men jeg har oppriktig talt aldri hatt en så spennende og sammensatt gjeng med kollegaer som jeg har i Tøyenkirka. Her jobber sosionomer, sykepleiere, diakoner, kokker, kunstnere, barnevernspedagoger, miljøarbeidere og prester side om side.

Håp for aksjonen

I Tøyenkirka er Birte Nordahl, kollegaene og alle som bruker kirka klar for tv-aksjonen.

Et av hoved­temaene er utenforskap i Norge.

– Det fine med årets aksjon er at den handler om verdien av å møtes – at menneskemøter har en forvandlende effekt, at det kan redde liv. Særlig for dem som opplever en eller flere former for utenforskap. Men også helt generelt. Hvem av oss kan ikke gjenkjenne hvor viktig, kanskje avgjørende, det er å bli møtt med godhet når livet er bratt? Det burde egentlig vært en menneskerett å erfare å bli løftet opp når en ligger nede, og en menneskeplikt å løfte andre når man kan.

Hun mener disse møtene er mye mer betydningsfulle enn vi skulle tro, særlig i en tid hvor Norge endres så fort som nå. Enten det handler om å bygge ned avstand mellom fattig og rik, eller mellom mennesker som lever atskilt i et samfunn som skaper skiller på andre måter.

– Vi øver oss på å være et mangfoldssamfunn for tida, men jeg tror ikke vi kan skryte av å ha fått det helt til ennå. Det handler om kjønn, klasse, økonomi, etnisitet, religion og alle de tingene som vi vet skaper både innenforskap og utenforskap.

– Hva er den forvandlende effekten i møtene mellom mennesker her i Tøyenkirka?

– Det varierer, fordi det er så ulike møter som finner sted her i de forskjellige aktivitetene på huset. Men fellesskap bygger ned for­dommer; det skaper tilhørighet, kjennskap og vennskap og motvirker isolasjon og avstand. Gode møter kan også være myndiggjørende og en motgift mot for eksempel stigmatisering og mindreverdighetsfølelse. Jeg tror det er sant at veien til et bedre samfunn beror på trygge, rettferdige og gode fellesskap.

livet@klassekampen.no