Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20181015/PLUSS/181019936

Popen er prisen: Astrid S søker en perfekt samarbeidspartner, samtidig som hun har slått seg til ro med at den ikke finnes.

Et produkt av seg selv

Av Aslaug Olette Klausen (tekst) og Morten Røyr (foto)

Publiseringsdato: Mandag 15. oktober 2018

Seksjon: Essay

SMEPLASS PÅ PLASS: Visste du at sangen som vant MGPjr i 2007, «Bæstevænna» av Celine (Helgemo), handler om Astrid Smeplass?

Singelaktuelle Astrid S skriver og skriver, besøker studioer verden over og har en aktiv finger med i spillet i nesten alt som angår egen karriere.

Intervju

– Ja, jeg er involvert i alt. Og det er litt kult å si, for det har jeg aldri blitt spurt om før, sier Astrid Smeplass, og lener seg opprømt over det store bordet på møterommet hos Universal Music på Skillebekk i Oslo.

Alt betyr altså hele prosessen. Fra første tone i studio, til mastring, valg av fotograf, videouttrykk, farge og font på plateomslaget, samt eget eierskap i både musikk og management.

Vi er et stykke ut i en samtale som skulle avdekke mer av musikeren og låtskriveren som skjuler seg bak popstjernen Astrid S. Den 21-årige artisten som etter Idol-exiten i 2013 nå kan notere borti milliarden strømminger, flere radiotopper og ikke minst: Årets Spellemann, utdelt i februar i år. Etter å ha sluppet et par ep-er og 13 singler, med «Hurts So Good» (2016), «Running Out» (2015) og «Think Before I Talk» (2017) som de tre største, i den rekkefølgen.

FAKTA

Astrid S

• Snart 22 år gamle Astrid Smeplass er fra Rennebu i Sør-Trøndelag og ble et kjent navn i Norge etter Idol i 2013.

• Debutsingelen «Shattered» fra samme år solgte til gull, etterfulgt av hits som «2AM (Matoma Remix)», «Hurts So Good», «Breathe», «Such a Boy» og «Think Before I Talk», sistnevnte hennes eneste nummer én på VG-lista.

• Spellemann tildelte henne prisen som Årets nykommer for 2016, mens hun vant selveste Årets Spellemann for 2017.

• Fredag ga hun ut sin første singel på ganske nøyaktig ett år, «Emotion».

Godt gehør

Hun åpner med å fortelle at musikeren Astrid har spilt instrumenter siden hun var fire år. Det begynte med piano, senere ble det korps, hvor hun etter litt utprøving landet på fløyte. Hun har gått på kulturskole og tatt en rekke kurs, inkludert sangtimer. Men best likte hun å øve for seg selv.

– Jeg synes det var veldig kjedelig å bli fortalt hvordan jeg skulle spille ting, og har aldri vært særlig glad i noter. Det løste seg med at jeg har et godt gehør, så jeg likte å lære instrumenter og låter på egen hånd. Om vi bruker akustiske instrumenter i låtene vi produserer og skal gi ut, synes jeg det er gøy å spille selv.

– Hvordan begynner du når du skal skrive en låt?

– Jeg begynner gjerne med melodier, sier Astrid før hun tar en av etter hvert mange digresjoner. Her går det i forholdet mellom nordmenn og andre europeeres forhold til eget språk, og hennes eget forhold til det å skrive tekster. Mens mange ute i verden vil skrive på sine respektive morsmål, faller engelsk lettere for henne, i den grad noe tekst gjør det. Hun synes faktisk melodi er langt lettere, uansett.

– Da jeg vokste opp var det aller mest amerikansk popmusikk som ble spilt på radio. Ellers hørte jeg på låter fra de «Hits for Kids»-samlingene, og mye på Aqua. Ofte sanger på engelsk, som jeg jo ikke kunne den gangen. Så det jeg hørte etter var melodiene, stemningen i produksjonen og instrumentene.

Det at hun ikke forsto hva som ble sagt tror hun er forklaringen på hvorfor hun anser seg for å være en sterkere melodisnekker enn tekstforfatter. Og de første ordene som kommer etter at hun har funnet melodiene har ofte heller ingen mening utover lyden. Hun finner bare vokallyder, og plasserer dem på rim deretter. Først senere begynner den vanskelige jobben med å få de rette følelsene formulert i teksten, inn i en poplåt.

Låtskriverturné

Står hun fast i studio, venter hun gjerne til neste dag fremfor å forsøke presse frem noe. Eller tar arbeidet med seg på hotellrommet. Astrid har nemlig brukt store deler av det siste året på å reise, og brukt tid i en rekke studioer rundt om i Europa og L.A.

– Du kan gjerne kalle det en låtskriverturné. Men jeg har også vært i noen studioer i Norge. Blant annet på Giske utenfor Ålesund.

Her snakker altså Astrid om Ocean Sound, et studio som lokker til seg internasjonale klienter som Arcade Fire og Sampha, kanskje fristet av «live in»-fasiliteter kombinert med unikt naturskjønne omgivelser.

– Det var mye mer inspirerende enn å være på et hotellrom. Det ga mye større frihet å få bo sånn, på en hytte. Der håper jeg å få skrive mer. Det er så sinnssykt fint, kanskje det mest idylliske stedet jeg har skrevet, sukker hun.

Sukket må imidlertid ikke leses som et tegn på at hun er sliten eller må skjermes. Da VG nylig meldte at plateselskapssjef Bjørn Rogstad i Universal sa at Astrid S og apparatet rundt «måtte bremse» og «roe ned», var det flere medier som spurte henne om dette i etterkant:

– Det jeg faktisk sa i VG var at Astrid, sammen med resten av teamet, ønsket å endre prosessen – etter å ha jobbet i fire år med innspilling, utgivelser, turnering og promotering, side om side uten stopp. Som har vært gøy, lystbetont og lærerikt, men det er på tide å jobbe mindre fragmentert og heller grave dypere i det dette i bunn og grunn handler om: musikk.

Prosessen så langt har gitt rundt 60 låter, hvor noen av dem kan ende opp på et album. Det er i hvert fall noe Astrid jobber mot, kanskje en gang neste år. Så sant hun synes låtmaterialet holder til det. For selv definerer hun seg som albumjente. Det var formatet hun vokste opp med, og hun tror det fortsatt gjør mer for forholdet mellom fan og artist.

– Samtidig synes jeg det har vært fint å bare gi ut singler, siden det har gitt meg rom til å eksperimentere. Mange synes nok mye av det jeg har gitt ut har vært likt. Men for meg har det handlet om å finne ut hvem jeg liker å jobbe med, hvordan jeg liker å skrive, hva jeg vil si i låtene, og hva jeg identifiserer meg med som låtskriver. Samtidig gleder jeg meg til at folk kan få høre en helhet, ikke bare en låt ved siden av alle andres.

Den ene

Noen absolutte kriterier for hva slags låtskrivere hun har valgt å samarbeide med underveis finnes ikke. Men hun hører etter et talent for tekst, siden det er det hun altså selv synes er mest utfordrende. Talent alene er imidlertid ikke nok:

– Jeg forsøker å unngå folk som har et veldig «lyrisk» språk, som jeg ikke kan identifisere meg med. Eller at de bruker rimord eller vokaler jeg ikke liker, sier hun, og blir nesten brydd av det hun kaller egen nerding på hva som kan skape spenning i lydbildet.

– Jeg vil ha tekster som er samtaledrevne. Jeg er en veldig åpen og rett frem person. Det er derfor viktig at tekstene mine føles sånn også. Metaforer, og å gå rundt grøten, driver ikke jeg med. Samtidig kan det jo være et virkemiddel dersom jeg ønsker at noe skal være mindre konkret.

Å få satt studiotid i travle kalendere er en utfordring i seg selv. Men når de er i gang møtes låtskriver, produsent og Astrid på noe tilsvarende en blind date, som helst skal resultere i gode musikalske resultater, ofte etter bare én dags bekjentskap.

– Jeg blir så engasjert. Så jeg kan lett bli oppfattet som krass. Det er krevende å få tilpasset arbeidsformen til hverandre, være kreative og helst komme opp med en god låt. Det er en rar prosess. Men spennende. Og jeg er glad i å møte nye folk, sier hun, og legger til på utpust:

– Jeg føler at jeg har holdt på med speed-dating i tre år, der jeg prøver å finne den ene produsenten eller låtskriveren der vi bare kjenner: «herregud, vi er jo bare født til å jobbe sammen». Men jeg har slått meg til ro med at jeg kanskje aldri helt finner de rette folka.

De siste månedenes intense låtskriverkjør har lært henne at selv om hun har behov for mye hjelp i studio, ender låtmaterialet likevel oftere i skrotdelen av bunken enn videre inn i den lange prosessen frem til slipp.

– Det er en vanskelig balansegang. Jeg har fortsatt ikke funnet ut i hvilke rom, eller hvilke folk, som legger til rette for at jeg skal være mest kreativ, sier hun, med mindre grad av oppgitthet enn det kan se ut som. «Jeg aner ikke hvorfor jeg gjør dette», ler hun, før det etter en kort kunstpause kommer: «Kødda». Selvsagt vet Astrid S hvorfor.

Rosa sky

For mens hun som liveartist er nervøs, og fornøyd så lenge hun ikke kaster opp, føler hun et ganske annet engasjement for det å skape musikken.

– Musikk gir meg så mye. Det utløser endorfiner, eller noe, som gjør meg så utrolig lykkelig. Den mestringsfølelsen og lykkerusen som kommer når du føler at alt klaffer, den er ubeskrivelig. Jeg kan sikkert ha et år i studio der ingenting blir bra, men får jeg bare én dag hvor alt funker, kan jeg flyte på en rosa sky det neste året.

En låt som funker er for henne en låt som kan gi den samme magefølelsen som da hun var åtte år og følte så mye i møte med musikken. Og hun savner å kunne høre en låt som nettopp en låt, uten å henge seg opp i detaljene.

– Når jeg klarer å høre en sang jeg har laget, og fortsatt har lave skuldre, uten å analysere så sinnssykt, ender det ofte med at jeg har lyst til å gjøre den helt ferdig, eller gi den ut.

For låten er selvsagt ikke ferdig etter endt studiodag. Ofte kan det ta et halvt år fra grunnmuren med melodi, tekst og sound blir lagt, til ferdigstillelse. For «Emotion», Astrids første singel på et år, utgitt sist fredag, var prosessen til og med tre ganger så lang. Ironisk nok, ler Astrid igjen, var det den første versjonen som ble stående.

– Akkurat det er veldig kult. Det er så mange som skal komme med innspill, og det blir mange meninger. Men det er jo også viktig å ta de rundene, å snu hver stein for å være sikre på at man har gjort sitt beste for at låten har blitt så bra som den kan bli, sier hun, før hun rett etter konstaterer at det også er noe magisk med den første demoversjonen.

Og «Emotion» fester seg. Hør den lette, vemodige popsangen to ganger, og du risikerer å nynne på den i dusjen morgenen etter.

– Jeg forsøker å ikke overtenke, og heller si nei til alle innspillene. Det er jo en grunn til at det ble som det ble i studio. Den der følelsen av magi er noe jeg vil bli flinkere til å ta vare på etter den prosessen her.

Musikkens ansikt

Astrid S har stort sett det siste ordet uansett. Hun begynner med å si at hun får lov til å styre dialogen frem til og med miksingen, men rister så på hodet: «Få lov, liksom – det er jo jeg som skal stå for dette her. Det er jeg som er artisten».

– I produksjonen er det stort sett meg og produsenten som styrer. Produksjon og stemning i låten er viktig for meg. Og etter at jeg har vært så mye i studio behersker jeg også begrepene, som gjør det lett å forklare hva jeg hører og hvor jeg vil at låten skal gå. Det var en utfordring før, det å forklare med gestikulering. Noen forsto det, men ikke alle.

– Du er involvert i alle deler av produksjonen, har du et kontrollbehov?

– Ja, det har jeg. Dette er veldig personlig for meg. Det kan være to eller femti andre som jobber med prosjektet mitt. Men til slutt er det mitt ansikt og navn som skal stå for det, og representere det. Det er mine følelser og tanker som er musikken, musikken er jo meg, så ingen andre kan bestemme hvordan noe skal se eller høres ut. Det må komme fra meg for at jeg skal synes det er morsomt.

At hun er involvert i det visuelle og innpakningen, handler om at hun synes design og fargevalg er «sykt artig» å jobbe med – i tillegg til at hun faktisk hører musikk som farger. Gøy, og muligheten for å være kreativ på flere områder, er forklaringen hun gir på hvorfor hun også styrer mye av businessdelen. Hun innrømmer at hun kanskje bør gjøre seg selv en tjeneste og bli mindre involvert, men samtidig er det jo hennes inntekter det er snakk om.

– Jeg tror det er viktig at jeg ikke er naiv og bare lar andre ta avgjørelser for meg. Det virker veldig rart om noen andre skulle bestemme mine fotoshoots, farger, styling og budsjetter, kommer det bestemt, før hun skynder seg å understreke at folka hun jobber med er flinke folk, og at hun ikke er involvert i absolutt alle e-post-tråder. Bare nesten.

– Det er heller ikke noe problem om jeg sier fra at noe ikke fungerer, eller ikke er kult. Alle jeg jobber med er opptatt av at jeg skal ha det bra, og for at jeg skal ha det bra, så må jeg være komfortabel med alt.

Spellemann

Indirekte understreket av Universalsjef Rogstad, som i etterkant av intervjuet forteller at det på ingen måte har vært et ønske fra deres side at artisten Astrid S skulle skygge for den tungt involverte musikeren.

– Tvert imot. Vi har forsøkt å kommunisere dette hele tida, men har åpenbart ikke lykkes så godt som vi burde. Det skal vi endre. Det er fremdeles fordommer knyttet til kvinnelige artister. Utgangspunktet for mange er dessverre at mannlige artister gjør alt selv, mens kvinner ikke er så involvert i sin egen karriere. Det er selvsagt bare tull, tøys og ikke annet enn fordommer. Min erfaring tilsier faktisk det motsatte, sier Rogstad, som ellers anser at plateselskapets rolle er å levere det Astrid til enhver tid måtte ha behov for, så hun kan fortsette å utvikle seg.

Og utvikle seg har hun jo gjort, selv om kritiske stemmer hevder at hun ikke har utviklet seg nok ennå, i hvert fall ikke til å bli Årets Spellemann, slik hun ble tidligere i år. Enkelte i media har brukt godt med spalteplass på å fortelle at hun enten var feil mottaker eller at tildelingen var prematur.

– Akkurat det var litt kjipt, sier Astrid, og avbryter seg selv:

– Det pleier ikke komme bort folk til meg på gata. Men den uka kom det mange. Jeg ble helt rørt. De kom bort på butikken, pirket meg på ryggen og sa at jeg ikke måtte bry meg om media, at jeg fortjente prisen. Det var så sinnssykt hyggelig. Det betydde også mye da flere artister ga sin støtte i sosiale medier. Samtidig må jeg si til dem som mener jeg fikk den for tidlig: Alderen min tar ikke bort det jeg har gjort, det jeg har jobbet så hardt for. Jeg er stolt og ydmyk av at så mange hører på musikken min, og det har jo ikke noe med hvor gammel jeg er å gjøre.

musikk@klassekampen.no

En tidligere utgave av denne teksten siterte VGs intervju med Bjørn Rogstad om Astrid S feil. Det er nå rettet.