Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20181015/PLUSS/181019932

Et kulturhistorisk skattkammer i Nordvest-Kina lå forseglet i ni hundre år. I dag befinner mesteparten av skattene seg andre steder.

Dunhuang – lyset i ørkenen

Av Harald Bøckman
Harald Bøckman,
gjesteforsker ved London School of Economics

Publiseringsdato: Mandag 15. oktober 2018

Seksjon: Kringla Heimsins

RELIGIONENS HANDELSVEIER: Buddhismen ble introdusert i Kina via mellommenn i Sentral-Asia. Her første side i verdens første komplette trykte bok, Diamant-sutraen fra 868. BILDE: BRITISH LIBRARY, WIKIMEDIA COMMONS

Pilegrimer, handelsmenn og forskere – Dunhuang i Norvest-Kina har vært et valfartssted i tusenvis av år.

KINA

Det norske statsbesøket i Kina ble innledet i forrige uke med et besøk til grottetemplene nær byen Dunhuang i Nordvest-Kina. Dunhuang ligger der det tradisjonelle Kina endte – bortsett fra kortere perioder med historiske kraftanstrengelser. Det var her Den lange muren nådde sin lengste utstrekning, under Han-dynastiet for vel to tusen år siden, noe som fremdeles kan beskues i ørkenen et stykke vest for Dunhuang. Sørvest for byen ligger Yangguan med sine vardetårn, og nordvest for byen ligger Yumen, «Jadeporten», som alle reisende måtte passere gjennom.

Stedet ligger gunstig til i utkanten av Gobi-ørkenen. Området ble erobret av Han-dynastiet i 121 f.v.t., og noen år seinere ble Dunhuang anlagt som en militærforlegning for å styrke dynastiets forsvar mot Xiongnu, et nordlig rytterfolk som i lengre tid hadde truet dynastiets nordlige flanker.

Handelsruter

Handelen gjennom Eurasia har pågått i uminnelige tider. Det er funnet silketråder i håret på en egyptisk mumie fra cirka 1000 f.v.t. Det direkte kinesiske engasjementet startet med den keiserlige utsendingen Zhang Qian, som i 138 f.v.t. ble sendt til statene vest for Himmelfjella for å skaffe allierte mot Xiongnu. Det ble dårlig med allierte, men Zhang Qian returnerte med de første beskrivelsene av statene og samfunnene lenger vest.

Handelen langs Silkeveien levde sitt eget liv, sjøl under omskiftelige tider. De viktigste handelsrutene gikk langs henholdsvis nordkanten og sørkanten av den fryktede Taklamakan-ørkenen i Tarim-bassenget. Her gir avrenning fra Kunlunfjella i sør og Himmelfjella i nord grunnlag for fruktbare oasesamfunn som ga ly mot den nådeløse ørkenen. Handelsspråket var for det meste sogdisk, et iransk språk som ble snakket i Sogdiana, en betydelig statsdannelse med sentrum i Samarkand.

Buddhismen introduseres

Med handelen fulgte både nye tanker og forestillinger om livet. Det mest epokegjørende var at buddhismen ble introdusert til Kina via mellommenn i Sentral-Asia. Som andre religioner fulgte buddhismen handelen, og kom til Kina allerede i det første århundret av vår tidsregning. Seinere fulgte andre vest- og sentralasiatiske trosretninger, som manikeisme, nestorisk kristendom, jødedom og zoroastrisme. Interessant nok skjedde det ikke en tilsvarende spredning av kinesiske ideer vestover, men kunstneriske uttrykk i skulptur og kunsthåndverk gikk begge veier.

Kinesiske pilegrimer bega seg snart til India/Nepal, buddhismens hjemland, for å lære seg sanskrit og for å bringe med seg tilbake sutraer. Den første kinesiske munken som foretok hele rundreisa var Faxian, som la ut på sin reise til India i 399 og som vendte tilbake sjøveien i 412. Mest kjent ble imidlertid Xuanzang, som kom gjennom Dunhuang på vei til India i 629, og som returnerte til Chang’an etter 16 år med over 600 tekster. De siste tjue åra av sitt liv viet han til å organisere oversettelse eller nyoversettelse av buddhistiske tekster. Hans beskrivelse av det indiske subkontinentet er den viktigste historiske kilden til India på 600-tallet.

Kumarajiva

Den mest kjente buddhistiske autoriteten som kom den andre veien, fra vest mot øst, var Kumarajiva (344-413). Han hørte til eliten i det sentral-asiatiske kongedømmet Kucha. Faren var indisk og mora prinsesse i Kucha. Kumarajiva arbeidet med oversettelser i mange år ved forskjellige hoff i Nord-Kina, og var i høy grad med på å gi den buddhistiske kanon den formen den fikk i Kina.

Når turister i dag valfarter til Dunhuang, skyldes det at stedet tidlig ble et valfartssted for troende, trengende og takknemlige. Etter tradisjonen skal en vandrende munk, Yuezun, i 366 ha hogget ut en meditasjonshule i klippeformasjoner langs et elveløp om lag 25 kilometer fra byen. Han fikk følge av likesinnede, og snart var det etablert et lokalt klostersamfunn langs elveleiet. Stedet bærer i dag navnet Mogao, som betyr «Uovertruffen», et stedsnavn som kom til under Tang-dynastiet (618-907), trolig på grunn av det som åpenbarte seg der for besøkende.

Grottene

Grottene ble etter hvert til templer, og ble etter hvert både flere og større. Handelsmenn la igjen symbolske deler av sin rikdom for å sikre seg trygg reise, men de største donorene var prominent presteskap, administratorer, militære, og storfamilier.

I årenes løp ble det hogd ut om lag ett tusen grotter i en lengde på rundt to kilometer. På grunn av antallet har stedet også fått navnet Qian fo dong, «De tusen buddhaers grotter». Rundt fem hundre av grottene er dekorert med veggmalerier. I tillegg kommer rundt to tusen statuer i stein og stukk og malerier på silke og papir, samt titusener av gamle manuskripter, verdens eldste papirbibliotek. Til sammen utgjør dette en storslagen samling buddhistisk-inspirert kunst og litteratur over en periode på hele tusen år, fra det fjerde til det fjortende århundret.

Freskene forteller mye spennende kulturhistorie, ikke bare om skiftende retninger innen buddhismen, men også om livet langs Silkeveien, politiske forhold, dagligliv og «rapporter» i form av bilder fra fjerntliggende steder. De fleste av løsgjenstandene fra Dunhuangs grottetempler befinner seg imidlertid i dag alt andre steder enn i Dunhuang. Det skyldes følgende forhold:

Steins ekspedisjoner

På 1800-tallet utspant det seg jevnlig politiske og diplomatiske konfrontasjoner mellom England og Russland, for begge parter mente at den andre parten drev med et strategisk spill fra sin kant for å ta kontrollen over Sentral-Asia. I kjølvannet av denne striden fulgte også oppdagere og arkeologer. En av disse var Aurel Stein (1862–1943), ungarer av jødisk bakgrunn. Med en doktorgrad i sanskrit fra Tübingen tok han etter hvert tjeneste hos den engelske administrasjonen i India, og i en periode på seksten år (1900–1916) gjennomførte han tre arkeologiske ekspedisjoner i Sentral-Asia. På sin andre reise kom han i 1907 til Dunhuang.

Det hadde i flere år sirkulert rykter blant utforskere og eventyrere om at det var finnet en enormt hemmelig bibliotek i regionen. Det viste seg å stemme. I år 1900 hadde den sjølutnevnte abbeden ved Mogao-grottene, en daoistmunk ved navn Wang Yuanlu, avdekket et stort hemmelig rom bak en av statuene i en av grottetemplene. Det store rommet viste seg å være et bibliotek med manuskripter og malerier fra grottenes tidlige fase til rundt år 1000, med andre ord: en periode på nesten sju hundre år. Biblioteket var blitt murt igjen og inngangen skjult på grunn av at det hadde brygget opp til urolige tider. I 1006 inntok islamske styrker vestfra bystaten Khotan, Dunhuangs allierte, og det nye dynastiet i Kina, Song, ble aldri sterkt nok til å ta kontrollen over eller beskytte Dunhuang.

Abbed Wang

Dette unike skattekammeret hadde ikke bare vært forseglet i ni hundre år. Oppbevaringsforholdene hadde vært nærmest ideelle i det tørre ørkenklimaet. De fleste av tekstene var på kinesisk, men biblioteket inneholdt også mange unike tekster på tidas toneangivende skriftspråk i Sentral-Asia.

Abbed Wang hadde en god hensikt med sin virksomhet. Han ville bidra til å bringe Dunhuang tilbake til fordums storhet, og til det trengte han penger. Han var derfor villig til å avhende deler av biblioteket. Da Stein startet på sin tilbakereise til det britiske konsulatet i Kashgar, lastet han opp 29 kasser med silkebannere, manuskripter og trykte tekster, som han betalte kulturens fattige vokter 500 rupi for.

Pelliots arbeid

Den andre som meldte sin interesse for det unike biblioteket var den franske sinologen Paul Pelliot, som ankom Dunhuang året etter Stein. I løpet av tre uker skal han ha gått gjennom rundt 20.000 manuskripter. Grunnen til at han kunne arbeide så effektivt var at han var den første bredt anlagte språkforskeren som gikk gjennom samlingen. Han sikret seg en stor samling tekster på kinesisk, tibetansk, khotansk, sogdisk og uighur, og satte kursen mot Beijing. Der kunne han ikke dy seg for å vise noen av sine prakteksemplarer til kinesiske lærde, som skal ha reagert spontant. Resultatet gjorde at det meste av det som var igjen av biblioteket ble reddet for ettertiden ved at den kinesiske regjeringa instruerte de regionale myndighetene å stenge biblioteket, inntil det kunne bli fraktet til den kinesiske hovedstaden. Det var likevel nok av manuskripter i sirkulasjon i området til at seinere russiske og japanske ekspedisjoner hadde trofeer å ta med seg hjem.

Digitalisering

Mesteparten av de flyttbare verdensarvskattene fra Dunhuang befinner seg med andre ord i dag i forskjellige samlinger i biblioteker og museer utenfor Kina. På tross av at flere generasjoner av forskere innen mange disipliner har hatt stort utbytte av å arbeide med samlingene, har bare en mindre del vært tilgjengelig. I 1994 ble det derfor tatt et initiativ for å opprette et internasjonalt samarbeid for å digitalisere alt materialet fra Dunhuang og gjøre det allment tilgjengelig, et arbeid som fremdeles pågår. Fra kinesisk side deltar Dunhuang Forskningsakademi, med aner tilbake til 1944. Det kan leses mer om dette arbeidet på www.idp.bl.uk

Det finnes imidlertid ingen gode argumenter mot at sentrale deler av materialet bør leveres tilbake til Kina, som for eksempel verdens første komplette trykte bok, Diamant-sutraen fra 868, som i dag befinner seg i British Library.

harald.bockman@sum.uio.no