Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20181013/PLUSS/181019945

Møt vennegjengen som styrer norsk ungdomspolitikk:

KOSEGRUPPA

Av Lars U. Larsen Vegstein (tekst) og Christopher Olssøn (foto)

Publiseringsdato: Lørdag 13. oktober 2018

Seksjon: Dokument

LIKE BARN LEKER? Stemningen er god blant ungdomspartilederne (fra venstre) Andreas Sjalg Unneland (SU), Bjørn-Kristian Svendsrud, Martine Tønnessen (KrFU), Hulda Holtvedt (Grønn Ungdom), Sandra Bruflot (Unge Høyre), Mani Hussaini (AUF), Annette Lindahl Raakil (nestleder i Senterungdommen), Sondre Hansmark (Unge Venstre) og Tobias Drevland Lund (Rød Ungdom).

SAMMEN: De reiser på turer, h­older kontakten på Snapchat, og PR-bransjen elsker dem. Har u­ngdomspartilederne blitt for gode venner?

Han var så stolt, 58-åringen som steg fram på scenen i Arendal kulturhus en mandag kveld i august. Den hvite skjorta var kneppet opp, slik at tilskuerne kunne se det svarte fôret på innsida. De skarpe scenelysene speilet seg i den brune huden og gjorde at han måtte myse mot de flere hundre ungdommene i salen. De var mange, men fylkesmann Øystein Djupedal virket ikke nervøs. Dette hadde han gjort før. Han ønsket dem velkommen og begynte å prate. Helt siden han hadde startet Arendalsuka tilbake i 2012, forklarte han, hadde ungdomspartilederdebatten vært selve «signaturarrangementet vårt». Mens han snakket, hevet og senket han armene i takt med talen.

– Dette er, uten forkleinelse for de andre arrangementene på Arendals­uka, det aller viktigste arrangementet vi har. Og det er fordi …

På dette tidspunktet ble Djupedal avbrutt av øredøvende jubel fra de unge og ikke fullt så unge politikerne i salen. «Det er fordi», forsøkte han igjen, «at ungdomspartilederne representerer demokratiets framtid. Dette er framtidas partiledere, statsråder og stortingsrepresentanter». Flere av dem som var til stede skulle seinere medgi at denne siste setningen var litt pinlig. Men hva gjorde vel det når klokka var halv åtte, stemningen var god og storsalen i kulturhuset var fullt av ungdomspolitikere fra hele landet? Dessuten, måtte de innrømme, var det sant, det Djupedal sa. Så de klappet bare enda mer.

FAKTA

UNGDOMSPARTIENE

• Arbeidernes Ungdomsfylking (AUF). Leder: Mani Hussaini. Betalende medlemmer: 13.174 (per 31. desember 2017).

• Unge Høyre. Leder: Sandra Bruflot. Medlemstall: 3981.

• Fremskrittspartiets Ungdom (FpU). Leder: Bjørn-Kristian Svendsrud. Medlemstall: 2000.

• Senterungdommen. Leder: Ada Arnstad. Medlemstall: 1891.

• Unge Venstre. Leder. Sondre H­ansmark. Medlemstall: 1437.

• Kristelig Folkepartis Ungdom (KrFU). Leder: Martine Tønnessen. Medlemstall: 1394.

• Sosialistisk Ungdom (SU). Leder: Andreas Sjalg Unneland. Medlemstall: 1126.

• Rød Ungdom (RU). Leder: Tobias Drevland Lund. Medlemstall: 750.

• Grønn Ungdom (GU). Talspersoner: Hulda Holtvedt og Ola Eian. Medlemstall: 512.

En tilsynelatende vanlig debatt

Seansen som fulgte ble slik enhver som har overvært en skoledebatt kunne forvente. I tur og orden ble parti­lederne introdusert, til jubelbrøl fra sine respektive tilhengere i salen.

Etter prøvende innledning hvor alle pratet med skjelvende røst, fant de etter hvert fram til sine planlagte spissformuleringer. På spørsmål om hvor mange flyktninger vi bør ta imot, svarte FpU-leder Bjørn-Kristian Svendsrud at alt over null er galskap. KrFUs leder repliserte at visjonen i Frps innvandringspolitikk er at «i Norge skal vi ha det bra, mens i verden ellers skal det være dritt».

Unge Høyres Sandra Bruflot kalte venstresidas idé om en lærernorm for fornærmende og absurd, mens Ola Eian i Grønn Ungdom angrep «den trauste venstresida», som ville stue alle mennesker inne på samme institusjon, hele dagen.

Den store kosen

I det hele tatt forløp debatten uten overraskelser. Men da de sluttet å snakke, skjedde noe bemerkelsesverdig: Idet debattlederen takket for oppmøtet, snudde lederne i AUF og Unge Høyre seg mot hverandre. De smilte litt, tok et skritt fram, og ga hverandre en lang klem. Så, omkring dem, begynte de andre partilederne å legge armene rundt hverandre. Med ett ble scenen forvandlet til en eneste stor kos, der de utvekslet komplimenter om hvor flinke de hadde vært.

Den store kosen i Arendal var ingen tilfeldighet. Den var ikke en umiddelbar fysisk respons på nerver som omsider slapp taket, et svakt øyeblikk der man endte i armene på hverandre uten å mene noe med det. Tvert imot. Klemmen etter debatt er etter hvert en innarbeidet praksis ungdomspartilederne imellom. Bakgrunnen er enkel: Dagens ungdomspartiledere treffes så ofte, i så mange settinger, at de har blitt gode venner.

Ledelsen i dagens ungdomspartier er ikke bare konkurrenter, de utgjør et kollegialt fellesskap på tvers av politiske skillelinjer. Omtrent månedlig reiser de på turer i regi av ulike lobbygrupper. De går i hverandres bursdager, drikker øl sammen, og møtes hyppig på møter i regi av tenketankene. FpUs Bjørn-Kristian Svendsrud forteller at han til tider ser mer til de andre lederne enn til sitt eget sentralstyre. «Vi er de eneste som forstår hverandre», sier Mani Hussaini.

Fellesskapet i ungdomspolitikkens toppsjikt har blitt så tett at det stundom går lenger enn klemming. Unge Venstre-leder Sondre Hansmark er kjæreste med Linn Elise Øhn Mehlen, som fram til i mars var leder i Rød Ungdom. Romansen oppsto i februar under en reise for ungdomspolitikere til Vest-Sahara. Mehlen er i dag ansatt i Klassekampen.

Forente ungdommer

Den forsonlige tonen mellom norske politikere er ikke noe nytt fenomen. I fjorårets valgkamp fortalte Frp-leder Siv Jensen og Rødt-leder Bjørnar Moxnes at de liker hverandre godt som mennesker, selv om de skremmer hverandre politisk. Likeledes var Jens Stoltenberg (Ap) og Lars Sponheim (V) turkamerater, selv om de på dagtid jobbet med å bekjempe hverandres regjeringer. Aps Hadia Tajik var tidligere gift med Høyres Stefan Heggelund, og Trine Skei Grande (V) var gjest i bryllupet til Ola Borten Moe (Sp).

Slik kunne vi fortsatt. Den gjensidige respekten, vennskapene og evnen til å se sine motstandere som mennesker, trekkes ofte fram som en styrke i norsk politikk. Ifølge teorien bidrar det til en saklig politisk offentlighet som hemmer polarisering og personfikseringen vi for eksempel ser i USA.

Spørsmålet er om samholdet også får politiske følger. Da Unge Venstre-lederen i høst tok til orde for å utvide abortgrensa til uke 24, ilte de øvrige ungdomspartiene til med sine forslag til liberaliseringer. Både i Grønn Ungdom, Unge Høyre, Unge Venstre og AUF er det sterke krefter som ivrer for å tillate aktiv dødshjelp. Ungdomspartiene er også enige om å liberalisere ruspolitikken og innvandringspolitikken. Ser vi konturene av en slags liberal allianse som utvisker de politiske motsetningene ellers i befolkningen?

Kvalme klemmer

Det kan være rørende å se at ungdomspartilederne holder rundt hverandre når en debatt er over. De ser ikke hverandre som fiender, men motstandere som avkrever respekt. Men det finnes en annen måte å se det på. Kirsti Bergstø var leder i Sosialistisk Ungdom fra 2006 til 2008. Hun mener det sender et illevarslende signal at ungdomspartilederne blir stående igjen og klemme etter at skoledebatten er ferdig.

– For dem som sitter i salen kan det se ut som om ungdomspartiene er en enhet. Om de klemmer, virker enige og bruker tida sammen etterpå, kan debatten framstå som et show, sier hun.

Bergstø sier at ungdomspolitikerne gjerne må være vennlige mot hverandre. Problemet oppstår idet ledende ungdomspolitikere søker sammen i et profesjonelt fellesskap.

– Hvis man henger i lag og drikker i lag, oppstår det et lojalitetsfellesskap hvor man ikke er like hard mot hverandre i den politiske kampen. Man formes av sine omgivelser, sier hun.

Både Rød Ungdom og Sosialistisk Ungdom hadde tidligere en intern praksis med å avstå fra å delta i reint sosiale sammenkomster med høyre­sidas ungdomspolitikere. Når Bergstø fikk invitasjoner til den tradisjonsrike «orgpilsen» – en samling for ansatte og tillitsvalgte i ungdomsorganisasjoner i Oslo – deltok hun ikke.

– Hvorfor skulle jeg sitte der og drikke pils med folk fra FpU og Unge Venstre fordi jeg var leder i SU? Jeg hadde ikke noe behov for å sitte å slarve med dem som vil rasere velferdsstaten.

– Det kan vel tenkes at det er fint å hygge seg med folk som har samme type jobb som en selv?

– Man trenger ikke å henge med politikere for å hygge seg. Jeg ville ikke være del av et kollegium av ungdomspolitikere. Politikk er ikke et fag, og det å være politiker er ikke et yrke. Å være politiker handler om å bygge fellesskap med dem som har felles mål og interesser. Det politiske livet må ikke bli så avsondret fra vanlige folks liv at man må søke mot andre politikere for å få bekreftelse. Bekreftelsen skal du få fra dem du representerer, sier hun.

– Er det ikke litt fint at ungdomspolitikerne klemmer? Det er iallfall bedre enn at de kjefter på hverandre og slår?

– Når skoledebatten er over, trenger man verken å slå eller klemme de andre, men gå ned fra scenen og snakke med skoleelevene. Hva med å gå i kantina eller til røykehjørnet for å finne ut hva folk syntes om debatten? Det er mye viktigere enn hva de andre ungdomspolitikerne synes, sier kvinnen som ledet SU fram til 2008.

Drikker pils i hop

Ti år seinere er slike tanker langt på vei utryddet i norsk ungdomspolitikk. I kantina på Stortinget sitter KrFU-leder Martine Tønnesen, Unge Høyre-leder Sandra Bruflot, FpU-leder Bjørn-Kristian Svendsrud og Unge Venstre-leder Sondre Hansmark og småprater. Klassekampen har bedt om en samling for å lodde stemningen. Det er lett å se at den er god. De klemmer når de møtes, tuller og ler.

Det er bare et par dager siden sist de var samlet. De siste månedene har de vært samlet på Arendalsuka, oljemessa i Stavanger og NHO- og Zero-konferanser i Oslo. De har vært på tur i Vesterålen i regi av Sjømat Norge og besøkt hverandres landsmøter. De borgerlige ungdomspartilederne møtes jevnlig på ulike Civita-arrangementer og har dessuten en felles chatte­tråd på Facebook og Snapchat. De møtes ofte privat, og i høst skal de på hyttetur sammen med sine respektive generalsekretærer.

De mange turene er en viktig grunn til at ungdomspartiene har blitt så sammensveiset. De siste årene har lobby- og PR-organisasjoner for alvor fått øynene opp for betydningen av å etablere kontakt med dem som skal styre landet i framtida. Dermed havner lederne rett som det er på lange bussturer rundt omkring i og utenfor Norge.

Da gjelder det å gjøre det beste ut av situasjonen.

– Når vi uansett er stuck med hverandre på den samme bussen fire dager i strekk, kan vi like gjerne prøve å ha det litt hyggelig, sier Sandra Bruflot.

Det eksisterer en uskreven regel for slike bussturer: For at reisen ikke skal bli altfor ensformig, avstår ungdomspolitikerne fra å snakke for mye om politikk. De kommer ikke til å overbevise noen uansett, så da er det like greit å forsøke noe annet. Det finnes riktignok spesielle unntak, forklarer Bjørn-Kristian Svendsrud i FpU.

– Når jeg er sammen med Ada (Arnstad, leder i Senterungdommen red.anm.), ender det ofte med at vi diskuterer kommunereformen. Men det gjør vi i fem minutter, og så går vi og danser i stedet, sier han.

Det er ikke alltid nyvalgte ungdomspolitikere respekterer denne kodeksen. En ikke navngitt partileder fra venstresida skal ha hatt svært vanskelig for å legge hansken til side i samvær med sine motstandere. Det fungerte dårlig, minnes Bruflot.

– Det var på en av mine første turer, og da kom vedkommende bort, smalt neven i bordet og spurte meg hvorfor vi i Høyre er så slemme mot fattige barn. Da var jeg sånn: «Jeg drikker øl her, du kan gjerne sitte her, men da snakker vi om noe annet.»

Men den slags hører altså til unntakene. Da Sondre Hansmark ble valgt til Unge Venstre-leder i fjor høst, var han en outsider. Han hadde bestandig bodd i Bergen og kjente nesten ingen i hovedstadens ungdomspolitikermiljø. Han husker at det var skummelt å møte opp på Zerokonferansen i Oslo to dager etter å ha tiltrådt.

– Der sto toppene i Unge Høyre og FpU, og jeg kjente ingen. Men så sa de bare «kom hit, nå skal du henge med oss».

De andre ler.

– Sånn var det på oljemessa i høst også. Da hadde SU og RU ganske ferske ledere, og da tok vi initiativ til å gå ut og drikke pils sammen. Vi setter ikke noen midtstrek, sier Hansmark.

Ensomt på toppen

Fortroligheten mellom ungdomspartilederne er ikke bare for kosens skyld. Mange av metoo-sakene som rystet norsk politikk i vinter, involverte også ungdomspartiene.

Daværende Unge Høyre-leder Kristian Tonning Riise måtte gå av etter anklager om upassende seksuell atferd overfor yngre partimedlemmer. I KrFU meldte flere medlemmer seg ut av partiet i protest mot det de mente var dårlig behandling av varsleren Julia Sandstø. Enkelte tok til orde for å kaste Martine Tønnessen som partileder.

– Det var en veldig krevende tid; det blåste mye både på innsida og utsida av partiet. Siden flere partier gikk gjennom det samme på samme tid, hadde vi jo et slags fellesskap. Selv om vi ikke har innsikt i sakene i andre partier, har du forståelse for hvordan det er å være leder når det stormer. Det var fint, og hjalp iallfall meg å komme gjennom det, sier Tønnessen.

Ungdomspartileder er et snodig verv. Du sitter i moderpartiets sentralstyre og er tett på toppolitikerne, men samtidig leder du en gruppe som stort sett består av skoleelever. Du skal forsvare moderpartiet ditt, men være i opposisjon nedenfra.

– Vi er privilegerte, men det kan bli litt ensomt på toppen også. Vi må hver dag ta beslutninger på vegne av andre, og til syvende og sist er man alene om ansvaret. Det å ha venner og kolleger i samme situasjon som kan diskutere, gi råd og støtte, er en styrke, sier Svendsrud i FpU.

– Er det ikke en fare for at dere er så tette at dere blir likere hverandre og glemmer hvem dere egentlig representerer?

– Vi blir ikke like av å trives i hverandres selskap. Når du og jeg diskuterer alkoholpolitikk i dags atten, Martine, så går det jo hardt for seg. FpU og KrFU er rykende uenige der, men det er bare gøy. Jeg har en tanke om at vi kan gjøre det på en god måte, sånn at vi begge kommer godt ut av det, sier Svendsrud.

– Ja, vi prater jo til hvert vårt publikum, svarer Tønnessen.

– Er det ikke en fare for at debatten blir slappere og at dere holder tilbake argumenter fordi dere liker hverandre så godt?

Alle rister på hodet. Sandra Bruflot svarer:

– Jeg tror det er omvendt. Det at vi kjenner hverandre, gjør at vi må skjerpe den politiske argumentasjonen. Det kan være en bra ting for demokratiet.

Proffe kolleger

Det er ikke bare de borgerlige ungdomspartilederne som tenker slik. Klassekampen har intervjuet lederne i alle stortingspartienes ungdomspartier. Alle er enige om at de tette båndene ikke svekker demokratiet. En av dem som mener debattene blir bedre, er leder i Sosialistisk Ungdom, Andreas Sjalg Unneland.

– Kvaliteten på debatten blir bedre av at vi kommer godt overens. Egentlig er det opplagt. Man forventer en viss saklighet. Det holder ikke lenger å kalle motstanderne for dumme eller rasister, man må faktisk argumentere. Det styrker profesjonaliteten. Skal du kritisere, må du begrunne det, sier han.

– Er det ikke en fare for at konfliktene i politikken viskes bort når man er venner?

– Det er jeg ikke bekymret for. Når vi sitter og utvikler politikk i SU, er det ingen som bryr seg om at jeg kjenner Bjørn-Kristian i FpU. Og godt er det!

Ingen av de øvrige ungdomsparti­lederne protesterer på dette. AUFs Mani Hussaini sier at den «gode kollegiale stemningen er en styrke for demokratiet». Grønn Ungdom-talsperson Hulda Holtvedt mener gemyttligheten bærer bud om en ny generasjon politikere som ønsker hverandre godt. Ada Arnstad i Senterungdommen forstår at «det kan se fishy ut» fra utsida, men at hun likevel er trygg på at det er ok å danse med lederen i FpU.

– Samholdet finner man nedover i ungdomspartiene. Lokalt og i regionene ser jeg at medlemmene i Senterungdommen blir kjent med folk fra de andre partiene og stifter vennskap. Derfor er jeg trygg på at vi lederne ikke lever atskilte liv fra de andre, sier hun.

Smaker litt vondt

Rød Ungdom-leder Truls Drevland Lund skiller seg ut blant partilederne. Han sier at han kjenner antydninger til vond smak i munnen når det skåles med de andre partilederne.

– Jeg er litt redd for at ungdomspolitikken skal bli en broilerskole hvor vi krangler så busta fyker når kameraene står på, og så digger vi hverandre etterpå. Ungdomspolitikken er allerede en boble for ressurssterke, spesielt interesserte ungdommer. Hvis vi i tillegg er en vennegjeng, frykter jeg at det blir enda vanskeligere å få innpass, sier han.

RU-lederen mener likevel at samkvemmet har sine positive sider. Under høstens valgkamp i Sverige jobbet han som frivillig for Vänsterpartiet. Der preges stemningen mellom ungdomspartiene av langt større polarisering.

– Ungdomspartiet til Vänstern har som prinsipp at de ikke tar motstanderne i hånda etter debatt. Og ingen vil jo snakke med Sverigedemokraterna. Det er fint at vi ikke er der i Norge. Politikk handler om interessemotsetninger, ikke om å demonisere andre mennesker, sier han.

Lund innrømmer at han er litt glad i de andre ungdomspartilederne.

– Det høres innmari teit ut, men det er et fellesskap mellom oss. Vi sitter i timelange møter, stresser med å holde styr på organisasjonen og får dårlig betalt. Da er det litt befriende å kunne snakke med noen som er i samme situasjon, sier han.

Tverrpolitisk samsoving

Tonen er særlig fortrolig blant de borgerlige ungdomspartiene. Flere trekker fram den gode kontakten mellom KrFU, Unge Venstre, Unge Høyre og FpU som en forutsetning for at Erna Solberg i 2013 omsider klarte å stable sammen en borgerlig flertallsallianse. I høst vedtok KrFU at partiet bør gå inn i Solbergs regjering.

En av arkitektene bak samlingen på borgerlig side er Kristin Clemet. Siden hun begynte som sjef for tenketanken Civita i 2003, har hun vært opptatt av å skape en inkluderende møteplass for unge, borgerlige politikere. Derfor arrangerer Civita akademie, skole, seminarer og minglefester.

– Det var ikke Civita som laget regjeringen, men vi er et sted hvor unge politikere på borgerlig side har møtt hverandre jevnlig. Torbjørn Røe Isaksen var med på det første Civita-akademiet i 2005, og mange av dem som har vært med siden, befolker regjeringskontorene i dag.

Tradisjonene for samarbeid mellom Unge Høyre, Unge Venstre og KrFU er eldre enn Civita, men FpU var lenge en outsider i den ungdomspolitiske partifloraen. Da Civita kom på banen, begynte dette sakte, men sikkert å endre seg. Clemet tror det har noe å gjøre med at Civita tilbyr en diskusjonsarena man ikke finner i partiene.

– Da jeg ble medlem av Høyre på 1970-tallet, opplevde jeg et savn etter ideologiske, reflekterende diskusjoner. Man fikk stadige påminnelser om hva Høyre mente, men vi snakket sjelden om hvorfor vi egentlig mente det. I Civita har vi skapt et rom for slike diskusjoner, og det liker unge politikere. Det var gjennom slike debatter at Sveinung Rotevatn i Unge Venstre og Ove Vanebo i FpU fant ut at de egentlig syntes at den andre var ålreit, sier hun.

Clemet mener det er en stor styrke at ungdomspolitikerne holder sammen. Hun forteller en historie fra i fjor. Det statlige investeringsfondet Norfund, hvor Clemet er styreleder, hadde invitert ungdomspartilederne med på reise til Tanzania og Kenya. Det var lange dager og sterke møter. Under en av de mange bussreisene på turen, sovnet alle ungdomspartilederne på hverandres skuldre. Clemet knipset et bilde av den tverrpolitiske samsovingen, som hun mener er typisk for norsk ungdomspolitikk.

– I våre sosiale medier-tider er det ganske tøft å være ungdomspolitiker. Jeg synes det er rørende å se hvor godt de tar vare på hverandre, sier hun.

Venner før også

Ut fra det Kirsti Bergstø forteller, kan det virke som vennskapene ungdomspartiledere imellom er noe nytt. Stemmer det at ungdomspartilederne i tidligere tider holdt seg til sine og unngikk hverandre? Tidligere Unge Høyre-leder Torbjørn Røe Isaksen husker det ikke slik.

– Jeg husker at SU hadde noen regler om at de ikke skulle menge seg med klassefienden, men det var unntaket. Men folk ble venner på tvers av partiskillene på min tid også, sier næringsministeren.

Isaksen ramser opp sine venner fra andre ungdomspartier. Særlig nært var forholdet til AUF-leder Gry Larsen, men også Inga Marte Thorkildsen ble han godt kjent med. Selv daværende Rød Ungdom-leder Mímir Kristjánsson, i dag nyhetssjef i Klassekampen, får passet sitt påskrevet med gullskrift av næringsministeren.

– Når det er sagt, hadde jeg lite kontakt med FpU. De holdt liksom på med sitt. Dessuten var det ikke sånn at jeg møtte de andre partilederne spesielt ofte.

Gry Larsen bekrefter at hun ble venn med Isaksen. Thorkildsen sier at hun ikke husker så mye fra tida i SU, men innrømmer at hun nok kan ha oppført seg vennlig mot Torbjørn Røe Isaksen.

Anniken Huitfeldt var leder i AUF fra 1996 til 2000, før det fantes sosiale medier, tenketanker og arendalsuker.

– Jeg kjente noen av de andre ungdomspartilederne, og hadde et godt forhold til for eksempel Ine Eriksen Søreide. Men vi var ikke akkurat venner, sier hun.

Huitfeldt tror at 22. juli-terroren hadde stor betydning for samholdet mellom ungdomspolitikerne i Norge.

– Terrorangrepet mot AUF skapte et spesielt samhold mellom ungdommene. Det har vært viktig, sier hun.

Når Huitfeldt er på Arendalsuka, merker hun at tonen er en annen mellom ungdomspolitikerne enn før. Hun tror at nærings- og interesseorganisasjoner driver ungdomspolitikerne tettere sammen.

– I Arendal er det en spesiell stemning mellom ungdommene. Det handler nok litt om at de er så vant med å være på reise sammen. Kommunikasjonsbyråene jobber mye mer systematisk inn mot ungdomspartiene enn de gjorde på min tid, sier hun.

De beste og smarteste

Mye tyder på at Huitfeldt har rett i at kommunikasjonsbransjen er mer interessert i ungdomspolitikken enn før. 1. oktober la PR-byrået Geelmuyden Kiese (GK) ut følgende utlysning på sine nettsider: «Geelmuyden Kiese leter etter politiske talenter som kjenner politiske prosesser, vet hvordan man påvirker holdninger og standpunkt». For tredje året på rad henvender firmaet seg direkte til ungdomspartiene i sitt praktikant-program.

Programmet lar praktikantene jobbe i ulike avdelinger av byrået gjennom et år. Selskapet lover et stort utbytte «enten ambisjonen er å jobbe i GK, å bli statsministerens veskebærer, statsminister selv eller leder for en organisasjon», slik det heter i utlysningen.

GK-sjef Hans Geelmuyden forteller at ungdomspolitikken har blitt en av bransjens viktigste rekrutteringsarenaer.

– Når vi rekrutterer unge folk, ser vi mot tre ulike miljøer. Det er universitets- og høyskoleutdannede, kreative folk fra læresteder som Westerdahls, og så er det ungdomspolitikerne. Hvert år tar vi inn mellom fire og seks interns fra hvert av disse miljøene, og erfaringene er veldig gode.

Geelmuyden hadde i perioden i 1973–75 det han beskriver som «en kort og mislykket karriere» i Unge Høyre. Han mener at dagens ungdomspolitikere er langt er ambisiøse enn hans samtidige.

– For min generasjon var markedet den mest interessante arenaen for mange. I tiårene som kommer må klodens største utfordringer løses politisk. Derfor håper jeg at « the best and the brightest» velger politiske karrierer. Mange av dem vil ha glede av intens kommunikasjonstrening i Norges største kommunikasjonsbyrå for å lykkes, sier Geelmuyden.

Landets PR-byråer og kommunikasjonsavdelinger er fulle av tidligere toppolitikere. Man behøver imidlertid ikke erfaring fra regjering og storting for å komme langt innen kommunikasjon. Tidligere SU-leder Olav Magnus Linge (nå i kommunikasjonsbyrået Zynk), tidligere KrFU-leder Even Westerveld (DNB) og AUFs Eskil Pedersen (Nortura) er blant dem som har gått over til å arbeide med kommunikasjon på heltid.

Geelmuyden forteller at ungdomspolitikere i mange tilfeller passer bedre inn i kommunikasjonsbransjen enn toppolitikerne.

– Da vi som første kommunikasjonsbyrå i Norge begynte å rekruttere politikere på 1990-tallet, fikk vi inn folk som Tor-Mikkel Wara og Rune Gerhardsen. De var flotte, flinke folk. Men vår erfaring med å rekruttere eks-statsråder er ikke like god. Ingenting er så forgjengelig som politisk kapital. Mye selvtillit forsvinner med de svarte bilene, og innimellom erstattes selvtilliten av grenseløs pompøsitet. Derfor rekrutterer vi heller unge politikere. Framtida tilhører dem, og de er også sultne på å lære, sier han.

Ute og inne

De siste tiårene har PR-bransjen gått fra å være en ubetydelig del av norsk samfunnsliv til å bli en drivkraft i den politiske utviklingen. Her kommer Kirsti Bergstø inn i vår fortelling igjen. Hun ser en sammenheng mellom PR-bransjens framvekst og de tette båndene mellom politikere.

– Når PR-bransjen ansetter en politiker, får man ikke bare vedkommendes erfaring, men også et kontaktnettverk inn i deres parti. Om man tillegg har en stemning der alle ungdoms­partiledere omgås sosialt, kan PR-firmaene sikre seg nettverk inn i alle partier, sier hun.

Det er ikke ungdommene som har skapt vennekulturen i norsk politikk. De kan ikke klandres for PR-firmaenes inntog i norsk samfunnsliv. Det er ikke deres feil at Hans Geelmuyden vil ansette dem, eller at statsråder går i svingdør mellom kommunikasjonsbransjen og regjeringskontorene.

Det ungdomspartiene imidlertid er nødt til å gjøre, mener Bergstø, er å finne ut hvordan de skal forholde seg til disse realitetene. Hun mener at ungdomspartiene bør bekjempe profesjonalisering og personlig nettverksbygging innen politikken. Ellers advarer hun om at de kan bidra til at vi får et lukket politikermiljø.

– Den profesjonaliseringen vi ser, er problematisk fordi den gjør politikk til et slags fag. Alle vi som har fagbakgrunn fra et annet sted enn politikken, vet at vi har lojalitet til faget vårt. Jeg er sosialarbeider og har en lojalitet til faget, akkurat som en sykepleier eller lærer er lojal mot sitt fag. Jeg er skeptisk hvis ungdomspolitikere ser på politikken som fag og de andre politikerne som kolleger. Hensikten med å drive politikk er samfunnsendring, ikke å bygge et nettverk som hjelper deg videre på karrierestigen, sier Bergstø.

larsv@klassekampen.no