Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20181013/PLUSS/181019944

Kall henne hva du vil, bare ikke urban.

Rødgrønn sølvstrupe

Av Tekst: Alf Skjeseth Foto: Christopher Olssøn

Publiseringsdato: Lørdag 13. oktober 2018

Seksjon: portrett

Oslo, Norge, 10.10.2018. Anne Beathe Tvinnereim, nestleder i Senterpariet går til ny jobb i Agenda. Foto: Christopher Olssøn.

Å bli framstilt som en urban type fordi jeg er akademiker, har bodd mye i utlandet og har mistet østfolddialekten på veien, det er nesten det verste jeg hører.

Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim, Senterparti-toppen med lengre navn enn Trygve Magnus Slagsvold Vedum, slår lett i møte­bordet. Godt humør er et varemerke, men hun misliker forestillinger om at en må snakke en syngende vestlandsdialekt for virkelig å ha hjerte for distriktene.

– Jeg kan forsikre om at jeg har vokst opp ganske så ruralt. I den vesle grenda Torpedalen i utkanten av Halden var det lang skolevei og langt til nærmeste venninne. Sammenliknet med Torpedalen er for eksempel Liv Signe Navarsetes hjemsted Sogndal et stort urbant senter. Distriktsidentiteten og kampen for bygdeverdiene er avgjørende for mitt politiske engasjement, selv om det var EU-kampen i 1994 som brakte meg på barrikadene.

Etter mange år i diplomatiet og Norad, og perioder i det rødgrønne regjeringsapparatet som ble avsatt i 2013, har Anne Beathe Tvinnereim denne uka skiftet beite og begynt som rådgiver i tankesmia Agenda, kjent som et sosialdemokratisk prosjekt.

– Det er ingen stor hemmelighet at jeg mener det er avgjørende å få skiftet ut dagens regjering, og det er også en drivende kraft for Agenda. Det skal bli bra å bruke all tid på dette.

Fakta:
Anne Beathe Tvinnereim

Alder: 44.

Sivil status: Gift, to barn.

Bakgrunn: Andre nestleder i Senterpartiet, har vært tilknyttet utenrikstjenesten siden 2005.

Aktuell med: Har begynt som rådgiver i tankesmia Agenda.

– Hva skal du jobbe med?

– Spørsmål om ulikhet opptar meg spesielt, og der syns jeg Agenda har bidratt med mye. Det tillitsbaserte samfunnet i Norge er enestående i verden, det ser alle som reiser rundt, og dette er under angrep på grunn av økende ulikheter. Skrekkeksemplet er Donald Trumps oppslutning i USA, men vi ser noe av det samme med den giftige polariseringen hos oss. Det er stadig flere som føler at de ikke blir hørt. Den høye graden av tillit er det som gjør Norge til et annerledesland.

– Kan en fortsatt bruke et slikt uttrykk, etter flere tiår med g­lobalisering og EU-tilpasning?

– Jeg insisterer på å kalle Norge et annerledesland i alle sammenhenger jeg kan. Det er fortsatt gyldig på en rekke områder, selv om vi går i feil retning. Det er derfor jeg er engasjert i Senterpartiet. Den viktigste skadevirkningen av høyrepolitikken er at tillitssamfunnet blir undergravd, fordi vi får større ulikhet økonomisk og sosialt, og også geografisk.

Det går lange linjer fram til Tvinnereims rolle som bru mellom ledelsen i Senterpartiet og sosialdemokratenes tankesmie. De politiske journalistene som dekket Sps landsmøte i 2001, merket seg Senterungdommens leder Anne Beathe Kristiansen fra Østfold som et talent.

RETTELSE

Din siste kulturopplevelse: Jubileums­konserten til rockebandet Gandhi, i Costa Ricas hovedstad San Jose.

Politisk enkeltsak: EU-saken, i alle fasetter.

Forbilde: Anne Enger, med hennes e­ngasjement og evne til å stå i stormen.

Hva tror du på: Ethvert menneskes like verdi som etisk veileder i alt vi gjør. Jeg har også barnetroen i behold.

Hva leser du daglig: Nationen og Klassekampen.

Ditt lydspor: Akkurat nå er det Hilde Louise Asbjørnsen. Generelt mye norsk jazz. Og viser.

Hva er det verste du vet: Folk som tror de er bedre enn andre. Og dårlig folkeskikk.

Hva er det folk ikke vet om deg: Det må være kontrabassen jeg fikk i 40-årsgave. Den representerer vel min 40-årskrise.

Senterpartiet hadde deltatt i Kjell Magne Bondeviks sentrumsregjering så lenge den varte. Samme modell var partiets plan A ved stortingsvalget det året, men innerst inne var det ingen som trodde på den. «Senterungdommens leder Anne Beathe Kristiansen ble stående ganske alene når hun gikk inn for at regjeringssamarbeid med Ap burde vurderes dersom sentrumsalternativet bryter sammen», skrev NTB. Rødgrønne klipper som Per Olaf Lundteigen og Liv Signe Navarsete hadde ingenting til overs for tanken den gangen.

Ved valget i 2001 gikk Sp på en smell. Deretter gikk partileder Odd Roger Enoksen i spissen for partiets historiske snuoperasjon, og det rødgrønne prosjektet vokste fram.

Ungdomslederen fikk gjennomslag før noen kunne ane, men hvor ble det av henne i alt mylderet?

– Jeg var rådgiver for Åslaug Haga på Stortinget og var med på flere av sonderingsmøtene med Jens Stoltenberg og andre. Men en måned før stortingsvalget i 2005 fikk jeg min store barndomsdrøm oppfylt og ble tatt opp som aspirant i utenriks­tjenesten. Mens gode venner og kolleger reiste i skarer til Soria Moria hotell for å bistå under regjerings­forhandlingene og skrive politisk historie, satt jeg i Utenriksdepartementets korridorer og drakk dårlig traktekaffe og følte intenst at jeg var på feil sted.

Oppveksten var typisk for mange bygdeungdommer som får Senter­partiet i blodet – samfunnsinteressert, vitebegjærlig og med familie som var engasjert i organisasjonsliv på alle bauger og kanter. For de yngre begynte det med 4H og bygdeungdomslaget, og så gikk det slag i slag.

– Hvorfor ville en jentunge fra Torpedalen for alt i verden inn i diplomatiet?

– Engasjementet hjemme var ikke bare lokalt. Særlig mamma var opptatt av internasjonal solidaritet og det flerkulturelle, og jeg var ikke store jenta da jeg fikk en Unicef-kalender med folkeeventyr fra ulike deler av verden, som gjorde sterkt inntrykk.

Hun var skoleflink og ambisiøs – altfor flink, sier hun i dag, for det hadde sine omkostninger.

– Som 13-åring vant jeg en stil­konkurranse om flyktninger, og premien var en reise med Flyktninghjelpen til Thailand. Der møtte vi flyktninger fra Kambodsja og Vietnam som hadde bodd mange år i leirer og som skulle repatrieres. Møtet med flyktningene i så ung alder gjorde et uutslettelig inntrykk og førte til et varig engasjement i flyktning­spørsmål. Seinere fikk jeg stipend for et ungdomsopphold i USA og ble utvekslingsstudent i New Zealand. Det gikk ikke an å komme lengre vekk, og det var poenget.

Også bestemor ga sine bidrag til utferdstrangen. Hun var god å ha for attpåklatten på gården.

– Jeg vandra mye aleine rundt på gården og i skauen, eller sammen med bestemor, for vi hadde det privilegium å ha bestemor på gården. Hun hadde anlegg som globetrotter som hun ikke fikk realisert, før hun begynte å reise verden rundt da hun ble enke og var oppe i søttiåra. Det var det ikke mange eldre bondekjerringer fra utkantbygdene som gjorde.

Den kortklipte lysluggen var akkurat gammel nok til å stemme nei til EU ved folkeavstemningen i 1994, og samfylking og Nei-dronning Anne Enger Lahnstein var hennes forbilde. Hun er ikke helt ulik forbildet heller, mens frisyren bringer tankene i retning Lady Gaga, av alle.

Nå lyder etternavnet Tvinnereim på grunn av hennes vestlandske ektefelle, og Kristiansen brukes kun sjelden. For å komme i den rette sinnsstemning har hun reservert Borten – altså møterommet – i partiets hovedkvarter. Her henger portretter av Senterpartiets ledere i et veritabelt anegalleri, og den sagnomsuste Per Borten har sin egen vegg.

Anne Beathe Tvinnereim og Borten-navnet er ikke uten kontro­verser i partihistorien. Hun har hatt to kampvoteringer med Bortens barnebarn Ola Borten Moe som satte spor, og det står 1–1. I 2001 vant hun kampen om å bli leder i Senter­ungdommen med knappest mulig margin, og han fikk med litt større margin revansj da Tvinnereim utfordret hans posisjon som første nestleder i 2014.

Dette skjedde på et ekstraordinært landsmøte etter et smertelig valgnederlag året før, og vondt ble verre da Liv Signe Navarsete trakk seg som leder under gråt og tenners gnidsel. Forvandlingen til dagens Senterparti, som preges av Trygve Slagsvold Vedums lystige latter, bekrefter hvilket hav av tid fire år kan være i politikken.

– Hvorfor ville du deg så vondt som å stille til partiledelsen i 2014?

– Det var tunge tider. Men jeg ville gjerne bli første nestleder, fordi jeg brenner for det partiet står for. Alle år i utlandet og diplomatiet har ikke forandret på det. Jo mer man reiser, jo mer glad blir man i Norge. Vi har noen kvaliteter som er enestående, og som er under press hver dag med blåblå regjering. Ingen hadde klart å overta vår rolle i norsk politikk dersom vi ikke hadde greid å holde oss på beina. Allerede ved kommunevalget i 2015 var en stor opptur på gang, og stortingsvalget i fjor ble det nest beste for Senter­partiet noen gang.

Fra valgkampen i fjor finnes et klipp på Youtube der Anne Beathe Tvinnereim og Aasmund N­ordstoga synger visa «Har du fyr» så vemodig vakkert at en kunne bli Sp-velger på flekken. Sangen er en hobby, men stemmen er så god at livet kunne tatt en annen retning.

– Jeg studerte i Costa Rica som del av arbeidet med mastergraden og kom i kontakt med lokale musikere i en bar. Jeg hadde tatt et par øl og spurte om å få synge litt med dem. Rockebandet Gandhi trengte en korist og spurte meg om å være med. Jeg skulle være i landet et semester, men fartet rundt med dem et par år. Jeg vurderte faktisk å bli værende og satse på en sangkarriere, også fordi Costa Rica er et fantastisk land som skiller seg ut i regionen.

I påska var hun tilbake på mimretur og traff igjen de gamle vennene fra bandet.

– Da sa de: Anne Beathe, vi skal ha 25 års jubileumsturne i september, kan du ikke bare komme. Så sa jeg ja, da, og reiste over og sang sammen med dem en ukes tid. Dette er et av de mest populære og slitesterke bandene i Costa Rica. Det minner om DDEs posisjon i Norge, bare med bedre musikk.

Hun sier at hun kan ha vel lett for å by på seg selv, som det heter.

– Det er kanskje mer sjarmerende å stille opp og synge på arrangementer når man er fjorten enn når man er førti. Jeg syns det er så morsomt at jeg ikke kan la være, men jeg kjenner noen ganger på at det kan bli litt påtrengende.

Brakvalget i 2017 ble langt på vei overskygget av at det ventede r­egjeringsskiftet ble avlyst.

– Valget i fjor var en enorm skuffelse, og mange fikk en depressiv reaksjon i månedsvis. Det var spesielt bittert fordi det sto så mye på spill, og det er veldig alvorlig at høyrepartiene fikk en ny regjerings­periode. De kan sementere mange av reformene som går i helt feil retning, ulikheten øker og sentraliseringen får bitt seg fast. Når vi kommer tilbake i regjering, må vi bruke veldig mye krefter på å reversere blåblå politikk, som skulle vært brukt til å bygge landet.

– Senterpartiet trives ikke uten makt i lang tid. Kan det være en vei tilbake til regjeringssamarbeid med Høyre?

– Nei, det kan jeg ikke se for meg slik det politiske landskapet er.

– Krefter i det mektige Trønder-Sp trekker i en annen retning enn samarbeid med Ap?

– Lokalt er dette mulig, og vi samarbeider også i dag i ulike retninger i lokalpolitikken. Men jeg mener at Sp er den klareste motpolen til regjeringen i veldig mange saker, så det er en fjern tanke at vi skal klare å finne et interesse­fellesskap med høyrepartiene. Det er utenkelig at vi skal få en slik prosess som den Kristelig Folkeparti har nå.

– Har dine dueller med Ola Borten Moe vært uttrykk for motsetningene mellom en høyre og venstrefløy i Senterpartiet?

– Vi er et sentrumsparti, og det er ulike strømninger. Men det er Høyre som virkelig har forandret seg siden vi samarbeidet med dem for flere tiår siden. De har valgt Fremskrittspartiet. Sp avklarte alt på åttitallet at det er uaktuelt å samarbeide med Frp, og det står vi ved. Tanken har ikke vært tenkt en gang. Det verdikonservative Høyre har blitt et liberalistisk parti som tar Norge bort fra fellesskapsverdiene vi har bygd landet på. Men disse verdiene finner jeg i Arbeiderpartiet, SV og KrF.

Tvinnereim er ikke overrasket over Venstres glideflukt til regjerings­samarbeid med Frp.

– Jeg hadde i min tid i Senterungdommen en del kontakt med Unge Venstre, og de var på en helt annen planet. De var virkelighetsfjerne liberalister, og de har ført partiet langt bort fra det Venstre som en mann som Gunnar Garbo sto i spissen for. Han var en gang i tida mitt politiske forbilde.

Hun har giftet seg inn i en typisk Venstre-familie på Vestlandet, med røtter fra Sunnmøre og Nordfjord.

– Det er ikke min svigerfamilies Venstre vi ser. Og mannen min kunngjorde på bryllupsdagen at han hadde meldt seg inn i Senterpartiet!

Jobben i Utenriksdepartementet, der hun nå har permisjon, har gjort det umulig for henne å bli stortings­politiker, siden valgloven sier at stortingskandidater ikke kan være ansatt i UD. Derimot kan de drive med lokalpolitikk, og Tvinnereim sikter seg inn på innsats som folkevalgt i monsterfylket Viken. Hun er fra Østfold og bor med mann og barn i ytre Enebakk i Akershus, så bare Buskerud mangler.

Hun har sagt seg villig til å stå øverst på Senterpartiets fylkestingsliste.

– Jeg håper jeg slipper å bli fylkespolitiker i Viken, men blir jeg det, skal jeg stå på for å gjøre det beste ut av det for innbyggerne. Viken er en utrolig dårlig idé. Sp har ikke gitt opp å få en omkamp om Viken. Hele konstruksjonen er så irrasjonell at jeg ikke tror den vil fungere over tid. Men vi er et ansvarlig parti og skal være med å drifte det nye storfylket på best mulig måte. Vi må sørge for desentraliserte løsninger hele veien, for faren er at Viken vil bli preget av sentralisering av arbeidsplasser og funksjoner. Det handler om skade­begrensning mens vi venter på at Viken skal løse seg opp på en eller annen måte.

alfs@klassekampen.no

christophero@klassekampen.no