Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20181012/PLUSS/181019958

ARBEID

Livets lotteri

Av TEKST OG FOTO: Frida Holsten Gullestad, TRONDHEIM

Publiseringsdato: Fredag 12. oktober 2018

Seksjon: Livet

ISLENDINGEN: Hrønn Thorisdottir kom til Norge og Trondheim ved en tilfeldighet. I dag er hun daglig leder på arbeidstiltaket Stavne Trondheim KF.

Hrønn Thorisdottir hjelper desillusjonerte til selvtillit og a­rbeid. Selv vant hun jobben ved loddtrekning.

Det er helt sant, jeg fikk jobben gjennom en loddtrekning, sier Hrønn Thorisdottir.

Hun har tatt Klassekampen med i kantinen på Stavne. Over en gulrotsuppe fra kjøkkenet forteller hun hvordan hun fikk jobben som leder av Stavne Trondheim KF – byens mest kjente arbeidstiltak. Hun forteller om et virvar av kommunale tiltak og anbudsoppdrag fra Nav.

Rundt oss sitter de som har dumpet ut av arbeidsmarkedet, enten det er på grunn av rus, psykisk eller fysisk uhelse eller uflaks. De som kommer hit, er ofte desillusjonerte etter å ha prøvd tusen ting eller bare sittet hjemme i tre år. Fra å ha vært helt nede, bygges de opp med kurs og veiledning og litt tid på kjøkkenet, på systua eller snekkerverkstedet – før de skal ut i praksis i en bedrift.

FAKTA

HRØNN THORISDOTTIR

Alder: 61.

Yrke: Daglig leder, Stavne Trondheim KF.

Sivilstand: Gift med Gunnar Dahle (64), mor til Erla (37) og Snorre (28).

Hvor er du i livet: Underveis.

PÅ SPARKET

Hvilken musikk hører du på?

– Jeg hører på så mye forskjellig, men jazz og blues er nærmest, som Nina Simone, B.B. King og Madeleine Peyroux. Etter nyheten om at Kim Larsen var gått bort, tenkte jeg på de døde heltene og hørte på både ham og David Bowie.

Hvilken bok har gjort sterkest i­nntrykk på deg?

– Jón Kalman Stefánsson liker jeg godt, for eksempel «Gutten»-trilogien og «Omtrent på størrelse med universet». Også svenske Kerstin Ekman og dansk-norske Kim Leine er gode. Jeg har alltid to–tre bøker og en lang leseliste liggende. Jan Wieses «Kvinnen som kledde seg naken for sin elskede» er en vakker bok jeg har gitt i gave til nesten alle jeg kjenner.

Hva er din favorittfilm?

– Clint Eastwoods «Mystic River» (2003) gjorde sterkt inntrykk på meg, en film om å bestemme seg for å holde noe skjult og hvordan livet blir etterpå. Benedikt Erlingssons «Om hester og menn» (2013) er hysterisk morsom, om et islandsk bondesamfunn med alle de ulike s­kjebnene det innbefatter. De skuler på hverandre, blir forelsket, drikker seg fulle og begår sine tabber.

For mange er utafor

Men tilbake til den islandske dama med muntre øyne. Thorisdottir har jobbet som leder på Stavne i 26 år. Da hun søkte, ble hun innstilt som nummer én av administrasjonen, mens en annen sto på de fagtillitsvalgtes førsteplass.

– Da ansettelsen skulle behandles i kommunen, ble stemmetallet fire mot fire, fordi en var inhabil og måtte på gangen. De visste ikke helt hva de skulle gjøre, inntil noen kom på å sjekke i en gammel protokoll. Der sto det at navnene skulle skrives på lapper og trekkes ut av en hatt.

Thorisdottir vant altså denne loddtrekningen og er glad for årene og mulighetene det har gitt til å bygge opp ulike tilbud for dem som sliter. For det er dem hun brenner for.

– Målet er å bli overflødig; at alle skal med. Men det er vel en utopi. Jeg tror det alltid vil være noen som trenger litt ekstra uansett hvilket samfunn vi får til. Men nå er det for mange som faller helt utenfor.

Norge som sistevalg

Det var faktisk en dobbel tilfeldighet at Thorisdottir havnet i Trondheim. Hun er oppvokst i det lille tettstedet Akranes utenfor Reykjavik på Island. Faren var bilmekaniker med eget verksted, moren jobbet i banken og etter hvert i fiskebutikken. Alt var så smått at man kunne sykle i­mellom. Som 19-åring ville hun bli sosionom, et studium som den gangen ikke fantes på Island. Dermed ble det nordisk utveksling, med Århus i Danmark på førsteplass, Lund i Sverige på andre og Norge og Trondheim på tredje og sisteplass.

– Jeg synes Norge hørtes grått og sidrumpa ut. Men jeg visste ingenting, sier Thorisdottir,

I august 1976 tok hun med seg en koffert og en svart søppelsekk med sengetøy til Trondheim. Det første hun gjorde etter å ha låst inn b­agasjen på jernbanestasjonen, var å ta turen opp til den gamle Telegrafen øverst i Nordre gate.

– Jeg fant en telefonkatalog og bladde til jeg fant et islandsk navn. De kom og hentet meg, sier hun.

Siden har hun gjort det samme for andre islendinger. Det er naturlig å ta vare på hverandre når man er i et annet land, mener hun.

Hybelen kom etter hvert på plass, og det samme gjorde livet på sosialhøyskolen. Der var hun mye yngre enn snittet på 35 år. Med sitt skole-dansk var hun heller ikke like talefør:

– Jeg ble «den stille». Det er noe med ikke å kunne språket godt nok til å ta alle nyansene og spøke, men bare kunne gi klare beskjeder. Det er småtteri i forhold til mye, men en erfaring jeg har tatt med meg videre.

Mannen i uniform

Etter hvert brøt hun ut av rollen. Og hun ble i Trondheim.

– Hvorfor det?

– Ja, det var en mann da vet du, sier hun, og forteller om sommer­natta hun kom slentrende fra fest klokka sju om morgenen og satte seg på en benk øverst i Nordre gate.

– Plutselig så jeg den stilige mannen komme gående oppover, i uniform, sier Thorisdottir.

Den unge trønderske sommer­vikaren kom fra nattevakt på brannstasjonen. Han satte seg ned for å prate, og resten er historie. Eller, to barn, et barnebarn, et rekkehus på Byåsen og hytte ved sjøen på Hitra, venner og et liv levd sammen er historien.

Dem som noen har bruk for

I begynnelsen med sin jobb på Stavne fikk hun og kollegaene til resultater som vakte oppsikt nasjonalt. Det var første gang kommunen og det som den gang het Aetat forente krefter for å få til et helhetlig tilbud.

– Guttene, for det var stort sett gutter, kom til oss. De fikk hjelp til både jobb, å rydde i privat­økonomien, fritidstilbud og bolig, sier Thorisdottir.

Og det fungerte. I et oppslag fra 1992 skrev Aftenposten at halvparten av alle som var innom, kom seg i jobb eller arbeid etterpå. Stavne har aldri vært så stort som på slutten av 1990-tallet, hvor byens befolkning kunne komme innom for å reparere bilen, kjøpe trelast og fikse ting.

Thorisdottir tror det helhetlige tilbudet hadde stor betydning, og at guttene kom for egen maskin, med motivasjon og guts.

I dag kommer brukerne til Stavne som del av Navs arbeidsmarkeds­tiltak. Mange av dem har liten tro på egne muligheter, og Thorisdottirs ansatte må bruke tid på å bygge dem opp til det punktet hvor de får troen på at de kan få til noe, og at noen har bruk for dem.

Hun har sett mange skjebner i jobben. Folk som har opplevd personlige tragedier, blitt trygdet, men likevel får en sjanse til å bidra og til å blomstre. Folk som kommer fra et liv på gata, tannløse og med hepatitt, som trenes opp, behandles og etter tre–fire års oppfølging står i fast jobb, med leilighet, bil og omsorgsrett for ungene. For det er det folk drømmer om:

– Et helt vanlig A4-liv, med jobb, mulighet for fri, kanskje kjæreste, leilighet, å kunne ta førerkort, sånne ting, sier Thorisdottir.

Islandsk mot og dristighet

Selv om hun altså har bodd to tredeler av livet sitt i Norge, holder Thorisdottir fast på sitt islandske pass og identitet. Hver uke synger hun i det islandske koret, både salmer og drikkeviser, og reiser til Island en eller to ganger i året. Det er irriterende å ikke kunne stemme i stortingsvalg, men noe må man da ofre.

– Kulturene er mer ulike enn man skulle tro. På Island er folk dristige og modige, driver med gründer­virksomhet, hiver seg rundt og styrer. I Norge skal man være en del av flokken. Men jeg tror ting er i ferd med å endre seg her og, på godt og vondt, sier Thorisdottir.

I løpet av årene hun har jobbet med arbeidstrening, har hun sett store endringer i feltet. Stavne får ikke lenger 50 prosent av brukerne ut i ordinært arbeid eller studier. Nå er tallet 30 prosent, og tida de får med brukerne er skrudd ned.

– Noe er bra, samfunnet har endret seg, som krever andre tilnærminger, sier Thorisdottir, som samtidig er opptatt av at alt ikke kan eller bør telles, måles og beskrives i et anbudsdokument fra Nav. Og at det heller ikke må gå for fort i svingene:

– De løpene vi har mulighet til å gi gjennom arbeidsforberedende trening er på ett år, med mulighet til forlenging i maksimalt ett år til. Man kan få gjort mye i løpet av to år, men da skal det være raskest mulig progresjon, sier Thorisdottir.

Troen på arbeidet

– I dag diskuterer mange arbeidslinja, men er det virkelig nødvendig å få alle i arbeid?

– Jeg har veldig tro på arbeid, sier Thorisdottir.

Hun rammer det hele inn med følgende faktaopplysning: Om man legger sammen alle som er sykemeldte, uføre, på arbeids­avklaring eller er arbeidsledige, er én av fem i arbeidsfør alder i Norge i dag utenfor arbeidslivet.

– Dette er et enormt tap for samfunnet. Å få folk opp og i gjenge vil spare penger både for Nav og helsemyndighetene, for ikke å snakke om at livskvaliteten for dem det gjelder heves, og at de pårørende får det bedre, som igjen får ringvirkninger. Om en ung rusmisbruker kommer i jobb, er erfaringen ofte at den sykemeldte moren hans også kommer seg tilbake på arbeid, sier Thorisdottir.

Gang på gang har hun sett at arbeidet gir folk identitet og økt selvfølelse. Noe å gå til, en sammenheng å være i. I Stavnes tiltak læres rusmisbrukere opp i bruk av motorsag for å felle trær og gjøre et dagsverk. På verkstedene sys dør­stoppere og lærvesker som er utstilt i designbutikker i sentrum, på snekkerverkstedet lages benker som selges til markedspris. Brukerne opplever stolthet og mestring. I pausene får de en mild innføring i small talk, fra hverandre og de ansatte. På bordet ligger avisene, i bakgrunnen høres kanskje en radio.

– For hva snakker man egentlig om når man har sittet hjemme alene i noen år? Da er det godt å kunne øve på å snakke om været, politikk og kanskje litt om Rosenborg? Å kunne trekke inn det som er aktuelt til enhver tid, og ikke bare det lille rundt deg selv, sier Thorisdottir.

Hun håper på flere år på Stavne. For, som hun sier flere ganger, så lenge hun kan bidra til å gjøre en forskjell for dem som er utafor, så vil hun gjøre akkurat det.

– Det betyr så mye for de folka, og samfunnsmessig er det kjempelurt.

livet@klassekampen.no