Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20181012/PLUSS/181019956

RASISME

En daglig kampsone

Av TEKST: KARL ELDAR EVANG ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS

Publiseringsdato: Fredag 12. oktober 2018

Seksjon: De nære ting


Legger noen av oss lokk på opplevelser av rasisme for å passe inn og oppfylle f­orventinger?

Jeg liker ham så godt. Francesco kommer inn på kontoret mitt. Jeg har kjent ham lenge. Han har overlevd en massakre på hele familien sin i hjemlandet; sårene og drapene sitter i ryggmargen. Han har etter dette kjempet seg gjennom en tilværelse som papirløs i mange år, mot bly­tunge odds. Nå har han fått opphold og jobber seg møysommelig inn i fellesskapet, går i terapi, tar utdanning og følger opp barna i gleder og sorger. Det kan være vanskelig å konsentrere seg på grunn av alt som har vært. Hans kamp, hans utholdenhet og tålmodighet og ikke minst hans varme blikk sitter lenge i meg, etter at han har gått fra timene.

En dag fortalte han meg om noe ubehagelig. Han var i praksis i en bedrift i helsebransjen. Alle studentene var utplasserte i liknende obligatoriske praksisopphold på forskjellige steder. Han forteller nølende.

En eldre mann stilte plutselig spørsmål om han var i stand til å gjøre det han skulle. Kunne veileder garantere det? Spørsmålet kom aggressivt på nytt og nytt. Mannen slo seg ikke til ro med forsikringen fra veilederen. «Ja, det kan han gjøre.» Francesco skjønte at spørsmålet ikke gjaldt studentene på kullet generelt, hva de kunne mestre, det gjaldt bare ham. Det gjaldt hans mørke hud. Han tenker at han etter dette kanskje må unngå å møte akkurat denne mannen. Han sa ingenting til ham i selve situasjonen.

Det slår meg når han forteller dette, at han nesten aldri har fortalt meg om rasisme. Han nevnte noe en gang for flere år siden, om at han hadde fått tilrop av en mann på gata og hadde trukket seg vekk. Han gjorde ikke noe ut av det. Han skiftet fort tema. Hvorfor har han tonet det ned? Hvorfor har ikke jeg fanget det mer opp?

Så jeg spør ham i en time. Kan du merke rasisme noen ganger? «Ja, jeg merker det ofte. Ja, ja! Jeg ser det i køen på Nav, i forskjellen på hvordan folk blir behandlet. På gata, i butikken, det kan være overalt. Men det er noen, ikke alle. De fleste er bra i Norge. Norge er bra.»

Jeg kjenner at jeg blir sint når jeg tenker på det som rammer ham, og jeg spør ham om han blir sint. Han vrir på seg.

«Det nytter ikke», sier han. «Det er vanskelig for meg å konfrontere en som sier noe rasistisk til meg. Det kan bli et stort problem for meg. Jeg glemmer, går videre. Det er det jeg kan gjøre. Jeg kan ikke henge meg opp i det. Men jeg vet at sønnene mine også vil møte det i framtiden.» Han blir urolig i kroppen ved tanken.

I boka «Eg snakkar om det heile tida», av Camara Lundestad Joof, forteller hun om et minne hun har, men som egentlig er morens fortelling til henne:

Då mamma flytta frå Bodø til Oslo saman med meg og bror min i 1989, var ho på visning i ei leilighet. Ho fekk leiligheta.

Ho møter opp nokre dagar seinare for å skrive kontrakt og få nøklane. Vi er med. Bror min og eg. Eg sit i barnevogn. Vi er eitt og tre år gamle.

Mannen opner døra og stirer på oss. Kva er dette? spør han mamma. Dette er barna mine, seier mamma. Eg sa jo at eg hadde to barn.

Eg leiger ikkje ut til svineri. Ikkje til skitne rottepakk, seier han og smeller døra i ansiktet på oss.

Boka til Joof er urovekkende og smertefull, hun forteller om små og store hendelser, fra helt tidlig i livet og opp til nåtid, som stiller henne overfor dilemmaet mellom å bære omkostningene ved å holde kjeft, eller å ta omkostningene ved å snakke, reagere.

Hun strever med å huske detaljer i hva som har skjedd. Hun forteller om hvordan hun noen ganger har diktet om særlig vonde hendelser, for at både andre og hun selv skal kunne leve med dem. Hun skriver at historien om utleieren ofte kommer opp i familien.

Eg hugsar at eg blei så indignert. Eg hugsar at eg spurde mamma kvifor ho ikkje ringde politiet. Eg hugsar at eg tenkte at dette fekk ikkje denne mannen lov til å gjere mot mamma. Nokon gjorde dette mot mamma. Og eg hugsar at eg blei skuffa over mamma fordi ho ikkje gjorde noko. Eg lest som ho banka på døra igjen og spytta på han. Han slo først, og mamma slo tilbake. Men ord er ikkje vald.

Jeg tenker at Francesco ikke har fortalt meg om stygg rasisme fordi han ikke har vært sikker på hvordan jeg vil reagere. Vil jeg kunne se det med hans øyne? Eller vil han kanskje kunne fornærme meg, om han påstår at slikt skjer i Norge? Han, som over mange år som papirløs har følt den harde og kalde skulderen til de norske myndighetene, en kald skulder som jeg ofte har tenkt fungerer rasistisk, han priser ofte hvor godt Norge er som samfunn.

Kanskje han tror at akkurat det må vi være enige om. Kanskje ville jeg tro at han overdrev? Dessuten, om han forteller meg om stygge ord og handlinger, så blir det hele antakelig mer virkelig, mer påtrengende for ham selv. Mye prøver han jo å glemme. Han kan ikke reagere åpent på rasisme, sier han. Han kan ikke tenke på det; han med sin bakgrunn er vant til å tilgi. Kanskje seinere, når han kjenner lovene i Norge bedre, kan han si fra mer.

Lovene, tenker jeg. Er han redd for at han kan bli arrestert om han viser at han blir sint? Jeg tenker at Francesco og mange andre i Norge holder tilbake så mye.

En annen ung mann med minoritetsbakgrunn som går i terapi, forteller om hvordan foreldre til kjærester han har hatt, har vært mot utlendinger. De har ikke godtatt ham som kjæreste for datteren sin. Det har bidratt til at forholdene har gått i vasken. Han forteller meg dette som et nøkternt faktum, ikke noe han orker å hisse seg opp over. Han bare håper at neste gang, skal han slippe svigers som er rasister.

En ung kvinne jeg kjenner skifter navn, til et som hun sier lyder bedre i Norge.

Jeg tenker at jeg ville gjort det samme som Francesco for å slippe at hele livet blir fylt med kampsoner.

Jeg tenker på hva de utsetter seg for de med minoritetsbakgrunn som roper ut mot rasisme på gaten, de som skriver på Facebook, i aviser og som skriver bøker. De må oppleve å leve i en pågående krig. Å aldri kunne slappe helt av. Innboksene deres blir ikke fylt med vanlig argumentasjon, men med beskjeder om å forsvinne, skrelle av seg huden, bli truet med voldtekt. Angrepene er ikke begrenset til hva de mener, det er angrep på retten til å være her, angrep på retten til å delta, angrep på retten til å eksistere.

Forfatteren Sumaya Jirde Ali har beskrevet hvordan hun som aktiv debattant blir møtt med at hun ikke har samme rett til å kritisere sider ved det norske samfunnet, som andre. Hun burde være takknemlig, og ikke kritisk.

Er det noe av det samme, som usagt kan spille inn i terapitimene? «Du skal være takknemlig, ikke vanskelig og kritisk!» Er det noen måter jeg selv kan ha signalisert noe slikt? Tenker han at han må være takknemlig overfor meg?

Jeg kan ikke se bort fra det. Den norske selvgodheten har satt seg i meg også. Det tåpelige, men smigrende uttrykket: «Det er typisk norsk å være god», har en plass hos meg og hos de aller fleste andre her i landet. Vi blir jo glade når noen skryter av styrken i det norske demokratiet, snakker om kvinners rettigheter, eller åpenheten i sam­funnet. Norgesgleden kan blinde for å se selv håndfast rasisme, som blir dyttet under teppet, pakket ned i skolesekken, som blir hemmeligholdt, tåkelagt, bagatellisert eller ugyldiggjort som erfaring.

I boka til Camara Lundestad Joof skriver hun om hvordan hun i sitt eget sinn dikter fram en rasende og handlekraftig mormor, som svinger med håndveska som våpen og forsvarer henne med skarpe ord mot rasister på 17. mai. Og hun later som om mor som går direkte i konfrontasjon og håndgemeng med den rasistiske utleieren i døråpningen, og – dette hendte virkelig – hun forteller om en venninne som havner i slåsskamp for henne og blir slått ned på byen.

Volden ligger rett under overflaten i rasistisk ordbruk, også når det ikke arter seg som observerbare slag og spark.

Jeg leser historiene fra Joof om handlekraft og raseri, som en antidose mot hjelpeløshetens gift, og som et sterkt vitnesbyrd om behovet for at vi slår ring om, og beskytter den som blir angrepet og forsøkt utstøtt, selv når det innebærer at vi selv kan få en spyttklyse i ansiktet.

karl.eldar.evang@gmail.com