Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20181008/PLUSS/181009922

Jane & Serge: Og Kate og Charlotte, med jordbær, for alltid. Vi har bladd i fotoalbumet til familien som forandret Frankrike.

I fars hus

Av Martin Bjørnersen

Publiseringsdato: Mandag 8. oktober 2018

Seksjon: Essay

I RUE DE VERNEUIL: Hele familien samlet i det som i dag kalles Gainsbourg-huset, og har blitt et pilegrimsmål i kvarteret Saint-Germain-des-Prés, som ellers forbindes med Oscar Wilde, jazz og eksistensialisme. I stua sitter Jane, Serge, Kate og Charlotte, sannsynligvis ikke veldig lenge etter sistnevntes fødsel i juli 1971. FOTO: ALAIN DEJEAN/ 8SYGMA VIA GETTY IMAGES

En reise i familien Birkin/Gainsbourgs fotspor, fra vindkast i Tøyenparken, via lugne Paris, til forblåste Calais.

ESSAY

Frankofili – en sinnstilstand som ofte rammer kulturgubber i en viss alder. Og denne søndagen har jeg omfavnet et tiltakende angrep av syndromet, for alt det er verdt. I en plastpose har jeg med meg en liten pose madeleinekaker, en flaske ferskpresset rabarbrajuice og en boks med kastanjesyltetøy, plukket opp i en liten dagligvare/delikatessebutikk et kvartal nede i Rue des Saints-Pères. Men målet mitt ligger rundt hjørnet, inn i noble Rue de Verneuil, som er badet i et usedvanlig pittoresk kveldslys, sjatteringer av gult, oransje og en teint av purpur (og bakom synger Seinen, to kvartaler videre opp). For noen tilreisende er Paris katedraler, monumenter, kanskje graven til Jim Morrison eller Oscar Wilde i Père Lachaise. Jeg spaserte tidligere på dagen forbi vår dames katedral, på vei til en performance i Monnaie de Paris, og dagen før befant jeg meg sågar i samme lille kunstgalleri som Michel Houellebecq, og alt dette er vel og bra, og alt dufter av Paris på sitt vis (for det er mange slags essenser av Paris), men den duften jeg har kommet hit for å oppsøke, er duften av fikentrærne inne på den viltvoksne, overgrodde gårdsplassen, der inne over muren i Rue de Verneuil nummer 5, hvor ingen bor lenger.

Men en gang bodde de fire her: Serge Gainsbourg, Jane Birkin, hennes datter Kate og Serge og Janes datter Charlotte. Huset står tomt, det har det gjort siden låtskriveren, poeten og provokatøren Serge døde i mars 1991, og nærmest utløste landesorg. Kate Barry, født under Jane Birkins korte ekteskap med filmkomponist John Barry, men oppvokst i Gainsbourg-huset som storesøster til Charlotte, døde i desember 2013. Jeg vet ikke hvor lenge det er siden Jane Birkin (fortsatt både sanger, skuespiller og moteikon, i en alder av 71) var her sist. Men jeg vet at Charlotte, som arvet huset i 1991, er her jevnlig, og at hun har sørget for alt der inne står urørt, intakt, på samme plass som det sto den marsdagen i 1991 hvor hun krøp inntil farens døde kropp. Skuespilleren og sangeren Charlotte Gainsbourg begynte sin karriere med å synge sin fars sanger, og spille i sin fars filmer. Det er ikke før i fjor hun har gitt ut en plate hvor alle tekstene er skrevet av henne selv (med hjelp fra Paul McCartney (!) på et spor, og et lite lån fra Sylvia Plath på et annet). Og på albumet «Rest» har hun skrevet en sang om nettopp den dagen i 1991, i sengen som fortsatt ligger uoppredd inne i huset. Sangen heter «Lying With You»:

My feet are hovering above ground /Ready to follow / My mouth is whispering in raptures / Celebrating you / Shall we dream happy ever after? /Pretend we do / Playing a game of never after / Lying with you.

Jeg er for ordens skyld ikke alene på gata utenfor Gainsbourg-huset. Selv en vakker, høstlig søndag i september i halv ni-draget står det fire andre pilgrimsfarende sammen med meg, to på motsatt fortau med mobilkamera oppe, to inntil muren sammen med meg, der vi nysgjerrig betrakter alle etterlevningene av tidligere besøkende i form av endeløse rekker med graffiti. Alt fra større og mindre portretter av Serge, gjerne sammen med Jane, til rene «jeg var her»-innskriblinger, små sitater fra sangtekster eller andre finurligheter. «Hey Charlotte aux fraises!», har noen skrevet inn, med referanse til både et kjent bakverk og til hun som vokste opp her inne, Charlotte, med jordbær. En obskur russisk poet har endog hengt opp et lengre dikt tilegnet Gainsbourg et sted under de iøynefallende, større-enn-naturtro pop art-stensil-portrettene av Jane og Serge. Dette stedet betyr åpenbart veldig mye for ganske mange mennesker. Men jeg tror det betyr aller mest for Charlotte, og det er også utgangspunktet for utflukten denne søndagen, som strengt tatt bare er en etappe på vei mot et annet mål, og det er Charlotte som har sendt meg hit.

Det vil si, utgangspunktet for det hele er en kort samtale med Charlotte Gainsbourg etter hennes konsert på årets Øyafestival, en vindskeiv ettermiddag mens hele festivalen nesten blåste bort, og samtlige Serge Gainsbourg-fans i publikum akkurat hadde blitt fullstendig blåst over ende av Charlotte Gainsbourgs avslutningslåt, i et sett som ellers var sentrert rundt materialet på «Rest». Sanger som adresserer tapet av både faren og søsteren Kate, som døde for fem år siden i et antatt selvmord på den andre siden av Seinen fra barndomshjemmet. Kjærlige, mørke sanger som også tematiserer avhengigheten som kanskje styrte både livsløp og enden på det, for både faren og søsteren.

Men så, til sist skjer det. Sangen ingen av oss har trodd vi noensinne skulle få høre Charlotte Gainsbourg synge fra en scene, i levende live. Duetten med pappa Serge, den store skandalesangen «Lemon Incest». Jeg tror jeg aldri fullt ut har akseptert Serge Gainsbourg og Charlottes egen forklaring på låten med det mest sjokkerende tabuoverskridende ordspillet i popmusikkens historie (Un zeste de citron / Lemon incest!). Ikke før jeg ser Charlotte Gainsbourg stå der og synge den med verdens varmeste smil, i en så åpenbar feiring av den rene, men absolutt ikke ukompliserte kjærligheten mellom en far og en datter. Først denne fredagen i august tror jeg fullt ut på det oppriktige, det rene og ubesudlede i kjærligheten som uttrykkes, når hun står der og synger sin døde fars ord til ære for ham, tre-fire tiår senere som voksen kvinne, men med smilet til tolvåringen som en gang sang den med pappa. Det er så jeg må passe meg for å ikke bli for entusiastisk, å ikke anta masse ting om et fremmed menneskes sjelsliv, da jeg forteller Charlotte dette da vi setter oss ned for et intervju etterpå. Men jeg må fortelle det, og Charlotte nikker faktisk.

– Når jeg synger «Lemon Incest» tenker jeg på min far hele tiden, og jeg er veldig sannferdig i det jeg sier, gjennom hans ord. Den er så eksplisitt: «Jeg elsker deg høyere enn noen ting.» Det er de ordene han fikk meg til å synge. Og i dag føler jeg meg veldig ... jeg føler meg også som en liten jente når jeg synger den. Du vet, når jeg synger disse ærlige, oppriktige ordene til min far. Det kjennes nydelig, jeg likte så godt å synge den i dag.

– Hvordan har det forandret seg, måten du betrakter denne sangen på når du synger den i dag, kontra det å synge den som en tolvåring?

– Jeg klarer ikke fullt ut å huske hva som foregikk i hjernen min da jeg var tolv år. Men jeg husker klart at jeg ikke var sjokkert. Sangen ble jo en stor skandale i etterkant. Men jeg gikk på kostskole, ganske isolert, så jeg hørte ikke noe om det, rett og slett. Men neste gang jeg gjorde en film og ble nødt til å sette meg ned og svare på spørsmål fra folk, fikk jeg mange spørsmål. «Hvordan klarte du å leve gjennom en slik skandale?» Og det var så åpenbart for meg, hva faren min uttrykte i den sangen. Han var veldig direkte i teksten sin. Og jeg husker han forklarte meg tydelig eksakt hva teksten handlet om og hvor presis den var. For eksempel når han snakket om «Kjærligheten som vi aldri kommer til å gjøre sammen.» Det handlet om en ren, ubesudlet kjærlighet. Han snakket om pur kjærlighet. Selvsagt var han også en provokatør, så å spille på ordene «Lemon Incest» ... han visste hva han gjorde og han visste hva slags provokasjon den ville bli oppfattet som. Men for meg var den aldri farlig. Jeg visste hva han sa.

Charlotte forklarer hvorfor det føltes så riktig å plukke frem denne sangen på denne turneen, når hun fremfører materiale som handler så direkte om hennes egen oppvekst, og om faren og søsteren. Derimot er ikke det musikalske materialet på «Rest» tenkt som en gjenvisitt til de musikalske familierøttene, og de klassiske platene til Serge og/eller Jane. Det var i hvert fall ikke intendert slik.

-– Men det som skjer er at hver gang jeg jobber med musikere, enten det har vært Air eller Beck, eller Sebastian som var produsent på denne ... så vet jeg at min far og min mor er store, store innflytelser på de jeg jobber med. Og for meg også, selvsagt! Det blir et felles ståsted som vi alle kjenner veldig godt, men ikke snakker så mye om. For jeg har ikke noe ønske om å lage et album som snakker spesifikt om dette, som gjenoppsøker denne arven på en åpenbar måte. Men det er alltid der likevel. Men den første ideen, grunnideen til dette albumet, hadde ingen forbindelse til min far. Det var ... skrekkfilmer.

– Ah, det kan jeg høre, som syntharpeggioene fra skrekkfilmlydspor?

– For eksempel! Det var det som fikk meg til å vibrere, det var det jeg var tiltrukket av. Men dette har også en forbindelse til min barndom, for jeg så skrekkfilmer i veldig, veldig ung alder. Jeg så «Haisommer» da jeg var fire, faren min viste meg «Ondskapens Hotell» ... jeg så «Carrie» på en stor skjerm hjemme hos min far da jeg var ni. Og jeg fikk veldig sterke visuelle inntrykk. Men lyden! Det var det mest kraftfulle, og det er et inntrykk jeg har bevart inne i meg frem til nå. Jeg var veldig nysgjerrig på å se hva som skjedde hvis vi utforsket det, men jeg visste ikke helt om stemmen min ville klare å eksistere i slike omgivelser, for jeg har en spinkel stemme, og det er veldig mektige lydlandskap. Jeg var veldig nysgjerrig på det, og jeg liker motsetninger, og å finne ut av om vi kunne skape en balanse der.

Og der var vi altså fremme ved Gainsbourg-huset, ved det mentale bildet av lille Charlotte og Kate som biter negler der inne ved videoprojektoren, men med favnen til sin gale, uberegnelige og kjærlige far som en trygg havn tross alt. Og på tross av frykten for å gjenoppsøke farsarven på en altfor åpenbar måte, endte Charlotte opp med å gjenoppsøke familiehjemmet på aller mest bokstavelige vis i videoen til «Lying With You», det var vel nesten uunngåelig.

– Det er en sang der jeg snakker om noe jeg gikk gjennom da jeg var 19, i et hus hvor jeg levde hele barndommen min frem til jeg var 19 ... så da tenkte jeg at jeg hadde en rett til å filme fra mitt synspunkt, i nettopp dette huset. Vi gikk inn med et veldig lite filmcrew, for alle visste at dette var litt ... «touchy» for meg. Alle var veldig diskrete, og min datter var også med på innspillingen. Jeg ville at det skulle føles litt som spøkelsesvisjoner. Jeg har beholdt huset siden den dagen han døde, og jeg har forsøkt å bevare det, forsøkt å ikke flytte på noen ting ... ikke forstyrre noen ting. Jeg har forsøkt å gjøre det om til et museum i mange, mange år. Men jeg vet ikke. Kanskje ender det opp med å bli det.

Det er rundt dette tidspunktet i samtalen jeg bestemmer meg, der og da, for å gjøre alvor av en utflukt jeg har fundert litt på allerede. Særlig siden Gainsbourg-huset ikke er et museum man kan oppsøke, og fungerer mer som en slags ... hushelligdom. Men jeg vet at det finnes en utstilling som står i Calais til november. Der det er samlet bilder av Jane og Serge, alene, sammen og med Kate og Charlotte, bilder tatt av Janes bror, onkel Andrew Birkin. Jeg bestemmer meg spontant for å gjøre alvor av utflukten, og spør Charlotte om det er noe enkelt bilde hun synes jeg skal fokusere på, om jeg drar dit for å skrive om utstillingen?

– Jeg har ikke vært på utstillingen selv, men jeg har jo selvsagt sett alle disse bildene, og jeg har sett boka Andrew ga ut med bildene samlet. Det er ett bilde der som for meg fanger selve atmosfæren i min barndom veldig godt. Jeg har en tendens til å idyllisere oppveksten min litt, kanskje litt for mye. Men det er et bilde, jeg husker ikke hvor det er fra. Men de sitter rundt et bord sammen med Régine (sangerinne, nattklubbeier og legendarisk «levekvinne» i etterkrigstidens Paris, journ.anm.) og masse drikke, og de ler så mye. Og jeg husker det der, jeg husker de to ha det veldig gøy sammen, hele tiden. De var også gale, så klart! Jeg mener, de var fulle hele tiden, og det var ikke alltid jovialt. Men jeg husker de to le sammen, veldig mye. Og dette er et bilde hvor man kan se dette veldig klart.

Det er altså derfor jeg befinner meg i Paris i september, Gainsbourg-huset er en etappe på veien mot Gainsbourg/Birkin-familiealbumet, og mot bildet Charlotte pekte ut for meg i august. På toget neste formiddag tenker jeg tilbake på det Charlotte sa om relasjonen mellom sine foreldre. En relasjon hun betegnet som «plaget», og samtidig veldig vakker. Særlig i hvordan relasjonen spilte seg ut i de mange sangene Serge skrev for Jane Birkin. Tekster hvor han skrev om seg selv, for og til henne. Det er noen av de beste tekstene faren har skrevet, synes Charlotte, og de aller beste tekstene er de han skrev til og for moren etter at forholdet røk rundt 1980.

– Når alt var mer modnet og de ikke hadde den relasjonen lenger, ble hun til en annen type muse. Han var jo selvsagt fortsatt forelsket i henne, og hun elsket fortsatt ham, tror jeg? Det gjør det til en veldig ideell situasjon, slik jeg ser det. Jeg vet at min far veldig ofte kunne bli betraktet som en misogynist. Eller som en person som avfeide kvinner. Men selv har jeg aldri sett en mann mer ydmyk overfor en kvinne enn når jeg så ham med min mor. Og selvsagt spilte de spill. Kanskje det var et maktspill? Jeg er ikke sikker. Men de er forbilder for meg. På den måten at jeg ikke kan forestille meg en relasjon mellom et skapende menneske og hans muse, som fungerte mer ideelt enn mellom mine foreldre. Selv om jeg ikke tror det er en posisjon jeg selv ville ønsket å være i, i dag.

Det er først på toget fra Paris til Calais jeg får tid til å sette meg ned med noen av disse sangene, for å reflektere over det Charlotte fortalte meg. Det vil si, jeg kommer egentlig ikke lenger enn til én sang, som jeg blir sittende og se på om igjen og om igjen. Det er en YouTube-video, der Jane Birkin synger låten «Quoi» i et tv-studio i 1985, fem års tid etter bruddet. Melodien er kjenningsmelodien til en italiensk tv-serie, men ordene er Serge Gainsbourgs. Slik jobbet han ofte, særlig i den sene fasen av karrieren. En annen sang som adresserer bruddet enda mer eksplisitt, «Lost Song» fra 1987, er bygd opp rundt temaet fra Edvard Griegs «Solveigs sang», iblandet noen klare nikk til «House of the Rising Sun» – og en av de første gangene Serge bearbeidet melodisk kildemateriale på denne måten var ved selve inngangen til forholdet mellom de to, på «Jane B» i 1969, bygget rundt Chopins Preludium opus 28 nr. 4. Og ja, selve «Lemon Incest» er på sin side satt til melodien av Chopins Etyde opus 10 nr. 3 i E-dur (også kjent som «Tristesse»).

Alle disse gode eksempler på hvor personlig materiale det overhodet er mulig å bygge ut fra et kildemateriale hentet utenfor egen sfære, men allikevel ... jeg er enig med Charlotte, det er noe helt spesielt med låtene skrevet til Jane etter bruddet, som den hjerteskjærende «Quoi», der den roper ut sitt «hva?» Som i hva står igjen etter vår amour fou, annet enn aske? Om jeg skal forsøke meg på en haltende oversettelse, og dette er altså bare åpningsstrofen.

Forholdet mellom Ullmann og Bergman og hvordan det levde videre, kanskje sterkere enn noensinne, i kunsten deres etter bruddet, slår meg som en mulig parallell? Eller en annen ikonisk skandinavisk historie om kjærlighet og oppbrudd, ordene Björn Ulvaeus lot sin fraskilte kone Agnetha Fältskog synge på «The Winner Takes It All». Gainsbourgs ord lagt i munnen til Birkin på «Quoi» har denne samme blandingen av desperasjon og resignasjon, men ... ingenting av den underliggende bitterheten i sin tone, tross alt. Den har en atmosfære mer beslektet med den usannsynlig vakre siste episoden av Bergmans «Scener fra et ekteskap», den med undertittelen «Mitt i natten i ett mörkt hus någonstans i världen». Selv etter at den er over er kjærligheten fortsatt en trygg havn i et forblåst kystlandskap.

Slik som det utrivelige lille lorthullet Calais, som tross sin sentrale historiske posisjon ikke er et sted noen andre enn de desperate har noen grunn til å besøke i 2018. De desperate, og så har du Gainsbourg/Birkin-entusiastene, det er vel ikke gjensidig utelukkende grupper.

Og tirsdag morgen går jeg inn dørene til Musée des beaux-arts de Calais, lettere matforgiftet etter å ha inntatt noe som skulle forestille en «Welsh Rarebit» i matsalen til byens særdeles lite sjarmerende eller serviceinnstilte Holiday Inn-hotell, sammen med en gjeng høylytte britiske bygningsarbeidere. Alt dette er imidlertid glemt i den drøye timen jeg tilbringer der inne. Der noe av det første som møter meg er det jeg umiddelbart gjenkjenner som fotografiet Charlotte Gainsbourg beskrev for meg, latteren til Jane og Serge formelig runger ut av bilderammene og på tvers av tiårene. Side om side står andre bilder fra det samme overfylte bordet i Deauville, 1969. Et år etter at de traff hverandre på settet til kalkunfilmen «Slogan» – for det manglet ikke på forsøk, men det er nok først med Charlotte Gainsbourgs karriere i voksen alder at slekten Gainsbourg/Birkin har satt seriøse, uutslettelige avtrykk på filmlerretet.

Salene i det kommunale bygget presenterer Andrews bilder kronologisk, med en overvekt fra det dekadente syttitallet som Jane og Serge delte sammen. Denne epoken fyller en stor sal dominert av et portrett av Serge med familiens hund, Nana. Langs veggene finner vi Jane og Serge i litt mer poserende bilder fra London, Serge som leker skremmemann med Kate på en gravlund (!), paret på landlige besøk i sine respektive hjemland. Det får en til å reflektere over selve familiebildenes unike kvaliteter, hvordan relasjonen mellom fotograf og subjekt kan farge et bilde, på et vis man kanskje kan glemme litt, i selfiens tidsalder? Og kanskje med en aldri så liten parallell til forholdet mellom fortolker og tekstforfatter, i Serge og Janes betydelige felles produksjon. Charlotte er derimot ikke så tilstedeværende her, ikke før det siste rommet, og jeg haster forbi den lille kinosalen mellom den store syttitallshallen og det siste rommet uten helt å registrere hva som foregår der, og dermed skjer det igjen.

For andre gang på bare noen måneder hører jeg kjente toner slik jeg aldri har hørt dem før, denne smått naivt drømmende, melankolske melodilinjen fra Chopins Etyde – og fra «Lemon Incest». Det er dette som klinger, ut fra forhenget til den lille kinosalen, mens jeg betrakter bilder av Serge og Charlotte. Ikke minst utstillingens aller siste bilde, der en synlig sliten Serge står på scenen under en lydprøve i Paris i 1979, mens en henrykt Charlotte henger opp ned i scenegelenderet nedenfor. Melodien treffer meg med en ny tyngde, den borer seg inn i et enda dypere sted i bevisstheten. Jeg går etter hvert inn i den mørke, svale salen igjen, setter meg ned, og forstår etter hvert konteksten; her vises en kortfilm Jane Birkin selv har regissert og lydlagt, ut fra de private super 8-filmene til familien Gainsbourg/Birkin.

Og når filmen har gått en hel runde i loop, kommer vi tilbake til øyeblikket der den umiskjennelige melodien dukker opp. Sammen med de første bildene av den nyfødte Charlotte. Jeg vet ikke om det er et gammelt opptak av Serge som spiller melodien selv på flygelet, eller om det er Jane, men det er uansett, ubestridelig, utvilsomt en ærlig fremstilling av komposisjonen «Lemon Incest» som et renhjertet uttrykk for kjærlighet mellom forelder og barn.

Men det er så klart fortsatt ekstremt bisart. Som så mye annet med denne familien, med det som det vil være en underdrivelse å omtale som «stormfulle hjemmeforhold». Farget som det er av det såkalte «russiske tungsinn», som Serge med sin russisk-jødiske immigrantbakgrunn ofte likte å kokett fremheve som en nedarvet grunntone i sine tekster, begynner jeg å tenke på det gamle og etter hvert utbrukte Tolstoj-munnhellet fra «Anna Karenina». Der det jo heter at alle lykkelige familier ligner hverandre, mens hver ulykkelige familie er ulykkelig på sin egen måte.

Uten å minimere alt det mørket som Charlotte Gainsbourg også synger om på «Rest», demonene som drepte faren hennes og søsteren hennes, tenker jeg allikevel at familien Gainsbourg/Birkin er et bevis på at noen ulykkelige familier også evner å være lykkelige på sin helt egen måte. Eller kanskje til og med, i sitt kollektive kunstnerskap, oppheve de stramme skillene mellom lykke og ulykke, i sangene fra Serge til Jane, fra Serge til Charlotte, og i sangene den voksne Charlotte nå skriver til Serge og Kate.

martinb@klassekampen.no

UNDERSAK

Charlotte Gainsbourg

«Rest», Because Music (2017)

Andrew Birkin

«Jane & Serge: A Family Album», Taschen (2013)

Charlotte & Gainsbourg

«Lemon Incest», Philips (1985)

Jane Birkin

«Quoi», Philips (1985)