Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20181006/PLUSS/181009945

Kvinner skal bli mer attraktive ­arbeidstakere. Da må mor gi slipp på babyen tidligere.

PAPPALØFTET

Av Line Madsen Simenstad (tekst) og Christopher Olssøn (foto)

Publiseringsdato: Lørdag 6. oktober 2018

Seksjon: Dokument

BABYSANG: Thomas Østvold Torgersen har elleve uker pappaperm med datteren Jenny (ti måneder). De kommer ofte til åpen barnehage på Disen Gård i Oslo. Nå øker regjeringen fedrekvoten til 15 uker.

LIKT FOR ALLE: Nå får mor ­mindre foreldrepermisjon – i likestillingens navn. Et gryende ­mammaopprør viser at det ikke nødvendigvis er det kvinner vil ha.

Ingen vet å telle tid som spedbarnsforeldre. Det begynner med ukene i magen, som snegler seg av gårde før det plutselig går veldig fort. Så teller man barnets alder; først i uker, så i måneder. Og så er det foreldre­permisjonen: hvor mange uker til mor og hvor mange til far?

– 15 uker, sier Daniel Major.

– Elleve uker, sier Thomas Østvold Torgersen.

De er på Disen Gård åpen barne­hage i Oslo. Hit kan foreldre i permisjon ta med seg barna sine på dagtid. Barna leker på gulvet mens foreldrene følger med, tar seg en kopp kaffe og prater med hverandre.

Klassekampen er her for å høre hva foreldrene synes om regjeringens beslutning om å dele foreldrepermisjonen i tre like deler: en til mor, en til far og en valgfri. Denne endringen, som trådte i kraft i juli, vil øke fedrekvoten fra 10 til 15 uker.

Daniel Major sitter på gulvet ved siden av sønnen Laurits på ti måneder, som driver med intense undersøkelser av en leke. Det tok litt tid før han kom inn i tralten, men nå elsker Major permisjons­livet. Han bor like i nærheten og kommer ofte til åpen barne­hage, så Laurits kan få treffe andre barn. Major synes det er en god idé med en dytt fra staten for å få fart på like­stillingen.

– Jeg tror det er bra at fedre har mer tid med barnet enn man tradisjonelt har hatt. Og det gjør at arbeidsplassene må legge til rette for ammefri for kvinnene.

FAKTA

FORELDREPERMISJON

• I sommer ble en ny foreldrepermisjon innført. Nå har mor og far en kvote hver på 15 uker. De resterende 16 ukene kan de dele mellom seg som de vil.

• Det betyr at mor maksimalt kan ta om lag sju måneder permisjon med full lønnskompensasjon.

• Fram til i sommer hadde far en kvote på ti uker. Mor hadde 13 uker, og 26 kunne fordeles fritt.

• Til sammen er foreldrepermisjonen på 49 uker med 100 prosent lønn eller 59 uker med 80 prosent lønn. Tre av dem er forbeholdt mor før fødsel og seks etter.

• Nav presenterte i 2017 tall som viste at kun 10 prosent av fedrene tok ut mer permisjon enn kvoten.

• En forskningsrapport fra Institutt for samfunnsforskning viser at av de fedrene som har rett til å ta ut pappaperm, var det 10 prosent som ikke benyttet seg av denne. 14 prosent tok ut mindre permisjon enn de har rett på.

Thomas Østvold Torgersen har akkurat kommet inn i lokalet. Han har satt fra seg stellebagen og sluppet datteren Jenny på ti måneder ut på gulvet. Torgersen mener familiene burde kunne bestemme selv hvordan de vil dele permisjonen.

– Tredelingen er et forsøk på å være for snill mot pappaer. Kvinnen bruker mye av kroppen sin på å få barn. De første månedene var veldig vanskelige for oss, med brystbetennelser og søvnmangel. Mange kvinner trenger mer tid, sier han.

En kvinne forteller at hun og mannen delte permisjonen likt første gang. Men hun er jordmor, og det viste seg å være umulig å ta ammefri. Du kan liksom ikke stikke av midt i en fødsel for å amme ditt eget barn. Med nestemann valgte hun å bli hjemme i to år. Det gjorde kvinnen ved siden av henne også. Det er ikke noe vits å intervjue dem, mener de.

– Jeg har tatt et så annerledes valg og er på en måte helt på utsida, så det er ikke noe vits i å snakke med meg, sier en av dem.

De vet godt hva som er den rådende normen for kvinner: å komme seg tilbake på jobb så fort som mulig.

Søvnige og sinte

Fra å være den oppgaven som fullstendig dominerte og definerte et kvinneliv, har morskapet blitt til noe som skal passe inn i – og helst ikke forstyrre – et yrkesliv.

En viktig grunn til at regjeringen nå gir mer av foreldrepermisjonen til far, er at kvinner og menn skal bli mer likeverdige på arbeidsmarkedet. Det skal være så å si like «risikabelt» å ansette en mann som en kvinne, for begge kan finne på å forsvinne ut i en lang foreldrepermisjon.

Dessuten er tanken at å få pappaen til å være mer hjemme i spedbarns­tida, kan gjøre at husarbeid og barne­omsorg blir likere fordelt etterpå. Mer karrieremuligheter og mindre hus­arbeid for kvinner – vinn-vinn, skulle man kanskje tro.

Men det koker i mammaforum på internett.

Et ulmende opprør, kanskje. Men de opprørte lider av søvnmangel og ammetåke og har ingen ledige hender.

– De fleste er jo neddynget i nattevåk. Vi har ikke akkurat tid til å være i kampmodus, sier Nina Mikkelson.

Hun har akkurat kommet inn døra hjemme.

– Rett fra workshop til bæsjebleie, ler hun.

Det er midt på dagen på Sandaker i Oslo. Folk flest er på jobb. Men Nina Mikkelson har skalert ned. Nå jobber hun deltid, og resten av tida tar hun seg av sønnen Oscar på 15 måneder.

– Vi er i gang med det nye, store prosjektet på jobben der jeg var tiltenkt en hovedrolle. Jeg får ikke blitt med på det. Sånn er det når man jobber deltid, sier hun.

Hadde noen for et par år siden fortalt Mikkelson at hun kom til å si den setningen, ville hun ikke trodd på det.

Mikkelson er karrierekvinne. Hun var ikke blant dem som hadde tenkt noe særlig på å få barn. Tida hadde hun brukt på jobb, jobb, jobb – stadig nye og større prosjekter i IT-bransjen. Men så begynte hun å nærme seg 40, og tenkte «skal det skje, så må det vel skje nå». Da hun ble gravid, så Mikkelson og mannen på muligheten for å dele foreldrepermisjonen i to. Hun hadde jo så spennende jobb, og hun hadde snakket med mange mammaer som sa at man ble litt sprø av å gå for lenge hjemme.

Men så satt hun der da, med det lille barnet som måtte ammes i tide og utide, dag som natt, og en kropp som fortsatt var skral etter graviditeten. For ikke å snakke om et hode som på ingen måter var klart for å legge fra seg hovedomsorgen for barnet og begynne å jobbe igjen.

– Kvinners hjerne forandres under graviditeten for å ta seg av barn. Jeg skjønner at det er politisk ukorrekt å si, sier Mikkelson.

Trass i intensjonene om å dele likt, endte hun opp med å ta det meste av foreldrepermisjonen selv.

Vis meg pengene

Nå har Mikkelsen laget en Facebook-gruppe, hvor hun forsøker å samle motstanden mot tre­delingen av foreldrepermisjonen. Foreløpig har den 2800 medlemmer. Samtidig har en underskriftskampanje mot tredelingen fått 12.000 underskrifter.

– Et sted må man starte. Det har jo vært noen revolusjoner som har startet på Facebook, smiler hun.

Men samtidig:

– Mitt inntrykk er at folk avfinner seg med realitetene og går inn i ulønnet permisjon i stedet for å slåss, sier Mikkelson.

Leser du gjennom diskusjonene på de mange mammaforumene og Facebook-gruppene, er det dette som går igjen blant de som er kritiske til den nye ordningen. Kvinnene sier de kommer til å ta mer permisjon, men ubetalt. Svært mange argumenterer med at de ønsker å ha tid til å amme barnet.

Guri Melby, stortingsrepresentant fra Venstre, er blant pådriverne for tredelingen av foreldrepermisjonen. Selv har hun nylig blitt mor for andre gang og har lagt ut en video på Venstres Facebook-side som viser hvor fint det fungerer med ammefri. Mannen tar med seg sønnen og kommer innom kontoret hennes, så Melby får ammet og får tilbragt tid sammen med ham. Videoen fikk det til å koke over på nettforumene hvor dette diskuteres, forteller Mikkelson.

– Her sitter det folk som jobber turnus eller pendler til jobb og ikke har sjans til å ta seg fri midt på dagen for å amme, og så kommer det en med eget kontor på Stortinget og sier: «Dette er perfekt for meg.»

Mikkelson blir sint når hun snakker om dette.

– Det handler egentlig ikke om meg selv. Jeg jobber 850 meter hjemmefra, har kontorjobb, er 40 år og tjener godt. Jeg kan ta ammefri og ubetalt permisjon. Men sånn har ikke alle det. Her virker det som om politikerne bare har snakket med hverandre, ikke folk flest.

– Har regjeringen et poeng når den sier at tredelingen vil gi mer like­stilling i arbeidslivet?

– Jeg skjønner det jo, men vi er uansett så langt unna å være likestilt at disse ukene med foreldrepermisjon ikke vil utgjøre den store forskjellen.

– Tenker du på deg selv som feminist?

– Ja, jeg er feminist. Men jeg er litt sånn show me the money. På min jobb tjener menn med samme arbeidsoppgaver som meg opptil 200.000 kroner mer enn meg i året. Disse ukene med permisjon gjør ingen forskjell. Få heller på plass likelønn.

– Tredelingen vil gi far mer tid med babyen. Det er vel et gode?

– Det er bra med noe pappaperm, men jeg mener permisjonen burde utvides, slik at mammaen får det hun trenger. Når babyen blir størrre, trengs far mer og mer, men i begynnelsen trengs mor mest. Og det er ikke pappaen som må stå opp om natta for å amme.

«Håper du revner når du føder»

For Nina Mikkelson handler diskusjonen om foreldrepermisjon om mer enn akkurat disse ukene fra eller til.

– Kvinner blir målt på hvor gode vi er til å være menn. Det som gir status i dag, er ikke å ta vare på de minste. Det er trist. Nå skal alle jobbe fulltid, barn skal i barnehage fra de er ett år gamle, og man er nødt til å ha to inntekter. Er dette en god retning? Hva med forbruket vårt, hva med miljøet? Hvor ble det av sekstimersdagen? Jeg har tro på at det vil komme et kvinneopprør, sier Mikkelson.

Og om dette er de enige, både forkjemperne og motstanderne av tredelingen: Det handler om mer enn noen skarve uker. Vestre-politikeren Guri Melby ser dette som et viktig skritt mot et mer rettferdig samfunn. Kvinner skal stille bedre på arbeidsmarkedet, og menn skal ta mer ansvar hjemme. Arbeidsplasser blir presset til å legge bedre til rette for både pappaperm og ammefri. Melby har et håp om at dette til og med kan føre til at folk tar andre typer valg. Kanskje menn i større grad trekker mot yrker i offentlig sektor, der det er enkelt å ta ut foreldrepermisjon. Kanskje det blir flere kvinnelige gründere.

Klassekampen møter Melby på en kafe på tampen av arbeidsdagen, i det som er hennes ammefri, sammen med sønnen Lavrans på elleve måneder.

– Noe av det beste jeg kan gi han her, er å kunne vokse opp i et likestilt land, sier Melby og nikker til sønnen på fanget.

– Hvor kvinner kan bli gründere og menn kan ta seg av familien. Foreldrepermisjonen er et av de virkemidlene staten rår over for å oppnå det.

Egentlig synes Melby at permisjonen burde deles i to, én del til mor og én del til far, slik hun og mannen gjorde det. Dette var også det som det regjeringsoppnevnte Ellingsæter-utvalget foreslo i fjor. En fersk analyse fra Nav viser at kun 2 prosent av ulikekjønnede par deler foreldrepermisjonen likt. For par av samme kjønn, er tallet 10 prosent.

Selv om hun gjerne skulle ha gått lenger, er Melby imidlertid fornøyd med å ha fått gjennomslag for tredelingen. Hun mener denne løsningen kombinerer økt likestilling med en viss valgfrihet.

– Det viktigste er at barna skal ha det bra. Og det har de når de blir kjent med både mor og far.

Sjeldent har Guri Melby frontet en sak som har vakt så mye følelser, forteller hun.

– Jeg får mange irriterte eposter fra kvinner. Det er mye følelser involvert i denne saken. Aldri før har jeg fått så mange slemme kommentarer. «Håper du revner neste gang du føder» og sånt.

På mammaforumene kan man lese om de praktiske vanskelighetene med å gå tilbake til jobb etter sju måneder: jobber hvor det er vanskelig å legge til rette for ammefri, barn som ikke vil ta flaske, barn som ammes flere ganger i løpet av natta, bekkenløsninger som ikke slipper taket, fedre som er selvstendig næringsdrivende og ikke kan ta ut noe særlig permisjon.

– Skjønner du at det for mange er viktigere å få hverdagen til å gå opp enn overordnede hensyn som at menn og kvinner på sikt skal ta andre yrkesvalg?

– Ja, det kan jeg forstå. Men uansett om kvinner går tilbake til jobb etter sju måneder, er dette blant verdens rauseste permisjonsordninger.

– Er du redd tredelingen fører til at kvinner tar ut mer ubetalt permisjon?

– Ja, det må vi følge med på. Det vil være en veldig negativ effekt.

Likestilling eller særbehandling

I bunnen av denne diskusjonen ligger det to ulike forståelser av kvinnekamp. Skal kampen dreie seg om å særbehandle kvinner ut fra de biologiske forskjellene som eksisterer mellom kjønnene, eller skal det handle om at kvinner og menn skal behandles likt?

Den siste tida har noen av dem som sto på barrikadene på 1970-tallet begynt å dra i bremsen på likestillingen. Både tidligere SV-politiker og kvinnesakspioner Torild Skard, kvinneforsker Kari Wærness og arbeidslivsforsker Ebba Wergeland har gått ut til forsvar for kontantstøtte og lang mammapermisjon. «Me treng eit meir kvinnevennleg samfunn. Likestilling er eit farleg ord. Det blir lett mistydd som om alle menneske har dei same behova. Me treng snarare rom for mangfald», uttalte Wergeland til Klassekampen i fjor.

Også fødselslege og feministveteran Gro Nylander mener likestillingen får uheldige konsekvenser for kvinner og barn.

– Jeg bejubler pappaperm, gjerne lenger enn dagens, men mamma må få nok, sier hun til Klassekampen.

Nylander mener hele foreldrepermisjonen burde utvides. Hun viser til at EUs barseldirektiv krever at kvinner skal ha 14 ukers permisjon for å komme seg etter fødsel, og mener at den delbare foreldrepermisjonen burde legges på toppen av dette. Kvinner burde ha rett til å være hjemme fram til barnet er minimum åtte måneder.

– De offisielle norske anbefalingene er at man kun gir morsmelk det første halvåret, og når du begynner å introdusere fast føde ved siden av amming fram til barnet er ett år, skal det skje veldig gradvis. Da trenger man om lag to måneder før barnet kan spise og drikke annet og mor kan dra på jobb uten å pumpe og styre. Skal man følge disse anbefalingene, så trenger mødre som ønsker det å være i nærheten av barnet i åtte måneder.

– Nå trengs det et mammaopprør, sier Nylander.

Guri Melby (V) har på den andre siden ikke noe til overs for en type kvinnekamp som handler om å løfte fram morsrollen.

– Jeg forstår ikke hvorfor det er feminisme å ta seg av barn. Vi kan gjøre dét og veldig mye mer. Og det at vi legger til rette for at menn kan ta seg av barn, øker statusen til dette arbeidet, sier hun.

For Melby er det likestillingen som er det viktigste.

– Målet er at en arbeidsgiver på et jobbintervju skal tenke det samme om kvinne og en mann. Sånn er det ikke i dag.

Et privilegium og et slit

For er det ikke slik at en arbeidsgiver nøler litt når kandidaten på jobb­intervjuet er en ung kvinne uten barn? Et eller annet sted bak der lurer tanken: Hvor lang tid tar det før hun her forsvinner ut i en lang foreldrepermisjon?

Tuva Eikås Sverdstad tenkte på dette i tjueårene da hun var ferdig utdannet industridesigner og begynte å søke på jobber.

– Jeg har ikke merket konsekvensene av det, men jeg husker jeg tenkte at jeg nok er mindre attraktiv enn jevngamle mannlige søkere uten barn, sier hun.

Vi sitter rundt kjøkkenbordet hjemme hos Sverdstad og samboeren Lars Sverdstad Sandve på Kampen i Oslo. Sønnen Bo (3) og datteren Vibe (1,5) er nettopp blitt hentet i barnehagen og fraktet hjem på en elektrisk fraktesykkel. Nå skal det lages middag.

Med begge barna valgte paret å dele permisjonen likt. Det falt dem helt naturlig.

– Vi var enige om at vi selvfølgelig skulle dele likt, sier Lars Sverdstad Sandve.

På den måten ble både fordelene og ulempene likt fordelt, forteller Tuva Eikås Sverdstad.

– Det å være hjemme er et privilegium. Du får være sammen med barnet ditt, og det betales av staten. Samtidig er det jo slitsomt og en potensiell karrierebrems. Det er plusser og minuser, og vi har villet dele på begge.

De færreste gjør som Sandve og Sverdstad. Sandve forteller at mange menn ble overrasket over at han tok en så stor del av permisjonen. Han møtte også menn som ikke en gang visste at det var mulig for dem å ta ut mer permisjon enn fedrekvoten.

Allerede i 1978 fikk mor og far lik rett til foreldrepermisjon i Norge. I praksis var det imidlertid kvinnene som tok hele permisjonen. I 1993 fikk vi for første gang en fedrekvote, da fire ekstra uker ble lagt til permisjonen og forbeholdt far. Denne kvoten har seinere vokst, og var i en kort periode på slutten av Stoltenberg 2-regjeringen oppe i 14 uker. Utvidelsen av fedrekvoten har stort sett vært et prosjekt for venstresida, mens de borgerlige har strittet imot. I 2010 karakteriserte Linda Hofstad Helleland, som på det tidspunktet ledet Høyres kvinnenettverk, fedrekvoten som «mistillit til far som omsorgsperson», fordi den impliserer at far er nødt til å tildeles en kvote av staten før han er hjemme med barnet sitt.

Men i 2017 presenterte Nav tall som viste at det er nettopp sånn det er: De aller fleste fedrene tar ut nøyaktig den kvoten de tildeles. Da snudde Høyre og vedtok på sitt landsmøte i fjor at partiet støtter en fedrekvote på ti uker. Derfra tok det ikke mange månedene før kvoten ble økt til dagens 15 uker. Dette skjedde fordi Venstre gikk inn i regjeringen i januar 2018.

Mer likestilte hjemme

Lars Sverdstad Sandve og Tuva Eikås Sverdstad tror det er et gode at flere bli pålagt å dele permisjonen mer likt.

– Jeg mener det er bra at det tvinger fedre som tror de ikke har lyst til å være hjemme. Noen fedre tror kanskje de kommer til å kjede seg, men da skal du ha ganske dårlig fantasi. Dessuten, når staten betaler deg for å være hjemme og ta vare på barnet ditt, er det underordnet om du kjeder deg, sier Sandve.

Sverdstad mener det er viktig med en større kvote til far fordi det gjør at kvinner må gi fra seg litt makt. De forteller at Lars ofte fikk høre: «Så snill kjæresten din er som lar deg ta av felles­perioden.»

– Men den er jo ikke min å gi, påpeker Sverdstad.

Sandve er lege og har tidligere jobbet på en helsestasjon. Der møtte han par som hadde en veldig tradisjonell fordeling av ansvaret i hjemmet.

– Jeg møtte fedre som hadde meldt seg helt ut. Det var bare moren som kunne trøste og sånne ting. Det er slitsomt for mor og frustrerende for far, og dumt for dynamikken i hjemmet, sier han.

For sin egen del har den lange permisjonen gjort at han veldig tidlig ble tett knyttet til barna.

– For meg var det viktig å få eierskap til omsorgen tidlig. Og å føle at jeg mestret det.

Samboer Sverdstad supplerer:

– Det at vi delte permisjonen likt, har forplantet seg videre og gjort oss veldig likestilte. Det er for eksempel ingen automatikk i at det er jeg som er hjemme med sykt barn.

Ydmyket av babysang

I åpen barnehage på Disen Gård går permisjonslivet sin gang. Thomas Østvold Torgersen er glad for at det finnes steder som dette.

– Vi har jo ikke barselgruppe, og det kan bli litt ensformig å være hjemme i stua, så vi må finne på noen aktiviteter. Nå er det snart sangstund. Den er helt fantastisk.

Barnehagelærer Ivana Wiulsrød Lantova kommer inn i rommet og ber foreldrene ta med seg barna og sette seg i ring. Så begynner de å synge: «God dag til alle, god dag!»

Det er vanskelig å la være å tenke på scenen i Karl Ove Knausgårds «Min Kamp», der forfatteren har havnet på babyrytmikk med datteren sin. Mens han sitter på gulvet og synger og laller, føler han seg intenst ydmyket og fratatt sin maskulinitet.

Mammaene og pappaene i åpen barnehage løfter ungene i været og synger i kor. Kanskje sitter det en Karl Ove der inne og kveles av skam over hva han må gjøre i likestillingens navn. Dama ved siden av ham er kanskje drittlei babysang og lykkelig for at pappaen skal ta mer av permisjonen neste gang. De ser imidlertid fornøyde ut, alle sammen, der de sitter. Etterpå skal de pakke barna inn i jakker og tepper og rusle hjem, i rolig permisjonstempo. Dagene er langsomme, men ukene flyr av sted.

lines@klassekampen.no

christophero@klassekampen.no