Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20181005/PLUSS/181009948

SOSIALE MEDIER

Sier det og mener det

Av TEKST: Charlotte Myrbråten, BERGEN FOTO: Gunnar Wiederstrøm, BERGEN

Publiseringsdato: Fredag 5. oktober 2018

Seksjon: Livet

TIL BARRIKADENE: Camilla Ahamath mener det bør bli mer lavterskel for vanlige mødre å engasjere seg politisk. Internett kan være et bra sted å starte.

Camilla Ahamath gikk fra en etablert journalistjobb for å kunne ytre seg friere. Nå vil hun å dra med seg flere vanlige mødre inn i samfunnsdebatten.

Camilla Ahamath hadde jobbet i over ti år i Bergens Tidende da hun bestemte seg for at der kunne hun ikke være lenger. Hun savnet å kunne være politisk aktiv, og hun ville si høyt hva hun mener.

– Jeg var tidvis litt lei av å lage saker jeg ikke kunne stå inne for selv. Når muligheten for å få en sluttpakke kom, så tenkte jeg at jeg må gjøre det nå før jeg blir for gammel og gror fast her. Det kan lett skje i en så bra jobb som å være journalist på Vestlandet. Jeg gledet meg til å mene noe igjen, men jeg visste ikke at jeg savnet det så mye før jeg begynte å ytre meg.

FAKTA

CAMILLA AHAMATH

Alder: 37.

Siviltilstand: Gift trebarnsmor.

Tittel: Kommunikasjonsrådgiver.

Hvor er du i livet? Nå er jeg på et sted hvor jeg er blitt opptatt av at ting er på stell. Jeg planlegger mer for å ha anledning til å være spontan. Slik kan jeg sjonglere og hive meg rundt på alt fra foreldremøter, fest, trening, familiebesøk, politiske møter og foredrag. Det sparer meg tid å være i forkant i en hektisk hverdag og samtidig får jeg tid til enda mer.

PÅ SPARKET

Hvilken bok leser du nå?

– Nå leser jeg «Kinderwhore» av Maria Kjos Fonn. En bok absolutt alle bør lese.

Hva ser du på?

– Det kommer an på humøret. Lette serier på tunge dager og dokumentarer og «Debatten» på NRK de andre dagene.

Hva slags musikk liker du?

– Jeg har lite tid til musikk. Det går mest i nyheter og podkaster. Men når jeg først har tid, så hører jeg på musikk som beveger meg. Jeg kaller det for sippe­musikk.

Facebook-aksjon mot Listhaug

Navnet hennes har du kanskje hørt før, blant annet fordi Camilla A­hamath sto bak Norges største innsamlingsaksjon på Facebook. 17,5 millioner kroner samlet hun inn til Leger Uten Grenser som en protest mot Sylvi Listhaugs politikk. Nå kaller hun seg selv sosiale medier-aktivist.

– Hva legger du i det?

– Jeg har vel tenkt at det er mange som meg. Engasjerte mødre som har lyst til å engasjere seg, men som det ikke nødvendigvis er plass til i samfunnsdebatten. Alle må begynne et sted. Og hvor begynner man? Gjerne på sosiale medier. Mens jeg fortsatt var journalist, likte eller delte jeg ikke noe på sosiale medier. Men jeg har vært med i mange grupper, så jeg har sett hva som rører seg. Da jeg sluttet som journalist, tenkte jeg nå – er tida kommet for at jeg skal lage litt liv og røre igjen.

– Denne aksjonen for Leger Uten Grenser, var det rasjonelt eller skjedde det helt spontant?

– Det var egentlig litt todelt. Jeg fulgte med på det som skjedde og irriterte meg grenseløst over Sylvi Listhaugs utspill. Jeg sa det samme som mange som hadde lyst til å gjøre noe: Vi må gjøre noe! Da tenkte jeg: Ja, så gjør noe da! Start en inn­samlingsaksjon. Gjør noe. Vi kan samle inn blomster, sa noen. «Nei, ikke gidd det da, blomster visner!», tenkte jeg.

– Så gikk det opp for meg at ikke alle kan sosiale medier, men det kan jo jeg. Hvorfor gjør ikke jeg bare dette? Også bare gjorde jeg det, og det tok helt av.

– Men jeg hadde ikke trodd det skulle gå bra. Det traff tydeligvis en nerve hos folket. Jeg var fornøyd når det hadde kommet inn 8000 kroner. Haha!

Antirasist, ja visst

Ahamath er fra Laksevåg i Bergen, og som barn gikk hun på søndagsskole hver søndag og hadde kristendom på skolen. Etter skoletid var det koranskole med øretelefoner med pappa. Med en pappa fra Sri Lanka fikk hun et møte med mange r­eligioner. Men selv har hun blitt humanetiker.

– Mitt første valg var å ikke konfirmere meg. Til stor sorg for mammas side av familien. Det var en tøff avgjørelse, for jeg følte jeg valgte side. Da visste jeg at jeg kunne stå på egne bein og at jeg ikke trengte deres religion med meg videre. Jeg er likevel fascinert av religion og har stor respekt for dem som er personlig religiøse.

Ahamath har også opplevd å bli mobbet for sin bakgrunn. Derfor har antirasisme alltid vært en sak hun har vært opptatt av. Hun synes dessverre ikke at samfunnet har blitt mindre rasistisk enn da hun vokste opp. Det er en av grunnene til at hun vil bli aktiv nå.

– Jeg kan ikke sitte og se på at den ekstreme høyrepopulismen bare strømmer til. Jeg tror det alltid har vært brunt grums, helt siden jeg var liten, men nå er mange av disse ekstreme meningene blitt stuereine, og flere velger å si det direkte. Det er ikke greit.

Ahamath mener at mange på venstresida har vært for snille og hysjet ned høyrepopulismen når de egentlig skulle gitt beskjed og tatt diskusjonen for å bryte ned for­dommer, hat og farlige meninger.

– Vi må ta på alvor at det er mange der ute på høyresida som har savnet arenaer, aviser og artikler som de kan relatere til. Men vi ser dessverre at noen av de nye mediene bruker farlig retorikk, underbygger frykt og ikke forholder seg til etiske normer for pressen, sier hun.

Familien er egentid

For Ahamath er sosiale medier et virkemiddel som gir henne et fortrinn både på jobb og som et lavterskeltilbud der man kan engasjere seg politisk.

– Det er jo litt rart, men helt privat er jeg helt ubrukelig. Du kan sende en snap til meg og fire dager etterpå har jeg åpnet den.

Med barna Cara (13), Tobias (5) og Catharina (4) og hunden Tassen har ikke hun så mye fritid. Mannen hennes er eiendomsmekler og «går faktisk med dress hele dagen», som hun sier. Det meste går til å organisere familielivet og fritidsaktiviteter og oppfølging av ungene.

– Min mann jobber mye etter­middag og litt helg. I tillegg trener jeg sammen med eldstedatteren noen dager i uka. Men min «guilty p­leasure» er matlaging og mat­program. Hvis jeg har anledning, står jeg på kjøkkenet i timevis hver søndag. Vi snakker ekte søndags­middag, alt fra bunnen av – økologisk, fermentering, selvplukk, selvdyrket og mat fra hele verden, fra land som Thailand, Korea, Vietnam, Sri Lanka, Kina, Mexico og norsk husmannskost. Jeg storkoser meg og hele familien vet at det er min egentid.

Trakk publikum via Tinder

Etter at Camilla Ahamath sluttet som journalist i Bergens Tidende, gikk hun etter hvert til jobben som rådgiver og webredaktør ved Universitets­museet i Bergen.

Nå sist hadde hun suksess med å trekke folk til Universitets­museet via sjekkeappen Tinder. Hun lagde en falsk profil på en dukke, nådde tusenvis av brukere og begynne å chatte med folk om vikingskatten som ­museet stiller ut.

– Det har gått kjempebra. Det er jo utsolgt. Vi får kanskje besøksrekord igjen, sier hun.

Ahamath tror det er et fortrinn å være god på sosiale medier, også som politiker. Det ser man for eksempel med Sylvi Listhaug.

– Hun er jo en av de aller, aller beste på den fronten. Hun vet hvordan det fungerer og bruker det for alt det er verdt, på en negativ måte, vel å merke. Også politikerne som er gode på Twitter, gjør det sterkt der og har mange følgere. Det tror jeg er lurt. Man skal være til stede der folk er, og folk er på sosiale medier.

– Det er kanskje ikke gitt at Universitetet skal få oppmerksomhet for samlingene sine via Tinder. Er det rett å si du er en mer løs kanon i et mer forutsigbart miljø? Eller er det litt karikert?

– Jeg tror det finnes folk som tenker det om meg. Men samtidig så er jeg grundig og organisatorisk, selv om det nødvendigvis ikke ser sånn ut når du leser en sak i mediene. Jeg kan dokumentere alt jeg gjør og begrunne hvorfor jeg velger å gjøre det. De som jobber tett med meg, ser nok ikke på meg som en løs kanon.

Nå er det mange som kontakter henne og lurer på hvordan de kan nå ut til massene på nett. Det er gjerne tyngre institusjoner som tar kontakt.

– De vil nok ikke dra det like langt som meg. Men de vil bli inspirert. Det har vært masse forespørsler, og kunsten er egentlig å si nei. Universitetet i Bergen har sagt at det er et fortrinn at folk vet hvem jeg er, hva jeg arbeider med og hvor jeg arbeider. Jeg er jo en av museets ambassadører, i jobbsammenheng.

Vil ha vanlige mødre på banen

Ahamath ønsker at det skal være lettere å engasjere seg politisk for det hun kaller «helt vanlige mødre». Hun tror det er mange som har lyst til å bidra, men som ikke helt vet hvor man skal begynne.

– Helt vanlige travle mødre må komme på banen uten at de trenger å føle at de må kunne alt, ha lest siste nytt og sett alle debattene. Alle kan begynne enkelt som å skrive på Facebook, dele saker, prøve seg på et debattinnlegg.

Hun håper at kvinner kan løfte fram kvinner mer og at de støtter hverandre der ute i det harde debattklimaet.

– Som mor føler jeg på presset på å være et godt forbilde. At ungene ikke vokser opp i overflod, men er takknemlige for de godene de har. At de blir bevisste sitt ansvar som ressurspersoner, at vi faktisk er mye heldigere enn mange andre og må bidra til at samfunnet går rundt, sier Ahamath.

– Det er det jeg vil vise barna, at jeg gjør noe mer utover det å være mor, gå på jobb, trene, være med venner og se på Netflix.

livet@klassekampen.no