Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20181001/PLUSS/181009965

Den perfekte tjener?

Av Christine Amadou

Publiseringsdato: Mandag 1. oktober 2018

Seksjon: Kringla Heimsins

I senantikken og bysantinsk tid var evnukkene keiserens nærmeste og mest betrodde, fordi de ble ansett som uten egne interesser. Men stemte det?

ANTIKKEN

Basilios Lekapenos eller Basilios «bastarden» var en uekte sønn av keiser Romanos 1. Han ble født rundt 925 og for at han skulle holde seg unna tronen ble han kastrert allerede som barn. Til gjengjeld fikk han stadig mer betrodde stillinger ved hoffet: Han startet som hovedpåkleder og endte med å være keiserens nærmeste, overkammerherre.

Han fikk stadig større politisk makt og under barnekeiseren Basilios 2. var det i praksis «bastarden» som styrte riket. Han klarte å holde posisjonen sin gjennom flere dramatiske tronskifter og snudde kappen etter vinden når det var nødvendig. Etter først å ha alliert seg med Johannes Tzimiskes mot den sittende keiseren, ble han kort tid senere anklaget for å ha fått hoffets munnskjenk til å forgifte den samme Tzimiskes.

Vellykket general

Basilios trakk i trådene både når det gjaldt maktspill, ekteskapsinngåelser og allianser.

Basilios motbeviste forestillingene om at evnukker var feminine og dovne og var blant generalene i et stort felttog mot araberne i 958 og mot bulgarerne i 971. Seirene gjorde ham fortjent til et staselig triumftog i hippodromen i Konstantinopel.

Gjennom all denne virksomheten, innenfor palassets vegger og ute i felten, opparbeidet han seg enorme rikdommer. Pengene investerte han i kunst og bøker som han donerte til det største klosteret i Konstantinopel. Flere av kostbarhetene han skaffet til veie er blitt bevart og fins i dag i Venezia, St. Petersburg, i Milano og på Athos.

Intrigemakeri

Historier som denne, der hoffevnukken blir fremstilt som krumtappen i intrigemakeriet og maktkampene i keiserpalasset, bidro til å skape en egen evnukktypologi. Den tilsa at evnukker, som kvinner, agerte i det skjulte og i stedet for å kjempe mann mot mann tydde de til gift og bakholdsangrep.

Men Basil «bastarden» bidro også til å nyansere typologien, både ved sin militære innsats, sin intellektuelle kapasitet (han skrev blant annet et stort verk om krigføring til sjøs) og sin velgjørenhet. Innenfor palasset tilgodeså han sine egne grandnevøer, men utad delte han ut av rikdommene. Så lenge det varte.

Intrigene ved hoffet fortsatte, og da barnekeiseren Basilios kom til skjels år og alder, fant han det best å kvitte seg med den geskjeftige evnukken. Han konfiskerte alle hans eiendommer, opphevet alle lover han hadde innført og sendte ham i eksil der han døde etter kort tid.