Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20180929/PLUSS/180929932

Krig og kriser har ikke hindret oss fra å få barn. Kan klimatrusselen bli det som stopper oss?

FØDT I EN VERDEN I KRISE

Av Kristian Villesen og Otto Lerche Kristiansen (tekst) Sigrid Nygaard (foto), Information, København

Publiseringsdato: Lørdag 29. september 2018

Seksjon: Dokument

KLIMABARNA: Kristian Find ble far for første gang i 2015. Han får vondt i magen hver gang han hører om klimaendringene og kan ikke unngå å tenke på at barnas framtid kan bli dramatisk annerledes. Men han og kona har likevel valgt å få to barn.

FRYKT: De fikk barn under andre verdenskrig, under Cubakrisa og under atomkappløpet. Men var våre foreldre noen gang så redde at de v­urderte ikke å få barn?

I en leilighet på Vesterbro i København står Kristian Find og heller økologisk kaffe i et kaffe­filter.

– Jeg får vondt i magen, sier han og skrur på kaffemaskinen. Han snakker om klimaendringene. Det kommer hver gang Kristian hører om klima i mediene:

– Det er en knugende følelse. Jeg vil ikke kalle det angst. Men barnas framtid er en stor bekymring for meg.

Kristian har de siste tolv årene jobbet som hjelpepleier og holder i dag på å utdanne seg til barne- og ungdomsarbeider. Som de fleste andre har han lenge vært klar over at klimaet endrer seg, men det var først da han for tre år siden fikk sin første datter, Nanna, at han for alvor ble bekymret. Siden den gang har han fått et barn til.

– Når jeg ser noe på tv om klimaet, er det øyeblikkelig barna jeg tenker på, sier han og nikker mot en flatskjerm i andre enden av rommet.

– Noe av det første Donald Trump gjorde, var å trekke USA ut av Parisavtalen. Da ble jeg rystet, sier Find.

Den knugende følelsen i magen kommer omtrent en gang om dagen, forteller han. Når han hører at vi har brukt alle ressursene på jorda om 80 år, merker han kaldsvetten. Da vil døtrene hans være 80 og 83 år gamle.

– Det er umulig å unngå å sette barna inn i den ligningen. Endringene er her. Klimaet endrer seg, polene smelter, og barnas framtid barna vil være helt annerledes.

FAKTA

BARNEFØDSLER

• I Norge ble det født 56.600 barn i 2017. Det er 2300 færre enn året før.

• Dette ga et samlet fruktbarhetstall på 1,62 barn per kvinne – det laveste som er målt i Norge noen gang.

• I Danmark, der denne reportasjen er skrevet, var frukt­barhetstallet på sitt laveste i 2013 med 1,67 barn per kvinne.

• Fruktbarhetstallet i Norge har etter andre verdenskrig ligget jevnt litt over det danske, men nå er det flere barn som blir født i Danmark, der fruktbarhetsraten var på 1,75 i 2017.

• I verden får hver kvinne 2,44 barn i gjennomsnitt.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, Danmarks statistik og Verdensbanken

Sommeren 2018 har ikke dempet bekymringene hans, forteller han når kaffen er ferdig og han har satt seg ved spisebordet:

– Den sommeren vi har hatt nå, som er den varmeste siden man begynte å måle, gjør det verre. Jeg ble litt schizofren av det. Jeg likte det fine været, men samtidig var det foruroligende. Og jeg tenkte: Hvordan skal det gå med barna?

En bedre verden, men …

Framtida har alltid vært uviss, og foreldre har alltid bekymret seg. Men noen ganger har framtida sett mørkere ut enn ellers, og foreldre har tenkt mye på verdensbegivenhetene. Som under andre verdenskrig, under Cuba­krisa eller da den kalde krigen var på det kaldeste, på begynnelsen av 1980-tallet.

Vi har snakket med foreldre som har fått barn i usikre tider.

Anders Petersen, som er førsteamanuensis i sosiologi ved Aalborg universitet og blant annet forsker på depresjon som samfunnsfenomen, sier:

– Vi har en forestilling om at barna våre skal ha en bedre framtid enn den vi selv hadde. Men den forestillingen ser ut til å være forstyrret for tida, for å si det mildt, sier han.

Og en av de viktigste årsakene er klimaendringene, sier han.

– Den tyske sosiologen Ulrik Beck snakket for mange år siden om risikosamfunnet, der hver enkelt møter ugjennomsiktige og multinasjonale risikoer som man verken personlig eller nasjonalt har muligheter for å gjøre noe med. Det er som om vi ser risikosamfunnet utfolde seg. Det manifesterer seg særlig på klimaområdet. Hver og en av oss kan bidra, men vi vet at hvis det skal monne, så må det skje noe på internasjonalt nivå.

Samtidig begynner vi å oppleve konsekvensene av klimaendringen, så trusselen går fra å være abstrakt til å bli konkret, forteller han. Det er særlig den usedvanlig varme sommeren som har økt folks bevissthet om situasjonen.

– Vi har begynt å bli oppmerksomme på at det har konkret betydning for oss. Vi kan se at polene smelter, vi er klar over at været blir mer og mer uforutsigbart, og at de ville værfenomenene vil opptre oftere. Det er forskerne enige om. Vi vet ikke nøyaktig hva konsekvensene blir, men vi kan se at det har en betydning.

1980 – Den kalde krigen

9. desember 1980 klokka 13.00 satt Flemming Nygaard i venteværelset ved Grenå Sygehus og leste en lederartikkel i avisa Information. Overskriften lød: «Dommedag snart». Hans høygravide kone ble undersøkt av legen, og mens han ventet, skrev han et brev til sin ufødte datter.

«Kjære Kringeling. Mens mor og jeg gleder oss til å se deg – du titter nå fram eller presser i det minste på (klokka 13.00) – er det en litt merkelig verden du vil ankomme», innleder han brevet, som han seinere har gitt datteren sammen med et utklipp av avislederen:

«Det er kanskje litt feil på denne vår gledesdag å sende ut de mørke skyggene – men du vil forhåpentligvis oppleve at vi (moren din og jeg) vil gjøre det vi kan for å hjelpe deg gjennom livet, til du blir stor nok til å skille rett og urett og selv prøve å påvirke verden.»

Nygaard hadde glemt alt om brevet, men da det blir lest høyt for ham på telefonen, husker han det tydelig:

– Jeg blir ganske rørt når jeg tenker på det nå, sier han.

– Jeg husker det godt. Jeg satt der på venteværelset og visste ikke helt hva jeg skulle gjøre. Jeg har antakelig lest lederartikkelen, og så skrev jeg et brev til henne. Jeg ville si at selv om verden ser svart ut, så vil vi gjøre det vi kan for at hun skal vokse opp og bli lykkelig i den, sier Nygaard.

Lederartikkelen handler om den kalde krigen. Den omtaler et intervju med Daniel Ellsberg – militæranalytikeren og aktivisten som i 1971 lekket de såkalte pentagondokumentene fra det amerikanske forsvarsdepartementet – og kommer fram til følgende konklusjon: «Ellsbergs analyse av trusselen om atomkrig er – dessverre – mer troverdig enn man tør ønske seg.»

1943 – Et okkupert Danmark

Jenny Kyed Bonde ble født i 1917 og fikk datteren Ane Kirstine Bonde i juni 1943, mens millioner døde under andre verdenskrig og Danmark var okkupert av det nazistiske Tyskland. I dag husker den 101 år gamle kvinnen den tida helt tydelig. Frykten var veldig konkret:

– Vi var ikke nervøse for oppveksten hennes. Det var det med å få mat og klær som var vanskelig, sier Bonde, som sitter i utestua i huset i Gislinge ved Holbæk, en time utenfor København. Utenfor kan man se en perfekt plen som hun selv slår med en håndgressklipper.

Tankene gikk ikke så mye på hvordan verden ville se ut når Ane Kirstine ble voksen, men snarere om familien hadde nok mat – eller om det kunne skje noe alvorlig, slik at de ikke kunne gå ut, husker hun. Derfor «garderte vi oss», som Bonde formulerer det:

– Blant annet hadde vi en stor sekk mel stående oppe på loftet, forteller hun.

Mannen hennes arbeidet ved Tuse Mejeri, og faren hennes holdt griser.

– Smør hadde vi jo, og melk. Og så slaktet far noen griser. Vi lagret kjøtt og blodpølse og så videre i kjelleren, sier hun.

Frykten for ikke å kunne passe skikkelig på datteren gjorde også at Bonde fikk en eldre kvinne til å lære henne å karde og spinne ull. Hun skaffet seg en spinnerokk og laget blant annet ullundertøy til mannen sin:

– Det var ikke lett å lære, men jeg ville gardere meg. Det kom tre kalde vintre, og jeg strikket undertøy og gensere til mannen min av garnet. Det var tykt. Det er kaldt på et meieri. Jeg strikket til datteren min også, men ikke av noe som var like tykt. Hun fikk det pene garnet – noe jeg hadde kjøpt. Jeg kan huske at jeg strikket en blå jakke og et blått skjørt til henne, sier hun. Hun husker spesielt gleden over at familien klarte å få tak i en brukt barnevogn:

– Det var ikke mange som hadde noe slikt. Det var i det hele tatt vanskelig å få fatt på ting. Den var fin og veldig solid og romslig, sier Bonde, som har levd hele livet i Holbæk-området og har arbeidet som organist.

1962 – Cubakrisa

Gert og Crista Conradsen fra Gråsten i Sør-Jylland fikk sitt første barn i 1962, året for Cubakrisa og året etter at Berlinmuren ble oppført.

– Jeg ble utdannet lærer og startet å undervise 13. august 1961, den dagen de begynte å bygge muren i Berlin. Der sto jeg foran elevene og visste ikke om verden fortsatt sto om kvelden, husker Gert Conradsen.

Om morgenen hadde han hørt på radioen at stridsvogner fra øst og vest sto overfor hverandre i Berlin. Han kjørte på jobben, men kunne ikke la være å tenke på begivenhetene i Berlin.

– Søndag natt hadde amerikanerne satt stridsvogner i stilling i Vest-Berlin, og russerne gjorde det samme i Øst-Berlin. Skyter de – eller skyter de ikke? Tenk om det var en eller annen i de stridsvognene som var blitt nervøs. Kunne de ha stoppet det? Neppe.

Spenningen mellom øst og vest var på sitt høyeste på begynnelsen av 1960-tallet, men samtidig hadde det blitt fart i økonomien.

– Det var jo oppgangstid, sier Conradsen.

– Folk bygget hus og fikk biler. Reisebyråer gjorde det godt, og folk reiste til Mallorca i tusentall. I Europa hadde man begynt å samarbeide i stedet for å ta livet av hverandre. Vi fikk Kull- og stålunionen, og i 1972 ble vi med i EF. Det var mange positive tegn.

Gert og Crista Conradsen fikk en ny Opel Kadett til 16.800 kroner og flyttet inn i en enebolig på 125 kvadratmeter. I 1962 fikk de sitt første barn:

– Vi ville stifte familie. Mor, far og barn. Jeg kan ikke huske at vi diskuterte om vi skulle sette barn til verden. Det var jo ikke en trussel om at verden kunne bli ubeboelig. Det var en trussel om at man kunne ta livet av en hel masse mennesker i en atomkrig. Men at kloden ikke skulle være beboelig, det kom først seinere. På 1980-tallet eller 1990-tallet.

1980 – Atomtrusselen er tilbake

Vi er tilbake på desemberdagen i 1980 ved Grenå Sygehus. Flemming Nygaard skrev brevet til sin ufødte datter, og seinere på dagen kom hun til verden. De kalte jenta Sigrid, og i dag er hun fotosjef i Information.

– Brevet til Sigrid gir uttrykk for den bekymringen vi hadde for hvordan det skulle gå med barna våre, husker Nygaard.

– Det ble en gledesdag, som det jo er når man står der og teller ti fingre og ti tær. Slik var det også med de andre. Men likevel var det grunn til å være bekymret.

Flemming Nygaard er selv et såkalt «gledesbarn», født i 1946 – like etter krigen. I de årene var fødselstallene høye etter et solid fall under krigen. Han husker hele den kalde krigen:

– Jeg husker oppstanden i Ungarn i 1956 og hvordan faren min reagerte på det. Det gjorde inntrykk. Og jeg husker da Nikita Khrusjtsjov sendte skip med raketter til Cuba. Da var jeg tenåring, og det gjorde også inntrykk. Vi satt med øynene stivt rettet mot tv-skjermene. Jeg husker da skipene snudde. Dermed har jeg vokst opp med frykten – den har vært der hele livet.

Seinere var det særlig Sovjetunionens innmarsj i Tsjekkoslovakia, i august 1968, som gjorde inntrykk:

– Når de kunne gjøre det mot et land som var med i Warszawapakten, da var vel alt mulig? sier han.

Både Flemming Nygaard og hans kone Aase er lærere. Etter et par år i utlandet valgte de å få barn, selv om de fryktet for framtida. De to første kom i 1974 og 1977 – og så altså Sigrid i 1980.

– Vi vurderte om vi skulle få et barn til. Og det var på grunn av verdens­situasjonen. Den preget oss virkelig. Vi snakket om angsten for Sovjet og var selvfølgelig også preget av nyhetene – akkurat som i dag. Vi er begge født i 1946 og har vært påvirket av krigen. Vi så en fare for at andre verdenskrig kunne gjenta seg.

De valgte likevel å få enda et barn:

– Hva som gjorde at vi fikk et barn til, kan jeg ikke svare på. Annet enn at vi må ha syntes det var riktig.

Trusselen bar uniformer

Den kalde krigen fortsatte som en trussel. Andre verdenskrig var reell, og farene lå like utenfor døra. Jenny Bonde husker en dag da Ane Kirstine lå og sov i den svarte barnevognen, og krigen plutselig kom veldig tett på:

– Hun sov ute i hagen, og så kom tyskerne og hadde det travelt. De holdt på rundt i hagen akkurat der hvor barnevogna sto. Men vi tok det rolig, for de pleide ikke å gjøre noe, men det var jo selvfølgelig ikke så trivelig. Jeg kan huske at jeg tenkte: De har jo ikke kommet for å gjøre noe med et lite barn, sier Bonde.

Tross de vanskelige forholdene var ikke familien redd for datterens framtid. Det var i hvert fall ikke noe de snakket om. Og de hadde ingen betenkninger ved å få et barn midt under en verdenskrig.

– Vi vurderte ikke å vente. Mannen min var 12–13 år eldre enn meg, og jeg var 26, så jeg syntes ikke vi kunne vente. Men i familien hans var de sju søsken, og alle har fått bare ett barn. Mange av dem før og under krigen. Men det var vel slik den tida var. Kanskje var det derfor vi bare fikk det ene barnet. Det kan være at vi har tenkt det – uten å være klar over det – at vi ikke skulle ha mange barn. Det har nok preget oss, og vi kunne jo så vidt skaffe klær til den ene, sier Bonde, som har overlevd både mannen og datteren, som døde av kreft da hun var 58 år gammel.

Hun sier at hun ville ha vært mer bekymret over å sette barn til verden i dag:

– Jeg forstår de som er bekymret i dag. Det er mye kaos, og jeg synes tida er veldig dyster. Forurensningen er forferdelig. Vi drukner i plast og skitt og møkk, og havene gjør det også.

For å gi sitt bidrag går Jenny Bonde hver dag en tur med rullatoren sin gjennom Gislinge og plukker søppel:

– Jeg var ute i morges også. Jeg samlet en så stor pose, sier hun og viser størrelsen med hendene.

Mindre bekymring med Cubakrisa

Gert og Crista Conradsen var ikke overveldende bekymret da de fikk barn i 1962.

– Men det er vi i dag, sier Gert Conradsen. De har bestemt at de ikke vil snakke om verdenssituasjonen når barnebarn og oldebarn er til stede.

– Vi vil ikke snakke om at jorda er forgiftet og mangelen på drikkevann. Det er ikke så oppmuntrende. Men de bekymringene hadde ikke vi. Jeg kan forstå folk som velger å ikke få barn. Absolutt. Polene smelter, drikkevannet blir forurenset, insektene dør. Det er ikke trivelig. Skal man sette barn til verden?

Gert Conradsen vurderer det kort.

– Det skal man vel likevel.

En naturlig reaksjon

I dag synes de fleste det er riktig å få barn – selv om klimaendringene kan virke skremmende for barnas framtid.

Ifølge Per Espen Stoknes, som er klinisk psykolog og leder av Senter for grønn vekst ved BI i Oslo, er det omkring 10 prosent av befolkningen som er svært bekymret for klimaendringene, mens 30 prosent er bekymret.

Stoknes, som har skrevet boka «What We Think About When We Try Not To Think About Global Warming», og som tidligere har vært stortingskandidat for Miljøpartiet De Grønne, mener det er helt logisk å vurdere om man bør sette barn til verden:

– Den naturlige reaksjonen er frustrasjon. Eller kanskje sinne. Noen blir faktisk deprimert fordi problemet er så stort, og det ser ut til at vi holder på å miste litt av den vakre jorda vi har vokst opp med, sier han.

– Klimaangsten er ikke noe patologisk, det er ikke noe man kan ta medisiner mot, men en menneskelig reaksjon på ødeleggelsen vi ser rundt oss.

Ifølge Stoknes har antallet personer som bekymrer seg for klimaet, faktisk falt siden 1990-tallet. Den gang hadde klimaendringene nettopp kommet på dagsordenen, og opp mot 70 prosent var bekymret – i hvert fall i Norge. De siste årene har bekymringen vært stigende. Men ifølge Stoknes er det en dobbeltbevegelse: En gruppe blir mindre bekymret, og en annen blir så bekymret at de nærmer seg en depresjon.

Og det er det faktisk en psykologisk forklaring på, sier han. Den første gruppen bruker en nyttig psykologisk forsvarsmekanisme – det krever at de bygger opp en mental barriere og avviser kunnskapen fra klimaforskerne. De som ikke har de barrierene, kan bli deprimert. Men det er ikke nødvendigvis så ille:

– Fra et psykologisk standpunkt er det en sunn og naturlig reaksjon på en reell trussel. Disse menneskene kan engasjere seg både intellektuelt og følelsesmessig, sier han.

At man spør seg selv om man bør sette barn inn i en verden vi holder på å ødelegge, er bare en naturlig konsekvens av engasjementet – og ifølge Stoknes er det en erkjennelse som flere burde komme til.

– Men jeg vil ikke fraråde folk å få barn.

Drømmen om en skybombe

På kjøkkenet på Vesterbro i København har Kristian Find og hans kone, Rannvá, nettopp tenkt gjennom det spørsmålet:

– Jeg luftet det. Men vi var ikke i tvil. Det var først da jeg fikk barn at jeg virkelig følte at jeg hadde kommet i land. Jeg kunne la være å bry meg da jeg bare hadde meg selv å passe på, sier Kristian, som vender tilbake til bekymringen:

– Når man får barn, som man elsker høyt, kommer det med en gang. Man kan mene at det er egoistisk, at det er mest på egne vegne man bekymrer seg. Men slik tror jeg det er.

Familien har gjort noe for å bidra til reduksjon av CO2-utslippene. De har ikke bil, spiser bare økologisk mat og sorterer søppel.

– Neste sommer skal vi til Sør-Europa, med tog, sier Kristian. Like etter legger han til: – Men det blir noe man gjør for å få god samvittighet. Det blir raskt en form for avlat. Jeg tror ikke det hjelper. Selvfølgelig: Mange bekker små og så videre, men det er de store synderne rundt i verden som må gjøre noe.

– Tror du at barna dine får barnebarn?

– Jeg tør nesten ikke gjette. Noen ganger tenker jeg på jorda som et enormt lokomotiv som bare kjører nedover en bratt bakke for full gass, mens vi forsøker å bremse med en sløv bremsekloss. Selv om vi vet at det er en blokkering som må til før det hjelper. Andre ganger har jeg en naiv romantisk forestilling om at det kommer en generasjon av barn som skyter fram brystet og reagerer. Og får laget en skybombe som kan nøytralisere CO2-utslippene eller noe i den stilen. Jeg tror jeg velger å være optimistisk, selv om jeg er bekymret.

Kristians kone Rannvá kommer hjem med barna. Nanna har vært med barnehagen på besøk på en brannstasjon og har en rød brannhjelm som hun stolt viser fram. Rannvá skrur på barne-tv på flatskjermen, og Nanna og lillesøster Francka setter seg nærmest oppå hverandre og ser på.

feature@klassekampen.no

©Information

Oversatt av Lars Nygaaard

UNDERSAK

Det er tryggere i dag enn noen gang

Ser man historisk på det, har det aldri vært tryggere å få på barn – i hvert fall når det kommer til sikkerhet og levestandard, sier Poul Villaume, professor i historie ved Københavns Universitet.

– Vi historikere har det jo med å si: Det er ikke noe nytt under sola. Vi har sett det før, og det har skjedd før. Bekymringen for framtida og overveielsene om å sette barn til verden har alltid vært der. Det skrifter fra epoke til epoke, og det er ulike ting vi har vært nervøse for, sier han.

– Vi har aldri hatt en høyere levestandard enn vi har i dag. Og det er ikke stor fare for krig og fattigdom. Danmark er tryggere enn det har vært.

Går man enda lenger tilbake, var det større grunn til frykt:

– På 1800-tallet fryktet man for at barna døde av sykdom. Barnedødeligheten var høy, og man fikk mange barn for å sikre at noen overlevde. På 1930-tallet fryktet man krig og krise. Framtida er per definisjon usikker, sier Villaume.

Men den er ikke alltid like usikker. Etter utryggheten under den kalde krigen kom 1990-tallet:

– Det er både trygge og utrygge perioder. På 1990-tallet så det rosenrødt ut. Nesten alt var preget av fred, og demokratiet hadde seiret. De svingningene er reelle, sier han. Han forstår de som er bekymret for framtida:

– Men i et nøkternt, historisk perspektiv er det tryggere enn noen gang å sette barn til verden på våre breddegrader.