Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20180929/PLUSS/180929931

Artisten «Tønes» har forsonet seg med at folk ler av det han skriver. Nå også i bokform.

En slags forfatter

Av Tekst: Knut Gjerseth Olsen, Hauge i Dalane Foto: Marie von Krogh, Hauge i Dalane

Publiseringsdato: Lørdag 29. september 2018

Seksjon: portrett

DEBUTANT: Artisten Frank Tønnesen, bedre kjent som «Tønes», debuterer nå som forfatter. Han er de små problemers forfatter. Men de kan være mer enn store nok.

Følgende tekstmelding fra Frank «Tønes» Tønnesen tikket inn i går kveld: «Hei, når va det dokke kom? Fint om me e ferdige te kl. 14.00, då komme det unga heim. Men om det ikkje går så e det ikkje krise altså.»

Ikke krise, nei.

Alle som har hørt litt på vise­sangeren Tønes, kan tenke seg hvordan dette ville utspilt seg hvis vi befant oss i en av sangene hans: Journalisten ville kommet, klokka hadde blitt, to, fire, sju. Verten ville mumlet at han snart måtte i gang med middagen, men at – for all del! – det var ikke krise selv om han hadde det travelt.

«Må bare sidda», hadde han sagt, litt krast. «Ska’kje hiva deg ut.»

Enkelte av karakterene i Tønes sitt univers forstår ikke sånne knallharde hint. De sosiale antennene deres sitter kanskje fast på hodet, men de er litt bøyd, litt løse, kanskje skjult under en lue. Eller kanskje er folk bare sinnssykt lystne på et gratis måltid.

«He’u blitt møye?!», ville verten sagt og sett på klokka, som var elleve.

Hvis det var inni en Tønes-låt vi befant oss. Eller inni hans nye roman.

Frank Tønnesen, som han egentlig heter, åpner døra, stiger ut på trappa og smiler når vi parkerer ved huset der han, samboeren og deres to barn holder til. Vi er på besøk for å høre hva i alle dager han har funnet på nå. Visesangeren som var verdensstjerne i Rogaland i 15 år før noen utenfor fylket oppdaget ham, har nemlig prøvd noe helt nytt. Han virker nesten litt overrasket selv.

Fakta:
Frank Tønnesen

Alder: 46.

Sivil status: Samboer, to barn.

Bakgrunn: Elektriker og prisbelønt vise­sanger under artistnavnet «Tønes».

Aktuell med: Romandebuterte med «Vi kan ikke ta med oss alt dette hjem» forrige uke.

– Det er jo forskjellig. Det er jo ikke på hauadialekt, sier han om boka.

Han bor i bygda Haua, eller «H­auge», som det staves. Tønes sine hjemlige trakter befinner seg en halvtimes kjøring sør for Egersund, mot grensa til Vest-Agder.

Han vokste opp her, ble elektriker, jobbet i hjørnesteinsbedriften Titania, som har en gruve her. Revyene og platene var lenge en hobby, men de tok mer og mer tid, og etter nesten tjue år snek han seg ut fra jobb, som han sier, og ble artist på fulltid.

Men det er ikke noe sjokk, tross alt, at han nå har skrevet bok. Det er egentlig bare han som er overrasket.

Etter at han omsider fikk sitt nasjonale gjennombrudd med sanger som «Seminarblues» og visa om knivselgeren Bjørnar Vigeland, har han vunnet flere spellemannspriser, blant annet som årets tekstforfatter.

Forfatteren Ragnar Hovland har kalt Tønes et «musikalsk tekstgeni».

For noen år siden ble han kalt inn til møte av forslagssjef i det Knausgård-eide forlaget Pelikanen, Eirik Bø. Bø hadde sett det mange andre hadde sett: Et unikt fortellertalent. Han sa at hvis Tønes skreiv noe annet enn sangtekster, ville han se på det.

– Så nevnte han vel at Karl Ove kunne lese det, sier Tønes.

– Min første reaksjon var at jeg ikke turte skrive noe som helst. Det var absurd at det skulle være et samarbeid med Karl Ove Knausgård. Han er jo en av de største forfatterne vi har. Tre dager før han tok imot oss på Haua, satt Frank Tønnesen på en bar i Stavanger og så en smule ubekvem ut. Han var for så vidt vant med å befinne seg på en scene, men denne fredagskvelden skulle han bokbades.

RETTELSE

EGENMELDING

Siste kulturopplevelse: Frokost med tegneserieskaperen Steffen Kverneland.

Politisk enkeltsak: Miljøvern.

Tror på: Jesus.

Forbilde: John Darnielle

Leser daglig: Litt i Klassekampen, D­alane Tidene og Dag og Tid (på fredager). R­ekker ikke over alt, det er for mye. Leser selv­følgelig bøker i perioder og har en a­mbisjon om å lese mer tegneserie.

Ditt lydspor: Akkurat nå er det Frøkedals «How We Made It». Men har vært mye The National det siste året.

Hva er det verste du vet: Feil med inn­logging og oppdatering av passord, faste spørsmål i portrettintervjuer.

Noe folk ikke vet om deg: Jeg kan slumpe til å bake et brød plutselig.

Det så ut som det nesten ble for meget for visesangeren som ofte virker som han har blitt dratt etter ørene inn i underholdningsbransjen.

Visesangeren fra Haua hadde rett og slett kommet i skade for å skrive en roman, og han måtte jo stille opp da Stavangers litteratur- og ytrings­frihetsfestival Kapittel inviterte ham.

Han satt der med boka foran seg. Et titall gule lapper var klistret fast ved kapitler han hadde øvd inn på hauadialekt. Det var som om han var ferdig med å beklage musikken, og nå ville legge seg langflat og unnskylde at han var blitt forfatter og at folk nå måtte foreholde seg til en bok også.

Litteraturviteren som intervjuet ham, konstaterte at det ikke var ofte hun følte debutanter var dratt mot­villig inn i et romanprosjekt.

– Vi har blitt enige om å kalle det en slags roman, rettet Frank Tønnesen.

– For den er ganske tjukk. Det er jo ikke et hefte, sa han.

– Men du hadde lyst til å lese litt …?

– Eg hadde ikkje lyst! utbrøt han. Boka er skrevet på bokmål, noe som kanskje er overraskende ettersom han har gjort hauadialekten – som ligger tettere opp til nynorsk – til sitt kjennetegn. Selv forklarer han at han dessverre aldri lærte nynorsk skikkelig på skolen, og at også det ville være å skrive på et helt annet språk.

Scenen han leste opp, handler om Leif, som svingte inn for å fylle tanken. Han stanset som vanlig med en minibråstopp, noe kona var forberedt på. Hun «satt med strake bein klar til å ta imot».

Bilen sto feil vei, men Leif gjorde ikke tegn til å ville snu den for å få luka til tanken ved sida av pumpa. Nei. I stedet dro han slangen rundt bilen og nådde akkurat fram til hullet på motsatt side. Det gikk ikke så godt.

Etterpå, stinkende av bensin, satt Leif i bilen og oppsummerte at det var dårlig at de ikke lagde skikkelig lengde på slangene. Kona bare krysset fingrene for at ingen skulle si at det var en idé å parkere bilen andre veien neste gang.

Det er mange sånne pussige hendelser i boka. De veves sammen og bygger karakterer som minner om dem vi finner i sangene hans. Men boka er ikke bare morsom. Som med platene til Tønes, veksler den mellom komiske episoder og vondere, mer alvorlige ting. Han skriver om angst, om ensomhet og om en kvinnes savn etter en ektemann som er død.

– Jeg var ganske sikker på at boka ikke kom til å bli løyen, og tenkte at det er helt greit. Men … Så sniker det seg inn komikk også der, sier han.

Tønes har en voldsom interesse for folk. Hva de sier og gjør, små hverdagshendelser. Og så har han en tendens til å dykke helt ned i detaljene. Når du tror han er ferdig med en detalj og at teksten skal et annet sted, kommer det alltid mer. I en av hans låter, «Yatzy», skjer ikke annet enn at det spilles helt alminnelig yatzy.

Du må gjerna styrka noge, du må gjerna stryka noge.

Du he brukt opp sjansen, kå ska du stryka då?

Då kan du for eksempel stryka einarane.

Og så fortsetter det bare:

Hus e noge drid å sitta igjen med, vanskelig å få, når det nimma seg slutten, og det begynne å røyne på, hus e noge drid å sitta igjen med då.

– Da jeg skrev «Yatzy», tenkte jeg ikke at det var morsomt. Det syns jeg ikke nå heller. Men det er et eller annet som skjer når du forteller folk om noe akkurat sånn som det er. Det er jo bare fakta. Om yatzy. Jeg kan i perioder bli litt lei av noen av de sangene. Men så spiller jeg dem og ser hvor glade folk blir.

– Er du redd humoren gjør at andre ting du skriver ikke tas alvorlig?

– I perioder har jeg tenkt mye på det. Jeg opplever jo ofte at folk ler når noe ikke er morsomt. De morsomme sangene smitter over på resten. Folk ser at det er Tønes, så ler de.

– Man må skrive om triste ting for å tas alvorlig?

– Ja, man må jo det. En periode tenkte jeg å skille det. Gi ut én løyen plate og én som var fri for bajasgreier. Men jeg har gått vekk fra det. Jeg slapper mer av med det. Etter «Sån av Salve» opplevdes det som at flere begynte å like både de alvorlige sangene og de om at «eg går å legge meg». Da synes jeg det er fint å veksle. Det er en befrielse på scenen. Det skjer fortsatt at folk ler midt i en alvorlig sang. Men det er ikke så farlig lenger. Jeg er glad i de løgne sangene. Det er de som har gjort at vi sitter her nå og at jeg kan leve av dette. Jeg vet at de som hører hele plata eller leser boka, forstår hva det går i, sier han.

Og hva går det i? Hendelser, pussige episoder og folk. Frank Tønnesen sies å ha et unikt blikk. Han skriver ikke så mye om hva de føler, men heller nøyaktig hva de sa til hverandre og gjorde mot hverandre. Av og til blir det morsomt, andre ganger trist og angstfylt.

– Det er mange folk i boka. Jeg er på deres lag. Jeg liker dem selv om de gjør dumme ting, sier han.

En av hovedpersonene begynner å stjele fajanse, altså servise i keramikk. En annen stjeler juletrær.

– Da jeg skulle skrive, begynte jeg å kontakte folk og spørre om de hadde noe jeg kunne skrive om, noen typer eller noe som har skjedd som var interessant.

– Du gikk rundt på bygda og …?

– Nei nei. Men da jeg skreiv, ba jeg noen få om tips til tema, situasjoner, stemninger. Det var noen jeg vet kan legge merke til ting jeg kan like eller synes er fint, løye eller dumt. Men det er mye fri fantasi også, altså.

Du kan gjerne prøve, men du får ikke Frank Tønnesen til å gi noen vidløftig analyse av sitt eget litterære prosjekt. Boka handler om folk og det de gjør mot hverandre, sier han. Og han har skrevet den fordi han syntes det var gøy. Han trodde det skulle bli en alvorlig bok. Det ble det også. Men komikken kom liksom av seg selv. På scenen under bokbadet i Stavanger var det litteraturviteren som intervjuet ham som fikk oppgaven med å analysere og få ham til å kommentere.

Det var ikke bare lett. Hun konstaterte for eksempel at mye kretser rundt mat i boka, og hans analyse strakte seg så langt: «Det er logisk, for der det er folk, er det veldig ofte mat.»

– Jeg skriver litt om buffé. Det er interessant. Du må følge en sånn strøm, samtidig som du prøver å være deg selv. Og det går jo ikke i en buffé. Du må jo oppføre deg. Du kan ikke bare gå rett bort til den kaka du vil ha og ta den. Du må følge litt med. Og hvis du gjør feil, så må du gå helt rundt og begynne på nytt. Livet er fullt av sånne situasjoner der du må besinne deg. Jeg tror det er det som ligger bak. Hvis du får noe mat, så er det ikke alltid du kan si hva du syns om den maten. Det har jeg opplevd mange ganger. Da ser vi at folk er forskjellige, og det er fint. Noen må bake de dårlige kakene, og noen må bake de gode. Sånn er det bare. Kanskje har vi ham omtrent der. Tønes liker folk som er lidenskapelig opptatt av et eller annet – for eksempel å samle på fajanse, eller å fiske med flue, som han selv elsker. De havner i pussige situasjoner der de må forholde seg til hverandres særegenheter. Hverdagsmennesker vi andre ikke alltid ser så godt, men som har noe ved seg. En kollektivroman, sier forlaget. Han er de små problemers forfatter. Men de kan være store nok.

– Har du hatt et litterært prosjekt her om å vise fram vanlige folk?

– Nei. Men jeg syns det er fint hvis folk blir kjent med noen som ikke har gitt ut plate eller vunnet en kulturpris. Det er de som får hjulene til å gå rundt, og setter du deg ned med dem, ser du at de nesten alltid har noe interessant ved seg. Noe de brenner for eller kan mye om. Folkene som er i boka blir et kor fra denne lille plassen. Kor er et kleint ord, men … Det er glimt av ting på den lille plassen. Så du får en slags fortelling. Fra en plass. Tønes er beskjeden. Som artist har det av og til hørtes ut som han beklager at han i det hele tatt er på scenen. De siste årene har han tatt seg i nakken, og i dag kan han gå så langt som å tilstå at han er fornøyd med en sang.

Det er likevel som om noe skurrer når han sier at han elsker å stå på scenen. Det bryter litt med et image han har fått. Bøkene i bokhylla til mannen som ble verdensstjerne i Rogaland med teksten «Eg he caps det stenne John Deere på», er også nærmest som en karakterbrist: Fjodor Dostojevskij, Jon Fosse, John Irving.

– Spiller du rolle som en enkel og artig kar fra Haua?

– Du spiller vel alltid en slags rolle på scenen. Hvis jeg tenker at nå vil jeg være seriøs, vil jeg heller at det skal komme fram i sangen. Jeg vil ikke stå på scenen og mase om det, sier han.

Klokka har passert to. Sønnen gjør lekser. Frank Tønnesen er ikke bonde, men en sau breker i nabolaget. Han ligner en vanlig tobarnsfar. Elektriker, kanskje. Han ble tidlig interessert i musikk og spilte i pønkband på bedehuset. Så har han nokså uforvarende snublet inn i en artistkarriere og nå også forfattet «en slags roman».

Bokbadet var litt stress, sier han.

– På en konsert spiller du en sang, og hvis du ikke får respons, tar du en annen. Jeg har ikke fem bøker jeg kan vise fram. Jeg har bare levert fra meg en haug med papirer, og vet ikke hva som skjer. Mamma har lest det og sagt at det er greit. Jeg er spent på hva folk synes. Men jeg må bare skjerpe meg. Det er jo ikke farlig, dette, sier han.

Det var ikke farlig å sende tekst til Knausgård heller. Etter hvert.

– Første gang hadde jeg skrevet altfor lite. Jeg er vant til at jeg skriver en halv side, så er jeg ferdig. Nå måtte jeg fortsette. Du må stå opp, sette deg foran datamaskinen og skrive. Karl Ove sa jeg måtte skrive ti sider i uka for å se hva som skjedde. Før var det bare å skrive en liten tekst, få det til å rime litt og synge på løyen haua­dialekt. Men det var spennende å få tilbakemeldinger. Jeg har aldri jobba med tekst på den måten før. Blikket til Karl Ove var veldig inspirerende, så jeg fikk lyst å prøve å få dette til.

Han sier meldingen om at det var fint om vi var ferdige til to, bare var ment som en advarsel om at det ble sjau med unger etter det. På vei ut får vi med en fersk live-CD. Åpningssporet heter «Grett med besøg» og handler om ubudne gjester. Men han blir stående igjen å prate i døra. Nå skal han på turné og gleder seg. Han skal på scenen med Ragnar Hovland.

– Det blir litt skummelt, for han er en helt for meg. Men det blir gøy. Hvis vi ikke bare blir sittende og mumle, begge to. Vi er jo ikke akkurat typene som roper og skriker, sier Frank Tønnesen.

knuto@klassekampen.no