Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20180921/PLUSS/180929978

MØRKREDSEL

Mørkets frambrudd

Av TEKST: CHRISTIAN SCHLÜTER ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS

Publiseringsdato: Fredag 21. september 2018

Seksjon: De nære ting


Hvorfor legger voksne mennesker seg i stua med tv-en på, i frykt for å være alene i mørket?

Når vi har gjester på hytta, pleier jeg å fortelle en historie om en nedlagt institusjon som lå like i nærheten. Den ble i sin tid brukt som korreksjonsanstalt for vanskeligstilte ungdommer fra byen. Fortellingen går som følger: En natt, for mange år siden, rømte en gutt som het Arnstein. Det ble satt i gang søk, men gutten var vekk. Kort tid senere forsvant en lærer fra skolen. Året etter skjedde det samme med en kvinne fra bygda. Sagnet skal ha det til at Arnstein går igjen på natta og hevner seg.

Den kvelden var det kun et fåtall av gjestene som turte å gå alene på utedoen. Hva er det som får godt voksne mennesker, som ellers fremstår som oppegående, til å nekte å gå ut etter mørkets frembrudd? Hva er vi redde for, og hvorfor reagerer så vi ulikt?

En frykt for mørket er vanlig i barndommen, og de fleste har vel «hørt» noe bevege seg under sengen, eller «sett» noe i skapet. Det barn frykter mest er dyr, som slanger, løver og tigre, eller spøkelser og monstre. For egen del må jeg innrømme at Mikkel Rev stjal mang en god natt. Hos tenåringene flyttes frykten til mennesker og sosiale situasjoner, og får gjerne et personlig preg.

Voksne oppgir vanligvis ikke at de er mørkredde. Du finner ikke mange over 40 som åpent vedgår sin frykt for troll. Samtidig rapporterer mange anonymt at de er redde. En engelsk studie viste at cirka 40 prosent ikke turte å gå rundt i eget hus etter at det var mørkt, og 10 prosent oppga at de ikke vil stå opp, og gå på do, om lyset var av. I Australia var det enda verre. Der fryktet over 70 prosent mørket, og cirka en tredel nektet å gå i garasjen, oppholde seg i gangen eller stua.

Hva er grunnen til at så få voksne innrømmer en frykt for mørket? Anses det som barnslig og noe en burde ha vokst fra? Er det et tegn på svakhet og dermed noe skamfullt? Det er kanskje lettere å kalle det søvnproblemer? En studie støtter en slik hypotese. Den viste at i underkant av halvparten av voksne som hadde søvnproblemer, også fryktet mørket. Dermed kan vi slå fast at en betydelig andel av dem som i dag går på søvnmedisiner, har feil diagnose. På bakgrunn av den store utbredelsen har mange ment at frykten for mørket er den av «barneangstene» som i størst grad blir med oss videre. Dermed er det flere voksne som frykter mørket enn høyder. Det å være mørkeredd er derfor verken uvanlig eller noe vi lett legger bak oss.

Men hva er det egentlig vi er redde for? Grovt sett kan det deles inn tre: frykten for å bli ranet (innbruddstyver), å bli overfalt eller drept (mordere), eller, for kvinner, å bli voldtatt (voldtektsmenn). Ved mer inngående spørsmål viser det seg imidlertid at vi ofte ikke har noen klar formening om hvem vi er opp imot, eller hva vi frykter. Et vanlig svar er: Jeg frykter å bli «tatt». Det skal godt gjøres å finne en større kilde til angst enn det som er ukjent. Og her er vi ved fryktens kjerne: Det mørket skjuler, fyller vi med vår egen fantasi.

Det er kombinasjonen av det kollektive og det individuelle som gjør mørkeredsel interessant. Det kollektive, eller felles eide, kan si noe om hvorfor mørkeredsel over­hodet finnes, og hvorfor vi deler så mange av de samme fryktene. Svaret er at vi bærer med oss et evolusjons-etterslep. Historien har nemlig lært oss å frykte visse ting. Rovdyr jakter oftest om natta, og fremmede (krigere) har større sjanse for å overrumple oss om vi ikke ser dem. Sånn sett er det både naturlig og lurt å frykte nattas farer.

Det individuelle kan forklare hvorfor noen av oss er engstelige, og andre ikke. Det kan også kaste lys over hvorfor vi har ulike frykt-fantasier, og hvorfor mange av dem ikke inneholder rovdyr. For hvis mørkeredsel kun handlet om overlevelse, hvorfor er vi da redde for gjenferd? Vi kommer derfor ikke unna at det til enhver frykt også finnes et element av noe personlig. Den variasjonen av individuelle engstelser skyldes trolig at vi har ulike erfaringer med mørket, og det å legge oss. Sigmund Freud mente at mørkeredsel skyldtes at vi som barn hadde blitt overlatt (for mye) til oss selv i mørket. Etter min mening er dette for tynt. Det er mye som kan foregå i mørket eller ved sengen som kan sette varige spor. Det første vi må gjøre, er derfor å finne ut om hva slags sammenheng det er mellom våre reelle erfaringer og våre nattefantasier. Om en slik forbindelse er vanskelig å få øye på, kan vi studere fantasiene i seg selv. Hva forteller de om oss? Å avfeie dem som bisarre, er å snyte oss for innsikt.

Noen vil ikke lage for mye psykologi av mørkeredsel. Svaret finnes i det aktuelle, som at vi nylig har sett en skrekkfilm, lest noe i avisen eller blitt fortalt en spøkelseshistorie. En slik alminneliggjøring av mørke­redsel er forståelig, men yter ikke fenomenet rettferdighet. For hvordan forklare en konstant frykt for at en arm plutselig skal gripe deg i foten når du går opp fra kjelleren? At uansett hvor du befinner deg, så frykter du at det skal stå noen utenfor vinduet og kikke? Eller at du stadig hører skritt på loftet? Dette er engstelser som går langt forbi det som måtte finnes av dagligdagse triggere.

Vår frykt for mørket er betydelig. Barn sprinter inn til sine foreldre, noen «fryser» og blir inkontinente, mens andre ikke sovner med mindre døren er åpen. Som voksne fins det folk som skalker alle luker og legger seg med lyset på. Andre har forlatt soverommet og tatt dekning på sofaen med tv-en på.

Et kjennetegn ved mørkeredsel er at den er vanskelig å håndtere alene. Når panikken eskalerer, kan det føles nærmest umulig å roe seg. For hvordan overbevise oss selv om at det ikke er noe å være redd for? Er desperasjonen stor nok, søker vi til andre mennesker, og selv til personer vi ikke kjenner eller som er i stand til å beskytte oss. Noen finner trøst i å snakke i telefonen, mens andre later som de ringer noen. For da blir vel morderen skremt, eller hva?

Psykologien i mørkeredsel er omtrent som følger: Mørket gir oss ingen oversikt, og dermed ingen kontroll over omgivelsene. Vi er eksponert, vi ser ikke faren tydelig, og det er vanskelig å forsvare seg. Når vi ligger i sengen, har vi heller ingen fluktmulighet. Det gjør oss dobbelt sårbare. For å tørre å lukke øynene og overgi seg til vårt indre, må den ytre verdenen være trygg. Uten en slik ytre forsikring, er det ingen som får sove. Eller som det sies: Det er bare de som har råd til å være trygge, som sover godt.

Et fascinerende trekk ved mørkeredsel er at den genererer mer angst. Mennesket er trolig det eneste dyret som lever i en fantasi-magisk verden. I en slik forestillingsverden har aktører omnipotente egenskaper; de er «smarte» og utspekulerte. Når fantasien opphever alle naturlover, er det ikke rart angsten eskalerer. Det at vår fantasi kan sette oss i sjakk-matt på den måten, forsvarer virkelig uttrykket om at vår fantasi er vår verste fiende.

Morgenen etter at jeg hadde fortalt historien om Arnstein, var det tid for oppsummering. Hvordan hadde natta artet seg? En av gjestene fortalte at han i protest hadde gått til utedoen alene. Han hadde mannet seg opp ved å minne seg på at han både var ateist og realist. Han var imidlertid ikke kommet langt, før han ble overbevist om at Arnstein ventet på ham med en øks. Da han løp tilbake til hytta, hadde han klart å «vri» frykten, slik at Arnstein nå befant seg inne i hytta! Han hadde konkluderte med at om Arnstein kunne være hvor som helst, spilte det ingen rolle hva han stilte opp med. Til slutt hadde han vært så redd at det ville vært en lettelse om Arnstein hadde gjorde slutt på ham der og da. Han avsluttet med å si at han følte seg sviktet av eget fantasiliv.

Å være mørkredd er ikke nødvendigvis irrasjonelt, og du er definitivt ikke alene. Er du redd når du skal legge deg, kan du trøste deg med at det er nær halvparten av oss andre også. Det sies at vi sjelden er så nær oss selv som når vi legger oss. Det kan gi oss tilgang til våre dypeste frykt.

chhaako@online.no