Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20180907/PLUSS/180909966

SELVFØLELSE

Selfien og selvet

Av TEKST: KARL ELDAR EVANG ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS

Publiseringsdato: Fredag 7. september 2018

Seksjon: De nære ting


Vi fotograferer oss selv for å finne svar på hvordan de andre ser oss.

Forleden skiftet jeg profilbilde på Facebook. Jeg valgte et hvor jeg så sommerlig ut, med vind i håret. Om man ser godt på bildet, så ser man at jeg strekker armen og tar bildet selv, med telefonen. Når du skifter profilbilde, postes bildet på veggen, og alle venner og følgere kan se det nye bildet. Jeg fikk flere kommentarer fra facebookvenner, hyggelige kommentarer som jeg likte godt. Men en kommenterte: «Du har fine refleksjoner, men selvportretter kan jeg stå over». Jeg kjente et snev av skam og svarte: «Den er grei».

Kanskje vedkommende ga uttrykk for en reaksjon som mange hadde, men som hun var den eneste som sa fra om?

Selfies er blitt selve symbolet på selvopptatthet i vår tid. Det finnes en moralisme rundt disse bildene. Jeg husker da selfie­stangen kom, folk snakket om «noe så idiotisk». Det skulle vi i hvert fall ikke bli fristet til å kjøpe, en selfiestang måtte jo være beviset for at du ikke kan styre deg. At du er over grensen opp­merksomhetssyk.

Men selfiestengene ble kjempe­populære. Og selfies er i dag blitt et velkjent innslag og et mye brukt begrep. Selfies legges ut på Facebook, men også på Instagram og, blant de yngste, på Snapchat. Sylvi Listhaug og Per-Willy Amundsen fra Frp har i disse dager blitt offentlig refset for å ha tatt bilde av seg selv midt under en høring om rikets sikkerhet på Stortinget.

I den romerske poeten Ovids bok «Metamorfoser», speiler Narcissus seg så lenge i en dam at han dør og forsvinner.

Hva er det vi ser etter når vi gransker oss selv i speilet? Et svar er at vi forsøker å finne ut noe om hvordan andre ser oss. Vi vet jo ikke hvordan vi framtrer for andre, knapt nok hvem vi er for oss selv. Å se oss selv i speilet, ansikt, mimikk, gester og kropp, slik vi ser andre – utenfra – er et forsøk på å plassere noe, finne noen svar. Det er fåfengt, men vi forsøker. Flere speil på en gang er særlig spennende, fordi det blir mulig å se ansikt og kropp fra vinkler som til vanlig er u­tilgjengelige.

Jeg husker fra ungdomstiden at jeg gransket ansiktet mitt lenge i speilet. Forsøkte meg med alle slags grimaser og overdrevne gester. Det var moro, fordi det kjentes som om mulighetene økte, at jeg liksom vokste ut over meg selv. Jeg husker også at jeg kjempet med kvisene der foran speilet. En kvise kunne være en stor krise, og den måtte bekjempes. En følelse av at kvisen liksom var beviset for at jeg var fylt av noe ekkelt, som tøt ut og ble synlig for all verden.

Tiden foran speilet tror jeg også gir støtte til å arbeide med grensen for den egne kroppen og det egne selvet. Der slutter jeg, og der begynner noe annet.

Forleden så jeg en video på nettet av en liten jente som oppdaget sin egen skygge. Hun ble forskrekket, kjente seg forfulgt av denne innpåslitne figuren og løp av gårde på sine korte bein. Hun stoppet opp, men skyggen var der fortsatt. Hun rygget unna og falt på rumpa. På samme måte kan vi bli skremt av vårt eget speilbilde.

Den britiske psykoanalytikeren Donald Winnicott skriver at forløperen til speilet er morens ansikt. Spedbarnet ved brystet begynner å se seg rundt og ser ikke lenger bare brystet, men morens ansikt. Hva ser barnet der? Winnicott sier at sped­barnet ser seg selv. Vanligvis ser mor på barnet, og ansiktet hennes reflekterer det moren fanger opp og ser hos barnet sitt. Men mange barn opplever over tid at de ikke får tilbake det de gir til mor. De ser opp i mors ansikt, men de ser ikke seg selv. Mor kan være fjern, eller som forsteinet. Noen babyer gir ikke opp, men fortsetter å lete etter mening i mors ansikt. Andre babyer gir opp og begynner å lete andre steder i omgivelsene enn hos mor. I verste fall kan spedbarnet gi opp sin egen tro på å kunne påvirke sin egen verden.

Jeg tror ikke at vår tid er så mye mer preget av selvopptatthet enn tidligere tider. Jeg tror heller at det er slik at allmenne behov finner nye uttrykksformer. Internett gir nye muligheter.

Noen kunstnere jobber mye med selvportretter. Edvard Munch holdt på med selvportretter gjennom hele sitt liv som kunstner, helt til døden nærmet seg. Da malte han bildet «Selvportrett mellom klokken og sengen». Det synes jeg er en fantastisk tittel på et bilde. Det er også kjent at han i en periode av sitt liv fotograferte seg selv, en lang rekke fotografier. Hva var det Edvard Munch lette etter? Eller tenk på den meksikanske kunstneren Frida Kahlo, som etterlot seg en lang rekke selvportretter.

Jeg tror at en av grunnene til at selvportretter blir interessante for et større publikum, er at vi kjenner igjen letingen i vårt eget ansikt, letingen etter oss selv, og vi forsøker å se etter hvordan andre går fram i sin søken.

Kanskje er det slik at vi aldri blir helt sikre på det gjensvaret fra mor, fra andre, i speilet, som Winnicott beskriver. Vi må stadig sjekke, på ny og på ny.

Vi kan trekke parallellen mellom unge menneskers selvransakelser på Instagram og på Snapchat i lange rekker av fotografier, og kunstnernes gransking av sine egne trekk. Selv om en kunstnerisk undersøkelse med selvportretter er systematisk og inngår i hele kunstnerskap, så tenker jeg meg at noe av det samme kan være i spill.

Når jeg leser de første bindene av Karl Ove Knausgårds «Min Kamp», så finner jeg der en beskrivelse av hverdagslige hendelser og Karl Oves opplevelse av disse, i en lang, lang rekke. Det er som om verket bygger på en innsikt om at hovedpersonen ikke lar seg beskrive. Han sirkles i stedet uendelig inn i en lang rekke av små og større hendelser hvor han er satt i forskjellige situasjoner.

Det selvopptatte i verket er ikke så slående, mer den stadig pågående, stillferdige undersøkelsen av kompleksiteten i det konglomeratet vi kaller en person.

Reaksjonene som kommer på bilder som folk legger ut på Instagram eller Facebook, er viktig. Det har vært fokusert veldig på at folk henger seg opp i å telle antall likes. Det som kanskje overses, er at det slett ikke bare er antall likes som teller. Antall likes blir fort litt tomt. Hvem som ser og leser, er veldig viktig. Og hva de kommenterer.

Hvis du legger ut et bilde av deg selv, og en venn eller en bekjent kommenterer noe som du ikke hadde tenkt på eller som er helt uventet, så er det kanskje en liten revolusjon.

I hvert fall om du er ung og ny i verden. Og det vil vi alle være.

karl.eldar.evang@gmail.com