Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20180817/PLUSS/180819961

KRIMINALITET

Straff som fortjent?

Av TEKST: LINE VAABEN, INFORMATION

Publiseringsdato: Fredag 17. august 2018

Seksjon: Moderne tider

ANNERLEDES HJERNE: Skal vi straffe psykopaten, tenåringen og misbrukeren på en annen måte enn andre kriminelle? Nye svar ligger i hjernen. Men også en del nye spørsmål. Her britiske Charles Bells anatomitegning av hjernen fra 1802.

Mer kunnskap om hjernens innflytelse på atferden vår fører til spørsmål om ansvar og skyld for kriminelle.

Det var i år 2000. En 40 år gammel amerikaner, lykkelig gift og tilsyne­latende ved god helse, begynte å besøke prostituerte og utviklet en smak for barnepornografi. Da han gjorde tilnærminger til sin lille stedatter, kastet kona ham ut, han fikk diagnosen pedofil, ble m­edisinert og dømt til å følge et program for sexavhengige.

Men behandlingsprogrammet fungerte ikke: Han gjorde seksuelle tilnærminger til personalet og andre pasienter og ble i stedet henvist til soning. Like før han skulle i fengsel, ble han imidlertid innlagt med hodepine, svimmelhet og dårlig blærekontroll. Skanninger viste at mannen hadde en hjernesvulst. Da den ble fjernet, ble han raskt seg selv igjen.

Svulsten hadde påvirket den delen av hjernen som regulerer sosial atferd og kontroll over s­eksuelle impulser. Etter en periode vendte hodepinen – og en hang til pedofil pornografi – tilbake. Nye skanninger viste en ny svulst. Da den ble fjernet, vendte han tilbake til sitt gamle jeg.

– En gang hadde vi satt en slik mann rett i fengsel og kastet nøkkelen. Men ved hjelp av teknologiske landevinninger innen hjerne­vitenskapen ser det annerledes ut i dag. Den nye kunnskapen om hva som skjer i hjernen, fører til spørsmål omkring ansvar, skyld og til sjuende og sist straff. Biologien utfordrer magefølelsen vår om hvem som fortjener straff, for det er jo ingen som velger å ha dårlig impuls­kontroll, sier Rune Klingenberg, førsteamanuensis i filosofi ved Roskilde Universitet i Danmark.

FAKTA

• Rune Klingenberg har nylig skrevet doktorgrad om sammenhengen mellom kriminalitet, etikk og nevrovitenskap.

• Forskere flere steder i verden stiller nå spørsmål ved om kriminelle handlinger heller bør forklares ut fra forskjeller i hjernen enn ut fra moral.

• Enkelte hevder til og med at manipulering av hjernen kan fjerne kriminelle anlegg og gjøre straff overflødig.

Fører til nye spørsmål

1. juni forsvarte han en doktorgrads­avhandling med tittelen «On Neuro­science and Criminal Responsibility», der han diskuterer nye funn fra hjerneforskningen ut fra grunn­leggende filosofiske posisjoner innen straffeetikk.

Historien om mannen med hjernesvulsten er et eksempel på hvordan den vitenskapelige utviklingen utfordrer forestillinger om ansvar for kriminelle handlinger.

– Ny kunnskap og nye mulig­heter for å påvirke hjernen er i rask utvikling. Noe av det samme skjedde på 1970-tallet da det kom mye ny bioteknologi, sier Klingenberg.

Hjernevitenskapen har nå påvist at deler av atferden vår er innleiret i hjernen. Særlig innen rettssystemet er den kunnskapen interessant, fordi man er interessert i både motiver og i å korrigere atferd, forklarer Klingenberg:

– Innen rettssystemet spiller det en stor rolle om vi mener at den tiltalte var ansvarlig for handlingen eller ikke. Det er ofte avgjørende for om en person havner i fengsel, sier han. Han har tidligere skrevet om hva som gjør oss ansvarlige for handlingene, og hva som gjør at vi fortjener straff.

Fordelaktig eller fortjent

Når vi straffer kriminelle, påfører vi som samfunn skade på en person med fullt overlegg. Noe vi ellers har strenge regler for at vi ikke skal gjøre, forklarer Klingenberg, og det avgrenses og rettferdiggjøres med ulike argumenter innen straffeetikken. Særlig to filosofiske retninger står for hver sin argumentrekke: utilitarisme og retributivisme.

Utilitarismen ser framover, og målet er å hindre nye forbrytelser. Selv om utilitaristene isolert sett mener at straff er av det onde, kan det være tilfeller der fordelene veier tyngre enn ulempene. For eksempel at straff virker forebyggende eller at den kriminelle ikke begår ny kriminalitet så lenge han sitter i fengsel.

Retributivistene mener derimot at straff er akseptabelt hvis det er fortjent. Straffen utlikner forbrytelsen – så lenge den er proporsjonal. Retributivisme har vært den dominerende posisjonen innen det straffeetiske feltet lenge, selv om begge synspunktene er vevd inn i straffesystemet vårt.

– Retributivismen hviler på tanken om at vi har en fri vilje og dermed et moralsk ansvar og derfor fortjener straff når vi begår kriminalitet. Og det er særlig den holdningen som blir utfordret av den nye hjerneforskningen, sier Klingenberg.

Fra slem til syk

Diskusjonen om hjernen kan frita oss for rettslig ansvar, begynte så smått på 1980-tallet da nevrologen Benjamin Libet gjennomførte en rekke seinere berømte forsøk som utfordret tanken om fri vilje. I løpet av det siste tiåret har det blitt en aktiv, tverrfaglig diskusjon mellom hjernevitenskapen og filosofien. Debatten skjøt fart etter en forsknings­artikkel fra 2004, skrevet av nevrologen Joshua Greene og filosofen Jonathan Coen: «For the Law, neuroscience changes nothing and everything» (For rettssystemet endrer nevrovitenskapen alt og ingenting).

– De argumenterte for at den nye kunnskapen om hjernen på sikt vil fortrenge forestillingen om personlig ansvar og skyld, og at rettssystemet i stedet bør fokusere på å forhindre nye forbrytelser ved å avskrekke, rehabilitere og uskadeliggjøre farlige individer, sier Klingenberg.

I noen år handlet diskusjonen altså om hjerneforskningen kunne brukes til å underminere ideen om fri vilje og den enkeltes ansvar. I dag handler det mer om hva vi skal gjøre med den konkrete kunnskapen. Er det for eksempel enklere å tilgi en handling når man vet at den er utløst av defekter i psykopatens hjerne eller den umodne hjernen til en tenåring? Og bør vi behandle i stedet for å straffe?

– Noen handlinger kan være så forferdelige at de kan være vanskelige å tilgi, uansett hva vi får å vite. Men denne typen forklaringer gjør at noen kriminelle kanskje flytter seg på skalaen fra «slem» til «syk», sier Klingenberg.

Hjerneskanninger har funnet veien inn i rettssaler både i Europa og USA. Vitenskapelig dokumentasjon for unge menneskers umodne hjerner – og dermed tankeløse, impulsive atferd – har vært et viktig argument for å ikke gi dødsstraff i en rekke høyesterettsavgjørelser i USA.

Psykopater og m­isbrukere

Rune Klingenberg har sett på tre grupper av kriminelle: psykopater, ungdommer og rusmisbrukere.

– Vi vet at psykopater har hjerner som ser ganske annerledes ut enn hos andre mennesker. Diskusjonen går ikke på om vi bør unngå å sperre inne psykopater, men mer om de fortjener en vanlig straff – med dårligere vilkår enn andre, sier Klingenberg.

– Bør de plasseres i samme kategori som psykisk syke og utviklings­hemmede, som får behandling eller lignende?

– Det er det noen som hevder. Jeg er imidlertid ikke overbevist, ut fra den nåværende forskningen, om at psykopater ikke forstår forskjellen på rett og galt. De er bare ikke så opptatt av det. De frykter ikke straff på samme måte som andre, men de har ikke lyst til å bli oppdaget eller havne i fengsel. Det tyder på at straff har en avskrekkende effekt på denne gruppa, og det er en god grunn til å straffe dem, sier Klingenberg.

Den forreste delen av hjernen er den som blir sist ferdig med å utvikle seg og samtidig den som har med impulskontroll å gjøre. Diskusjonen legger nye lag til diskusjonen om den kriminelle lavalderen.

Fra et filosofisk perspektiv mener Rune Klingenberg at det retributivistiske synspunktet at man fortjener en straff, ikke henger særlig godt sammen med den nye kunnskapen om hjernen. Det har tidligere vært utgangspunktet for diskusjonen.

– I diskusjonen om den kriminelle lavalderen snakker man mye om hvem som fortjener å bli straffet eller ikke. Men det er jo stor forskjell på hvordan unge mennesker utvikler seg. Det vet alle som har vært sammen med en gruppe på samme alderstrinn. Så retributivistenes argument fører kanskje, hvis vi skal trekke den logiske konklusjonen, til straffeutmåling etter en individuell vurdering av unge menneskers kapasitet, sier Klingenberg, som mener det er mer relevant å diskutere hvilken negativ betydning straff har for ungdommer:

– Forskningen tyder på at det er veldig negativt, og det er det flere grunner til. Å bli satt inn i et straffesystem og oppholde seg i fengsels­lignende forhold påvirker utviklingen svært negativt. De blir mer tilbøyelige til å begå kriminalitet, og det er selvfølgelig viktig når vi snakker om hvordan vi kan for­hindre nye forbrytelser. Noen ganger er det kanskje bedre med en lærlingplass i stedet for en lærepenge.

Alternativer til straff

Hjerneforskning har også vist at et varig rusmisbruk skader hjernen, særlig den forreste delen:

– Rusmisbrukere har blitt straffet som fullt ut ansvarlige. Men misbruk skader impulskontrollen og evnen til å ta plikter alvorlig, sier Klingenberg, som sammenligner rusmis­brukere og ungdommer.

– Hvis man mener at barn og ungdom er mindre ansvarlige enn voksne fordi de mangler denne kapasiteten, må det samme gjelde for mennesker med et rusmisbruk, sier Klingenberg.

– Men hva skal vi bruke den nye kunnskapen til når samfunnet skal straffe rusmisbrukere?

– Hvis vi går bort fra tankegangen om at de er fullt ut ansvarlige for det de gjør, åpner det seg noen alternativer til straff. Det kan for eksempel være terapi, noe som også kan bidra til å hindre nye forbrytelser.

Etter flere år med å snu og vende på de filosofiske og straffeetiske dilemmaene som den nye kunn­skapen om hjernen skaper, hvordan mener Rune Klingenberg at vi bør bruke den?

– Det kommer an på hva vi vil oppnå med rettssystemet. På den ene side kan kunnskapen brukes til å forhindre kriminalitet for eksempel ved at vi korrigerer forbryteres atferd eller identifiserer farlige kriminelle. På den annen side kan slik kunnskap gjøre at vi kan gi forbrytere den straffen de fortjener, sier Klingenberg.

Underveis har han imidlertid blitt mer desillusjonert omkring ansvarsbegrepet.

– Jeg avviser ikke straff. Men jeg tar det ikke lenger som noen selvfølge at folk er ansvarlige for handlingene sine. Jeg mener at flaks spiller en så stor rolle i livene våre – for eksempel gener, hvor vi blir født, hvor vi vokser opp, hvilke muligheter vi har her i livet, og den måten hjernen vår er skrudd sammen på – at jeg ikke lenger er overbevist om at folk fortjener noe som helst på bakgrunn av handlingene sine.

Til gjengjeld er han overbevist om at hjerneforskning vil bli stadig viktigere i rettssystemet, særlig i høyt profilerte straffesaker.

– Og hvis vi skulle bli enda mer futuristiske, kunne vi forestille oss en framtid der en person som har begått en forbrytelse, havner i skanneren, som finner fram til at han er «hjernetype 11». Og da har vi et bestemt tiltak til den hjernetypen. Det er den utilitaristiske drømmen: å skreddersy rettssystemet etter den enkelte forbryter, slik at vi straffer så lite som mulig og får så mye nytte av det som mulig.

modernetider@klassekampen.no