Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20180809/PLUSS/180809858

Gammel story i ny setting

Av Jon Hagene

Publiseringsdato: Torsdag 9. august 2018

Seksjon: Filmanmeldelse

SOLO: Billy Moore hadde mye alenetid i Thailand. FOTO: AWE

En sann lidelse i thai-fengsel.

FILM

«A Prayer Before Dawn»

(UK, 2017)

Regi: Jean-Stéphane Sauvaire.

Manus: Jonathan Hirchbein, Nick Saltrese (basert på boken av Billy Moore).

Med: Joe Cole, Pornchanok Mabklang, Pamya Yimmumphai, Somlok Kamsing.

Lengde: 1 t. 56 min.

ANMELDELSE

HHHHII

«A Prayer Before Dawn» er den sanne historien om engelske Billy Moore, som bor i Bangkok og finansierer dop-forbruket sitt ved å delta i illegale thai-bokse­turneringer, helt til han blir tatt av politiet og sendt til Klong Prem – Thailands verste fengsel. Her settes han i celle med 70 andre menn. Temperaturen ligger rundt 40 grader, vann distribueres én gang daglig, og om man går på do om natten, er sjansen for (seksuell) mishandling stor. Billys første uker går med til å overleve og til å skaffe seg yaba (et thai-dop bestående av amfetamin og koffein) fra vaktene.

Billy (en solid Joe Cole) er eneste hvite, snakker ikke thai og er fullstendig utenfor – noe som effektivt formidles via utekstet ikke-engelsk dialog. Billy lar ofte sin frykt og forvirring få utløp i form av fysiske utfall, en uvane som ikke skaffer ham mange nye venner. Snarere tvert om.

At han forelsker seg i en av fengselets «lady boys», gjør ikke livet enklere. Men hun hjelper ham med å få innpass i fengselets treningssal, hvor treneren av bokselaget (en fabelaktig, kjederøkende thaiversjon av Muhammad Ali) går med på å trene Billy. Plutselig er han en del av noe større, noe anerkjent, noe verdig, og historien om den fortaptes søken etter frelse tar en ny og spirituell vending. Uten at Billys problem forsvinner med dette: Fengselets uskrevne regler er fortsatt barbariske, og en «alle mot alle»-mentalitet regjerer.

Filmen er svært tradisjonelt strukturert og utført, og med unntak av kampscenenes lange tagninger med nærgående håndkamera og intens innlevelse, samt en lyddesign som gjør all kroppskontakt så rå og intim at man nesten kjenner det på kroppen, er det lite som skiller den fra andre gode «kjemp eller dø»- fengselsfilmer.

Tross overbevisende innsats fra amatører (eks-kriminelle og kampsportutøvere), og et engasjerende plott, tror jeg ikke «A Prayer Before Dawn» vil innta en spesielt elevert posisjon i fengsels­filmens Hall of Fame.

kultur@klassekampen.no