Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20180809/PLUSS/180809855

Han levde i dette at han ingenting visste – Erling Kittelsen om vennen Walid al-Kubaisi.

Walid, takk for reisen

Av Erling Kittelsen

Publiseringsdato: Torsdag 9. august 2018

Seksjon: Med andre ord

ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS

Mannen jeg møter midt i mai på et av mine sykebesøk, er frisk i hodet og sitter påkledd i senga, skal han dø snart? Han snakker rolig om hvordan forfallet vil skje dag for dag. Vi skyter inn en plan om biltur til «mora» i Arendal, der han først kom som flyktning i 1986 med en koffert full av bøker, ingenting annet – og til en fetter i Sverige, kanskje også en kvinnelig healer i Vinje. Sønnen hans, Nicolai (21), som er hjertelig nær, går og kjøper softis. En sengeliggende Wergeland med hodet stappfullt av alt annet enn død. Likevel eksakt om sin tilstand, uredd.

Han har nettopp gjort ferdig sitt ukentlige innlegg i Dag og Tid. Noen prognoser for antatt levetid er allerede sprengt. «Om alle mine levrer svikter», som samen sa under sultestreiken. Hvem styrer dette løpet? Kroppen styrer, det mentale, men også en ukjent faktor. Vi blåses ut som et lys eller finner feste for en livskamp, det skjer ikke logisk, beregnet eller fortjent.

Walid levde i dette at han ingenting visste, dermed prøvde han å bli bevisst dette «ingenting». Hvordan stiller folk seg til de og de saker og hvorfor? Meningen vi har, kommer ofte til slutt. Eller den henger i lufta, uten lys fra sida, hvor er spikeren, når vi vil banke inn det vi står så fast på. En kan gå vill i det Walid mener om en sak, selv som venn hørte jeg ofte fra andre hva han «mente» og hvem som opponerte. Andre ganger ville han ha akkurat mitt syn. Det handlet ikke så mye om enig eller uenig, men å ta mitt ståsted med inn i bildet av aktørene. Hvem skal han så dele synspunkt med? Jo, den han mener trenger støtte eller forsvar. Det blir altså ikke hans superego som mener noe, han gir stemme til noe som mangler i bildet, og han tenker debatten skal rulle videre, en motstander kan bli en som gir dette lyset fra sida i neste trekk. Han hadde så stor evne til å slippe andre til, både som debattant og menneske.

FAKTA

Walid al-Kubaisi:

• Norsk-irakisk forfatter, født i Bagdad i 1958. Døde 31. juli i Oslo.Kom til Norge som politisk flyktning i 1986 og har siden blitt en sentral stemme i norsk offentlighet.

• Vi trykker her en tekst av Erling Kittelsen, sammen med nedtegnelse av samtaler Hanan Bakir hadde med al-Kubaisi på dødsleiet.

• Kittelsen og Bakir er begge forfattere og nære venner av al-Kubaisi. De var et trekløver på mange reiser, blant annet den til Breirut i 2005 som skildres her.

I enkelte saker kan det virke som han støtter feil part i forhold til det han ellers mener eller hvor den norske opportune mening er klar. Da mener han dette synspunktet trengs, det kan for eksempel være et arabisk korreks til vårt ståsted eller handle om andres rett til å hevde det de gjør, samt utvide det bevisste feltet, også for vårt demokrati og ytringsfrihet. Her trengs de marginale størrelser mer enn meningsfellesskap og «likes». Et punkt utenfor, der vi er alene, men trenger hverandres støtte for å holde vårt perspektiv levende. Det kan være hardt, viktig, og det kan lett dunste bort i vedtatte motsetninger.

Litteraturen eller filosofien i seg selv er ikke fokuset, sa han et par uker før han gikk bort. Jeg er en parasitt som dyrker de små temaer og forfatterskap like mye som de store. Språk er ikke bare kommunikasjon, det fins som energier, tro, kontakt hjerte til hjerte, det er lys, lyd. Er det en mening i meningsløsheten? Jeg leter etter den, den er uglesett, men eksistensen består av begge deler.

Walid er fra Bagdad, det var Irak han måtte rømme fra, Irak som er ødelagt, sorgen han gjemmer seg fra. Først la Saddam grunnen, med intelligens og kløkt ordner han samfunnsøkonomien, fjerner analfabetismen og får våpenleveranser fra Vesten for å hindre Khomeinis ambisjoner om ekspansjon. Krigen endte uavgjort med enorme tap av menneskeliv, men Saddam kom styrket ut militært og kunne ta fatt på en langsiktig plan for å samle de arabiske land og frigjøre Palestina.

Walid beskriver i sin debut, «Min tro og din myte» (1996), sitt syn på hvordan Saddam bruker al-Madhi-doktrinen, kjent av alle muslimer; en Messias-figur som vil komme og frigjøre som han selv de muslimske landene, både i jordisk forstand og for et himmelsk liv.

Folk skal umerkelig knytte de to størrelser sammen. Han går inn i Kuwait og regner visst med at Vestmaktene vil akseptere en omfordeling av den oppsamlet kapital der. Men USA har sett Saddams styrke, så de kipper han ut av Kuwait og invaderer Irak, går mot Bagdad og ødelegger alt på sin vei, men Saddam skåner de. De trengte også støtte fra Saudi-Arabia for sin krig, det neste ledd i Saddams plan. Saddam var diktator og tålte ikke opposisjon, Walid flyktet fra Saddam, ti år etter ville han flyktet fra amerikanerne.

Allerede som gutt hørte Walid om al-Mahdi, og at al-Mahdi kunne vise seg for folk, hvis en vasket dørterskelen 40 dager før morgengry. Walid ville så gjerne se al-Mahdi, så han vasket terskelen dag etter dag og ba inderlig, og like før han var i ferd med å miste håpet, den førtiende dag – sola var alt på himmelen – kom al-Mahdi syklende med sin arabiske hodepryd og herlig å se til. Walid fikk gåsehud, han frøys på bedeteppet foran trappa, hjertet ble fylt av gudsfrykt, men også trygghet, den gladeste dag i hans liv. Han løp til sin mor og naboer, fortalte det til elever og folk på gata, ble innkalt av imamen i moskéen for å legge fram sitt vidunderlige syn. Nøt respekt fra medelever og hele befolkningen der på landsbygda. Kom til middag hos en nabo, da så han al-Mahdi igjen, han hvilte ved en bekk, så tok han en spade, Walid hørte knasingen av grusjord, men regnet med al-Mahdi var usynlig for de andre. Spurte likevel til slutt om noen var ute i hagen. Bare den nye gartneren i gata vår, lød svaret, Abu Khalil.

Mistet Walid allerede her sin uskyld? Han søkte heller realismens blindspor enn noen sikker paradistilværelse.

Tilbake til mannen på sykeseng. En av Walids nærmeste mennesker var den palestinske romanforfatter, Hanan Bakir, den mest kjente av arabiske forfattere – bosatt i Norge – i Midtøsten. Hun fikk Walid mer i tale enn kanskje noen den aller siste tida. Jeg spør om hun vil dele med oss noe av dette. Kanskje det siste han sa som kommer på trykk (trykkes i høyre spalte her).

Det var disse to, Walid og Hanan, som har vært mitt reisefølge noen ganger til Beirut. For tolv år sida gjaldt det en fatwa, vi skulle gjennomføre en dialog med to svært høytstående islamister ang en teateroppsetning i Amman, der jeg og regissøren ble dødsdømt. Vi skulle møte til dialogen på et lite teater, spørsmålet var hvilken taxi vi skulle plukke ut. Jeg var kjempefornøyd med en til 20 kroner, som virket i god stand, men Walid pruttet en annen ned til 16 kroner. Den så bedrøvelig ut, nervene mine ikke mindre på høykant, vi skulle jo skrive verdenshistorie, kom vi fram med dette vraket? Dialogen fikk et heldig utfall, regissøren som ble forsøkt drept, fikk seinere stipend til USA, og Hizbollah som egentlig skulle kverke oss, holdt vakt rundt lokalet for dialogen. I dager som fulgte i byjungelen, var det umulig å forstå hvem som var venner og fiender, men vi ble tent lys for, venner sviktet, islamister digget Jesus og sekulære trøstet seg til Allah likevel. Alt var flatt, åpent, den eneste som visste sikkert var taxisjåføren. Pluss Walid, når det gjaldt metaforen, den måtte bli levende igjen etter tørketid i entydigheten.

I Norge vil alle snakke om islam, islam, islam, sa han. Det som er kultur, politikk og kanskje islam. Men han elsket Norge, landet ga han noe han trengte, og helt inn i sykehuskorridorene fant han nisjer som utsier det han tror; at vi er på kjøl med noe, vi skal klare det, ordet er ikke tatt fra oss! Så legger jeg til om irrgangene i mennesket og samfunnet, som trenger en mer kompleks forklaring på hvordan vi hører sammen, her har Walid satt inn støtet, hans siste bok, «Blekk og blod», lyser av det. Takk til yngre søster Arwa og hennes familie som pleiet Walid hjemme i hans leilighet trofast og varmt, og til Ellen Haugane som satt så tett til det siste.