Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20180808/PLUSS/180809832

Hvorfor støtter venstresida i Latin-Amerika en diktator som ofrer klassekamp og menneskerettigheter for å beholde makta?

En djevelens paktmaker

Av Mariel Cristina Støen,

Publiseringsdato: Onsdag 8. august 2018

Seksjon: Med andre ord

GLANSDAGENE: Ortega under en folkesamling før valget i 2007. Siden den gang har han inngått stadig flere og kompromisser på vegne av sin tidligere revolusjonære bakgrunn, som forbud mot abort, en skjev jordfordeling, og han tok kontroll over grasrotorganisasjoner, skriver forfatteren.FOTO: MIGUEL ALVAREZ, AFP/NTB SCANPIX

Forumet for venstreorienterte regjeringer i Latin-Amerika, São Paulo-forumet, vedtok 17. juli en resolusjon til støtte for Nicaraguas president Daniel Ortega, og mot USA og storkapitalismens innblanding. Forumet, som består av cirka 100 organisasjoner, er Latin-Amerikas største og viktigste arena for partier og organisasjoner fra venstresida. Med resolusjonen signaliserer medlemsorganisasjonene at de stiller seg bak en tolkning om at protestene mot Ortega-Murillo er et resultat av USAs og storkapitalens innblanding i konflikten.

Daniel Ortega har imidlertid selv ført en politikk som legger landet vidåpent for kapitalens interesser, og gjennom et stadig mer autoritært system har regimet slått ned bønders og arbeideres protester.

I Norge har ingen politiske parti formelt støttet São Paulo-forumets posisjon. Bortsett fra Audun Lysbakken fra SV som spurte Utenriksministeren om Norge vil oppfordre Nicaragua til å stanse all vold og undertrykkelse, samt respektere menneskerettighetene, har alle andre politiske partier på venstresida vært stille. Dette på tross av at den interamerikanske menneskerettighetskommisjonen har dokumentert omfattende brudd på menneskerettighetene, som blant annet har ført til at 295 mennesker har blitt drept siden protestene startet i april i år.

FAKTA

Nicaragua:

• Daniel Ortega har vært president i Nicaragua siden 2007, men tidligere også fra 1979 til 1990.

• I denne teksten skriver forfatteren om de senere års utvikling av Ortegas presidentskap, og stiller spørsmål ved om det er riktig å støtte hans regjering nå.

Om forfatteren:

• Mariel Cristina Støen er Første­amanuensis ved Senter for utvikling og miljø.

Stillheten er oppsiktsvekkende med tanke på at Norge har gitt over 3,7 milliarder kroner i bistand til Nicaragua siden 80-tallet og mange unge nordmenn, noen av dem er blitt politikere, reiste til Nicaragua for å delta i solidaritetsarbeid etter revolusjonen. I motsetning til de politiske partiene, har de frivillige organisasjonene med lange røtter i solidaritetsarbeid i Nicaragua, LAG og SAIH tatt et oppgjør med Ortegas regime.

USAs innblanding i Nicaraguas politikk og økonomi strekker seg lang tilbake i tid. USA okkuperte Nicaragua mellom 1912 og 1933, og etter det støttet USA landets diktatur. På 1980-tallet støttet USA væpnede motstandere av den sandinistiske revolusjonen, både økonomisk, politisk og militært. Etter revolusjonen, var det mange reformer som aldri ble gjennomført, fordi sandinist-regjeringen måtte bruke store ressurser på å forsvare seg mot USAs innblanding i landets politikk. Men mye har endret seg i løpet av disse årene, ikke minst Ortegas politikk, retorikk og hans valg av allierte.

Tidligere geriljakommandant Daniel Ortegas pragmatisme og evne til å inngå kompromisser spilte en nøkkelrolle når de tre faksjonene innad den Sandinistiske frigjøringsfronten –(FSLN) ble forent, og også for revolusjonen i 1979. FSLN ble oppkalt etter Augusto Cesar Sandino, som ledet geriljakrigen mot USAs okkupasjonsstyrker i 1932. Den 19. juli 1979 inntok FSLN Nicaraguas hovedstad, og veltet et 40 års langt diktatur. President Somoza, den siste som styrte landet fra Somoza-familiedynastiet, rømte til USA.

En midlertidig regjering ledet av Daniel Ortega ble innsatt i 1979, og han ble i 1984 valgt til president. FSLN ble et politisk parti, men Daniel Ortega tapte presidentvalget i 1990. Interne stridigheter splittet FSLN etter valgnederlaget, og «høyrefløyen» brøt ut av partiet og formet et nytt parti. Ortegas evne til å inngå kompromisser, var igjen en nøkkel til hans inngåelse av pakter med tidligere erkefiender på 1990-tallet og hans valgseier i 2006. I 1999 forhandlet han frem en pakt med presidenten fra høyresida, Arnoldo Aleman. Både Aleman og Ortega risikerte å bli stilt for retten, den ene for korrupsjon den andre for incest. I 1998 beskyldte Ortegas stedatter, Zoilamerica, han for seksuelt overgrep og voldtekt, men saken førte ikke frem i det nicaraguanske rettssystemet. Pakten mellom Ortega og Aleman ble konsolidert i 2000. Grunnloven og valgloven ble endret, og partiene fordelte lederskapet i de viktigste institusjonene imellom seg. Med disse endringene ble det vanskeligere å stille en president eller tidligere president for retten i Nicaragua. For å vinne et presidentvalg, var det bare nødvendig å ha 35 prosent av stemmene, og kontroll over domstolene, valgdomstolen og andre organer var sikret gjennom pakten.

Ortega gjennomgikk også en ideologisk endring: klassekamp ble byttet ut med valgkamp; allianser ble det nye målet; og lederposisjonene innad i partiet ble inntatt av den nye næringslivseliten: sandinistene som hadde beriket seg siden revolusjonen. Mange av disse var tidligere fagforeningsledere og bønder som sikret seg tilgang til gjenprivatisert jord. Denne delen av næringslivet har vært viktige støttespillere for Ortega, fordi de fikk tilgang til det venezuelanske markedet for jordbruksprodukter. I 2018 kjennetegnes landbruksstrukturen i Nicaragua av en skjev jordfordeling, og ligner mest på landbruksstrukturen før revolusjonen. Jordeierskapet er konsentrert på noen få private hender. Over 70 prosent av landbruksjorden eies av mindre enn 10 prosent av befolkningen.

En annen viktig pakt Ortega inngikk var med den katolske kirken. I 2005 ble Ortega og hans samboer, Rosario Murillo, viet av Managuas biskop, som opprinnelig hadde vært en av Ortegas erkefiender. Støtten fra den katolske kirkens ble byttet mot FSLN sin støtte til en ny og strengere lov som kriminaliserer abort. Denne loven ble opprinnelig lagt frem av en høyreregjering, og vedtatt i kongressen med støtte av FSLN og Ortega i 2006. Det finnes ingen offisielle tall på antall kvinner som har mistet livet på grunn av utrygge aborter i Nicaragua, men basert på data fra land med like strenge lover er det rimelig å anta at det er et alvorlig kvinnehelseproblem.

I FSLNs valgkamp i 2006 ble revolusjonære slagord erstattet med kjærlighet, forsoning og religiøs fetisjisme. Grasrotstrukturer som under revolusjonen spilte en viktig organisatorisk rolle ble erstattet av sivilsamfunnskomiteer kontrollert av kona til Ortega. Disse komiteene sikrer tilgang til goder og velferdsordninger i bytte mot lojalitet til regimet. Det samme gjelder Sandinistungdommen, som har vært med på angrepene mot demonstrantene siden de begynte i april.

Murillo sikret sin makt innad i partiet da hun spilte sitt mørkeste politiske kort. Siden voldtektssaken ikke førte frem i Nicaraguas rettssystem, stevnet Murillos datter, Zoilamerica, sin stefar Daniel Ortega og den nicaraguanske staten for den Interamerikanske Menneskerettighetsdomstolen (CIDH) for seksuelt misbruk og voldtekt. Men Murillo tok sin manns side, forsvarte han, og søkte støtte hos den katolske biskopen. På grunn av morens press trakk Zoilamerica anklagene tilbake i 2008. I 2016 ble Murillo valgt til visepresident av Nicaragua etter en ny endring i konstitusjonen. Ortega og Murillos sønner har høye stillinger i statsinstitusjoner eller er forretningsmenn, blant annet i mediebransjen. Noen av mediene de kontrollerer ble kjøpt med pengene fra venezuelansk bistand. I løpet av de siste ti årene har Daniel Ortega byttet ut folket som historiens protagonist til fordel for familiedynastiet.

Raus bistand fra Venezuela finansierte også sosiale programmer. Økonomisk stabilitet og flere lovendringer har tiltrukket internasjonale investeringer til Nicaragua. Det har både Sandinisteliten, den tradisjonelle økonomiske eliten og en regional mellomamerikansk næringslivselite nytt godt av, og alle har gjennom lengre tid støttet Ortega. Gjennom ett «privat-offentlig partnerskap» bygget Pellas-gruppen, eid av landets rikeste mann Carlos Pellas, en ny flyplass på Stillehavskysten. Her fraktes rike turister fra USA til Pellas sitt eget luksuriøse hotell, andre eksklusive hoteller, eller inngjerdede nabolag bygget på jorda som tidligere var en del av landbruksreformen og som nå eies av rike fra USA.

Nicaragua ble også med i en formidabel utvidelse av biodieselproduksjonen i Mellom-Amerika, som kontrolleres av en håndfull mektige guatemalanske og nicaraguanske forretningsgrupper. Utvidelsen av biodieselproduksjonen ble stimulert av en avtale mellom Brasil og USA i 2007 om økt forbruk av etanol i USA. En del av denne etanolen produseres i Nicaragua, men i tillegg blir brasiliansk biodiesel eksportert via Nicaragua til USA med lave tollsatser på grunn av frihandelsavtalen CAFTA. Flere palmeoljeplantasjer er etablert på ulovlig vis, på jord som tilhører urfolksgrupper nord mot Atlanterhavskysten og i naturreservater. Dette har skapt protester som er blitt slått ned på med vold. Blant arbeidere i sukkerindustrien har det vokst frem en epidemi; en kronisk nyresykdom som knyttes til arbeidsforholdene i industrien. Dette har skapt protester som igjen er blitt undertrykt. Legene som har forsket på årsakene til epidemien har blitt utsatt for en svertekampanje. Myndighetene og sukkerindustrien mener at legene lyver og betalte heller for å få nye studier.

Investeringer i gruvedrift fra nordamerikanske selskaper har økt i Nicaragua, og i likhet med resten av regionen har gruvedriften skapt voldelige konflikter. Miljølover har blitt endret og det stilles også mindre krav til miljøkonsekvensutredninger enn før. I 2014 var det store protester mot utbyggingen av en omstridt kanal, som skulle bygges av det kinesiske selskapet HKDN Group. Prosjektet ville kreve massiv graving gjennom Mellom-Amerikas største innsjø og flytting av titusener av mennesker, men ble vedtatt i Kongressen uten noen uavhengig konsekvensutredning. Hæren ble sendt inn for å kontrollere protestene. Så business-vennlig er Daniel Ortega at han har vært invitert som æresgjest for å åpne viktige regionale næringslivs-

toppmøter i Mellom-Amerika.

Alle folkelige protester mot konsekvensene av den Ortega-introduserte storkapitalismen har blitt slått ned på. I 2015 ble 12 miljøaktivister drept, og landet ble nummer fire på listen over land med høyest antall miljø- og landaktivister drept. Nicaragua ble faktisk også det landet i verden med det høyeste antall aktivister drept per innbygger. I 2016 begynte studenter å protestere mot Ortega-Murillos kontroll over studentorganisasjoner, noe de oppfattet som en innskrenking av universitetenes autonomi.

Undertrykkingen har vært lagt til rette for gjennom endringer i grunnloven fra 2014, som sikret presidenten kontroll over politiet og hæren. Lederposisjonene i politiet og hæren ble tildelt Ortegas lojale støttespillere. Dette er trolig en av faktorene som forklarer hvorfor politiet har reagert så voldelig mot de folkelige protestene, som eksploderte i april 2018 og som så langt har krevd over 300 liv. I tillegg har paramilitære grupper vært med på den voldelige undertrykkelsen av protester. Våpnene som brukes av disse gruppene kan ikke ha kommet fra andre kilder enn politiet eller hæren.

Ortega-Murillo regjeringen har også innført en migrasjonspolitikk som støtter USAs interesser. Den nicaraguanske politikken fra 2015, kjent som «inneslutningsvegg», har hindret titusentalls av migranter fra Karibia, Midtøsten og Afrika i å reise til USA. Nicaraguas grense mot Costa Rica har vært militarisert i flere år. Migranter utsettes for vold, ran, mishandling, menneskerettighetsbrudd og må bo på grensen under umenneskelige forhold i månedsvis. Nicaraguanere som hjelper migranter å krysse landet på vei nordover risikerer også å bli fengslet eller bøtelagt.

Når en del av venstresida i Latin-Amerika går på autopilot og støtter Ortega-Murillo-regimet av gammel motstand mot USA og sympati med Sandinismens historie, er de også blinde for hvordan regimet har utviklet seg de siste årene. Det går an å være en autoritær kapitalist, også med en fortid som revolusjonær kommandant.

m.c.stoen@sum.uio.no