Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20180806/PLUSS/180809786

Det er tid for et oppgjør med den sexistiske fortellingen om klimakteriet.

Ingen undergang

Av Wencke Mühleisen,
kjønnsforsker

Publiseringsdato: Mandag 6. august 2018

Seksjon: Feminist javisst

KNUS MYTENE: Menopausen blir ofte presentert som et dramatisk og livsomveltende fenomen, men den kan også være frigjørende, skriver Wencke Mühleisen. FOTO: ANTIPHASE, FLICKR

På 1970- og 80-tallet da jeg og andre feministisk engasjerte kunstnere jobbet med performance, blandet vi ikke bare alle mulige kunstarter, sjanger og medium, vi tok også opp personlige og politiske tema vi var brennende opptatt av. Uansett tema tok jeg alltid utgangspunkt i min situasjon «der jeg var i livet». En gang fortalte jeg lattermild at jeg ville fortsette å gjøre performance med utgangspunkt i egne livserfaringer også når jeg ble 90.

For tiden står jeg ikke på scener eller i gallerirom, men å skrive er jo også en slags performativ handling. Jeg har i det siste arbeidet med en bok om overgangsalderen. Jeg har hatt en liten tids distanse etter eget klimakterium til å grave i overgangsalderens kulturelle betydninger. Det viste seg å være et nokså mørkt, for ikke å si ekstremt stereotypt tema som i all korthet går ut på at kvinners overgangsalder er begynnelsen på slutten – og det selv om de fleste kvinner pleier å nå dette stadiet en gang mellom 40 og 55. Midt i livet med andre ord.

«… sånn opplever jeg det. Det er et rasende fort og katastrofalt angrep der alarmerende endringer velter ustoppelig frem. Enda verre: Disse endringene igangsettes ikke rundt deg, men på selve personligheten din. Som uslettelig blekk.» Dette skriver den britiske journalisten Marina Benjamin i boken «Overgangsalderen». Ingen undergang. Likevel er det et faktum at noen opplever at overgangsalderen glir forbi som små krysninger på vannets overflate, mens andre opplever den som et traume.

For kvinner som knapt opplever noe ubehag, må sitatet høres ut som fortellinger fra et ukjent kontinent – eller fra helvete. Både beretninger om vanskelige erfaringer og fortellinger om livets plutselige letthet og muligheter som åpner seg, er like gyldige. Selvsagt. Uansett hvor på skalaen du måtte befinne deg, og selv om det er viktig å anerkjenne eksistensielle opplevelser av tap og melankoli, vil jeg anbefale offensiv kritikk mot sexistiske holdninger og nederlagsfølelse (også den internaliserte!) som beskriver kvinner på 45+ som utdaterte.

Og ærlig talt – mange av dagens kvinner midt i livet befinner seg i det uavsluttede likestillingsskiftet som har funnet sted – personlig, kulturelt, økonomisk og politisk. Det har også ført til at noen privilegerte kvinner er høyst tilstedeværende i offentligheten, uansett hva man måtte mene om deres politikk, slik at vi har Angela Merkel på 64 som statsminister i Tyskland, Theresa May på 61 som statsminister i Storbritannia og Erna Solberg på 57 som statsminister i Norge. USA fikk dessuten nesten en kvinnelig president på noen og 70.

Cluet, uansett hvor i livet, er å dele erfaringene, enten det gjelder de offentlige eller personlige. Den tyske filosofen Hannah Arendt skrev at selv våre mest intense opplevelser «(…) har en skyggeaktig og usikker form for eksistens» helt til de finner veien inn i offentlighet og fellesskap, vanligvis gjennom historiene vi forteller – det er grunnlaget for all politisk endring. Det kan virke som om vi i dag har mistet forestillingen om at personlig lykke er forbundet med ulike former for kollektiv lykke. Ingenting er mer vitaliserende og skjerpende enn å bli oppslukt av noe som er større enn oss selv i et friminutt fra selvdisiplineringen som ofte preger dagene.

Mange kvinner med meg er alt annet enn livmorsromantikere som får det for seg at kvinneligheten forsvinner etter siste mens. Jeg har levd noe tid nå som post-klimakteriell og får innimellom teften på former for frihet som kan minne om livet før mensen. Det handler om igjen å bli såkalt ufruktbar, fri fra blødninger, PMS og hele hormonsirkuset. Hvorfor i all verden har vi ikke flere fortellinger om lettelsen over å slippe kramper, prevensjon for de av oss som lever hetero, og blod i senga, trusa, den hvite sommerbuksa og kjolen – eller lignende katastrofer. Hvorfor sirkulerer så få fortellinger om at det tross alt bare er cirka 40 prosent av alle kvinner som plages av hetetokter?

Tanken om at vi kan slippe unna den dominerende klimakteriefortellingens grep om våre sinn, er berusende. Livets sedvanlige smerter og konflikter forsvinner selvsagt ikke. Klimakrisen og finanskapitalens herjinger må fortsatt løses selv om klimakterie-sexismen i kultur og egne hoder skulle fordampe. Men vi kan gjøre som Arendt anbefaler: finne nye lykke- og meningsformer i personlige og politiske felleskap som deler på livets og verdens erfaringer.

wencke.muhleisen@stk.uio.no

Feministene Bodil Stenseth, Wencke Mühleisen, Asta Beate Håland, Stephen Walton, Kristina Leganger Iversen og Sumaya Jirde Ali skriver i Klassekampen mandager.