Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20180804/PLUSS/180809887

Hvordan ble trauste Norge et foregangsland i jazz?

Frihetens musikk spilles best i et likeverdig fellesskap

Av Magnus E. Marsdal,
leder i Manifest Tankesmie

Publiseringsdato: Lørdag 4. august 2018

Seksjon: Signert

Jazz er «the musical land of freedom», mener den store trompetisten Ibrahim Maalouf, selv om han ble lært opp i den klassiske musikkens repertoar og teknikk. Det samme mente min kones grandonkel Olav. Han vokste opp med morens strenge undervisning i klassisk pianospill og farens nynorskstrev. Jazzplatene han smuglyttet på hos naboen mot slutten av 1940-årene var «lyden av frihet».

Solistenes improvisasjon, omfavnelsen av det kulturelt urene, det lekne samspillet jazzmusikerne imellom, sto for den unge nordmannen som den rake motsatsen til den lutheranske pietismen han følte seg trykket av hjemme. Som ung mann, på 1950-tallet, emigrerte Olav til Amerika.

Historien passer perfekt med overleverte forestillinger om de to landene. USA er den uredde skaperkraftens Land of the Free. Norge er stedet hvor formynderstatens velmente maternalisme ubønnhørlig presset all utstikkende individualisme ned mot middelmådighet på alle nivåer, mens befolkningen ble lært å foretrekke taktfast, sosialdemokratisk marsj bak uniformerte musikkorps.

Noen ganger tar historien en uventet vending. I 1960- og 1970-årene, var det norske musikere, i generasjonen til Jan Garbarek og Jon Christensen, som gikk i spissen for nyskapingen innen europeisk jazz. På 1990-tallet ble jazzlinja ved konservatoriet i Trondheim et kraftsentrum for utviklingen innen vestlig improvisasjonsmusikk.

I 2005 kunne vi lese på kultursidene i The Guardian at alle som vil vite hvor jazzen er på vei, må følge utviklingen i Norge og Oslo, en mulig arvtaker til New Orleans og New York som hovedstad i jazz-

musikkens rike.

I 2015 kom en bok på italiensk, oversatt til engelsk, «Sound of the North», som forsøker å forklare den uventede verdenssuksessen jazz fra Norge. Norske improvisasjonsmusikk er «blant de mest kreative og nyskapende musikkmiljøene som eksisterer i dag», mener journalisten Luca Vitali, og «dens fremste kjennetegn er en kraftfull indre motivasjon til å søke etter et personlig uttrykk».

I 2019 får Norge den prominente plassen som «fokusland» under Jazzahead, verdens største jazzmesse, i Bremen. Norske utøvere «har hatt enorm innflytelse på påfølgende generasjoner av musikere», konstaterer den tyske nestoren Uli Beckerhoff. «Individualiteten deres er anerkjent over hele verden».

Hva skjedde?

Én mulig forklaring er at vi alltid har hatt en sterk hang til individualitet og selvstendighet her oppe. Mary Wollstonecraft rapporterte i 1796 at de lite adelsplagede «nordmennene forekommer meg å være det frieste samfunn jeg noensinne har sett». Kjerneverdien til mine forfedre, kystfiskerne, var ikke lydighet til staten, men å være sjølhjulpen.

For det andre foregår jazzens frihetsdyrkelse i samspill, ikke som individuell øvelse. Det passer med det folkelige frihetsbegrepet i Norge som er egalitært og demokratisk, frihet for alle, mens den dominerende forståelsen i USA er mer hierarkisk og autoritær, som i direktør Trumps frihet til å brøle «You’re fired!», uten saklig oppsigelsesgrunn. Journalist Luca Vitali mener at «relativt små sosiale forskjeller, gir en annen tilnærming også til musikk» i Norge.

Jazz er et gruppearbeid mellom likeverdige partnere, ikke et kommandosystem, og ligner sånn sett mer på den norske idealmodellen for det norske arbeidslivet enn på arbeidsplassene i USA. I Donald Trumps rike hersker den overordnedes frihet til å dominere. Norge er mer preget av de underordnedes kamp for frihet fra dominans. Og er ikke jazzen, med tanke på hvem den stammer fra, en feiring av nettopp dét?

Den mer egalitære og demokratiske kulturen har, for det tredje, preget den norske undervisningen i jazz helt siden opprettelsen av jazzlinja ved konservatoriet i Trondheim i 1979. Nordmennene hadde «en helt annen læringsfilosofi enn på for eksempel Berklee», hevder Vitali, med henvisning til jazzens amerikanske elitecollege i Boston. «Undervisningen var mer demokratisk anlagt. Dessuten var det i mindre grad konkurranseprega. Lærerne satsa på å stimulere utvikling av musikalsk personlighet, framfor drilling.»

Mens mangfoldet av sjangre og spillestiler eksploderte i Norge på 1990-tallet, var min kones aldrende grandonkel Olav stadig mer frustrert over samfunnsutviklingen i USA, der kommersialiseringen av alt og alle presset i retning mer standardiserte jazzmusikere. De ble masseprodusert på måter som har mer til felles med grillen til McDonald’s enn med ilden til John Coltrane. At den kapitalistiske konkurransens ensretting og forflating ikke er like sterk i Norge, kan være et fjerde moment i forklaringen.

For det femte kan nettopp de sterke fellesløsningene ha bidratt mye til at den norske «formynderstaten», med 60 prosent av folketallet til New York City, har fostret en verdensledende jazznasjon. Når korps og kulturskole sikrer alle en mulig tilgang til instrumenter og opplæring, får en økt andel av befolkningens unge talenter sjansen til å blomstre.

Ved inngangen til august er festivalsesongen på hell, men ikke i jazz-Norge. Der er festivalene helårsnæring. Jeg tror dette landet har over 30 av dem. Det finnes det mange årsaker til. En av dem kan være at mange nordmenn elsker å se og høre hvordan friheten og skaperkraften får blomstre når fellesskapet fungerer.

magnus.marsdal@manifest.no