Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20180804/PLUSS/180809882

Hva kan forene netthatere, skeptikere og vår egen næringsminister? Jordan Peterson, mannen som kan brukes til alt.

Friskt pust til ulmende hat

Av Tarjei Ellingsen Røsvoll

Publiseringsdato: Lørdag 4. august 2018

Seksjon: Med andre ord

KJERNETROPPER: «Alt-right» har ambisjoner om å renske ut de useriøse fra egne rekker. Bilde fra Charlottesville-demonstrasjonen i 2015.FOTO: CHIP SOMODEVILLA, GETTY IMAGES/AFP/NTB SCANPIX

Richard Spencer, mannen som leder alt-right bevegelsen i USA slapp i februar videoen «The State of the Alt Right», en samtale mellom Spencer og hans venn Gregory Conte. Alt-right er en bevegelse som oppsto på internett rundt 2014, og ble blant de fremste forkjemperne for Donald Trump. Mest kjent i norske medier er demonstrasjonen i Charlottesville 11.–12. august 2017, der hundrevis av menn gikk i gatene med fakler og ropte «jødene skal ikke erstatte oss».

Videoen er fra februar i år, og Conte og Spencer snakker om et «før- og etter Charlottesville». De mener at der de før måtte skjule sine motiver, kan de nå være åpne om hva de faktisk mener.

Men kanskje mer interessant snakker de om bevegelsen og deres strategi. Conte benytter en metafor som er kjent for folk som trener – om såkalt «bulking» og «cutting». Han forklarer at frem til Charlottesville bulket de. De spiste enorme mengder mat og trente så mye som mulig for å bli så store som mulig. Nå kutter de overflødig fett og blir atletiske, klare til kamp. Med andre ord: tidligere rekrutterte alt-right fra alle greiner av internett, enten det var anonyme eller virkelige mennesker, antifeminister eller treningsguruer, Trump-supportere eller skeptikere. Nå skal disse omgjøres til alt-rights kjerne – atletiske, militante fascister. Det denne teksten skal forsøke å forklare er hva fettet består i, og hvor det kommer fra.

FAKTA

Høyresiden på nett

• «Alt-right» er betegnelsen på en bevegelse som vokste frem på internett rundt 2014.

• De begynte som en «annerledes» høyreside, men som etter hvert utviklet seg til å bli en eksplisitt fascistisk gruppe med ønske om å gjøre vestlige stater til etnonasjonalistiske stater.

• Under demonstrasjonen «Unite the Right» i Charlottesville august 2017 ble en motdemonstrantene, Heather Heyer, drept av en mann som kjørte over henne.

• Youtube og 4chan er begge kanaler med et stort mangfold av stemmer, men har de siste årene blitt stadig mer høyresidens rom.

Om forfatteren

• Tarjei Ellingsen Røsvoll (1995) er redaksjonssektretær på debatt i Klassekampen denne sommeren og jusstudent.

Alt-right er en del av en større kulturell og politisk strømning i hele den vestlige verden. De kan kobles opp til grupper som Nordfront her i Norge, eller de identitære i Frankrike, men har også sine mindre radikale venner. Som Carline Tromp skriver for Nytt Norsk Tidsskrift, inngår alt-right (og alt-light) sammen med franske nouvelle-droit inn i et økosystem av flere aktører, som Steve Bannons Breitbart, der alle renvasker ulike grader av reaksjonært tankegods. I tillegg har de en rekke «intellektuelle» som bidrar med det samme.

Av disse er Jordan Peterson den mest omtalte i norsk offentlighet, senest næringsminister Torbjørn Røe Isaksen, som kalte han et «friskt pust».

Peterson er en psykolog som etter lang og tålmodig youtube-posting omsider slo igjennom ved å misforstå et lovforslag. Petersons evne til å trenge gjennom den offentlige debatten må forstås på bakgrunn av flere årsaker, men den viktigste er nok hans sentrale rolle som intellektuelt alibi for en ung høyreside.

Mannen fremstår som intellektuell, og hans utallige tirader mot «postmoderne nymarxister» eller «kulturmarxister» følges opp av påstander om at «de vil ikke møte meg i debatt» – klassiske talepunkter høyresida har brukt i en årrekke nå. Samtidig stemmer det ikke at ingen vil debattere han. Forlaget Zero-Books fikk avslag da de forsøkte å sette i stand en debatt mellom han og Slavoj Zizek. Mange av påstandene hans er også så vage og så godt som mystiske at de kan tolkes nesten på hvilken som helst måte.

Dermed blir heller ingen Jordan Peterson-tilhenger den samme. Ta for eksempel hans forklaring på økonomisk ulikhet i et intervju med den britiske komikeren Russel Brand: «bare se på trærne, de store vokser og dekker for de små så de ikke får vokse like mye [sic].»

Bruken av allerede etablerte høyresidesynspunkter gjør Peterson i stand til å favne vidt. Isaksen, som ønsker å ta han til inntekt for at kapitalismen er et godt system, kan høre på tre-metaforen. Andre kan ønske hans klimafornektelser velkommen. De som setter pris på hans autoritære side, som Richard Spencer, hører heller på den rene biologiske determinismen og orden/kaos-dikotomien han stiller opp: Patriarki, kjønnsroller, hierarkier, dominans er alt en del av vår biologiske arv, og skal ikke tukles med. Denne «ordenen», representert i boka hans «Maps of Meaning» ved mannen, blir satt opp mot kvinnen, «kaos».

Bernard Schiff, mannen som var ansvarlig for hans ansettelse ved universitetet i Toronto, uttrykker det slik: «Han var en prest, ikke en lærer». Petersons største trosfellesskap er hos menn som hater kvinner. Den allerede nevnte biologiske determinismen, støtter naturligvis opp om dette, men han er også et fremragende misogynt eksempel selv. Som Schiff skriver: «mens jeg skrev denne artikkelen ble jeg oppmerksom på svært mange kvinnelige skribenter og akademikere som ikke ville sette navnet sitt på Peterson-kritisk materiale.» Peterson gikk også så langt som å antyde per telefon at datteren til Schiff sin død hadde blitt forutsagt. Sympatisk.

Denne fleksibiliteten gjør Peterson perfekt. En av de viktigste subkulturene innenfor den nye nettbaserte høyresida er nemlig den såkalte mannosfæren. Her overlapper flere grupper: Det såkalte skeptikermiljøet, treningsavhengige, pick-up-artists (sjekkeartister) Incels (menn i ufrivillig sølibat) og Men Going Their Own Way.

Skeptikermiljøet sprang ut av ateist-miljøet som var stort på nettforumet Reddit og Youtube mellom 2005 og 2011. Med frontfigurer som biolog Richard Dawkins og den karismatiske New York Times-journalisten Christopher Hitchens, argumenterte disse ateistene mot kreasjonisme i et USA hvor disse kreftene fortsatt sto sterkt.

Det som skjer fra rundt 2010 og utover, er at den samme gruppen begynner å angripe den økende andelen feminister på internett. Rundt 2013, når kvinnehatkampanjen #GamerGate oppsto, rettet mot kvinner i spillindustrien, var det bare den endelige vendingen i miljøet. For å ta et eksempel: mannen med brukernavnet Thunderf00t, en atomfysiker, brukte tidligere mye av sin tid på å forklare kreasjonister hvorfor evolusjonsteorien stemte eller hvorfor atomkraft var trygt. I dag gjør han lite annet enn å klage på at kvinner snakker om dataspill.

Den grunnleggende sexismen preger også tilsynelatende sprikende grupper som Incels, Men Going Their Own Way og sjekkeartistene. Enten de ikke vil ligge med kvinner, kvinner ikke vil ligge med dem, eller de bruker livet sitt på å forsøke å få kvinner til å ligge med dem, er det hele grunnlagt på en forståelse av kvinner som den andre, med visse essensielle (negative) egenskaper.

Peterson gir dem en måte å systematisere dette på: Kvinnen, kaoset, har skapt uorden der det en gang var orden. Enten i deres biologiske rett til en ektemake (noe Peterson vil løse med tvungent monogami), deres stabile dataspillverden, eller samfunnets aksept av manipulasjon kamuflert som «sjekketriks».

Det som er det farlige med disse problematiske, men sprikende bevegelsene – noen av dem forholdsvis marginale, andre enormt populære – er hva som bringer dem sammen: De er en del av de samme plattformene, og de er frustrerte.

For å illustrere poenget: Nettstedet 4chan er ett av alt-rights hjem. Dette forumet består av en rekke forskjellige forum. Personlig satt jeg i perioden 2010 til 2014 mye på /b/ (et helt generelt diskusjonsforum) og /pol/ (politikk), med enkelte perioder der jeg var på /fit/ (trening).

/fit/ var i stor grad ensomme gutter som ville trene for å få seg kjæreste (som meg), samtidig som man foraktet kvinner (som ikke ville bli kjæresten din) generelt, men spesielt mot dem som ikke trente, ettersom disse ikke gjorde seg ‘fortjent’ til sex. Dermed oppsto lange forumstråder med hets av overvektige mennesker, som ble svært populære. Etter hvert så man at disse diskusjonstrådene ble ‘infisert’ med en eksplisitt politisk antifeminisme heller enn den mer apolitiske kvinneforakten. De samme bildene som ble brukt i hatske tråder mot feminisme i det politiske forumet /pol/, fløt over. På denne måten ble /fit/ radikalisert til å bli antifeminister, og mange av de besøkende migrerte over til å også være på /pol/.

Rundt den samme perioden oppdaget den nynazistiske bevegelsen Stormfront /pol/-forumet og potensialet som lå der. Det begynte med at en karikatur av en jøde som ble brukt ironisk hver gang noen nevnte internasjonal finans eller en global elite. Stormfront og andre med anti-jødiske ambisjoner begynte en målrettet kampanje for å avironisere karikaturen, og gjøre den til et reelt uttrykk for at jøder styrte verden, og det fungerte. I dag brukes karikaturen stort sett som en direkte henvisning til jødene, uten ironi.

I dette eksempelet blir /fit/ infisert av /pol/, som igjen er infisert av Stormfront. Noe tilsvarende kan man si om høyresidens nettaktivitet. De har felles samlingspunkter i nettbaserte talkshow-programmer som The Rubin Report og Joe Rogan-show. Disse programmene inviterer folk som Sargon of Akkad, The Armored Skeptic (YouTube-personligheter med mer tydelige autoritære tendenser, som ble kjent under #GamerGate), og ikke minst Jordan Peterson selv.

Disse har så sine egne kanaler der de inviterer folk som er hakket mer ekstreme, som Stefan Molyneux (mest kjent for sine videoer om sivilisasjonskollaps) og Paul Joseph Watson (journalist for konspirasjonsnettverket InfoWars).

Enden på reisen kommer når disse så inviterer fascister som BlackPidgeonSpeaks, eller Lauren Southern, som begge har god kontakt med Richard Spencer og er en del av det åpne fascistmiljøet på Youtube.

Disse mekanismene styrkes av youtubes egne algoritmer. Som Zeynep Tufekci skriver for New York Times, fungerer youtubes algoritmer på den måten at de kontinuerlig dytter deg i retning av det mer radikale. Hun skriver for eksempel: «Videoer om vegetarianisme leder til videoer om veganisme. Videoer om jogging leder til videoer om å løpe ultramaraton».

Problemet er at det er på internett unge i dag får sin oppvekst. Unge gutter spiller dataspill og liker å se på at andre spille dataspill. Det finner de på Youtube. De finner imidlertid også folk som spiller dataspill og snakker om politikk, som en av de største Youtuberne PewDiePie, med sine 64 millioner abonnenter og målgruppe nærmere barn enn ungdom. En som tilfeldigvis også har mistet kontrakter grunnet antisemittisme og rasisme, og i vinter anbefalte Jordan Petersons «Twelve Rules for Life».

Når alt-right omsider får gjennomført sin slankekur, når de får kuttet ferdig utvalget i alle disse gruppene og velger ut de mest trofaste til saken, så er det ikke mange igjen av de Peterson har påvirket. Men uten ham ville de hatt færre å velge fra, og det gjenstår å se hvor villig han personlig er til å støtte alt-rights fortsatte vekst. Dette betyr ikke at fyren skal være persona non grata. Men skal man forstå hans plass i den offentlige samtalen, må man forstå de politiske kreftene han eksisterer iblant.

Nerdekulturen kan ikke knuses ved å knuse nerdene, men ved å bremse de autoritære strømningene i samfunnet slik venstresida alltid har gjort: Ved å vinne kampen mot ulikhet og å gjøre demokratiet såpass meningsfylt at en figur som Jordan Peterson ikke uten videre kan opphøyes til åndsfyrste utfra hummer-anekdoter og radikale tanker om å rydde rommet ditt.

tarjeros@gmail.com