Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20180803/PLUSS/180809909

Vitenskapelig relativisme har tatt over en ellers betimelig kritikk av manglende mangfold i akademia.

Avkolonisering på villspor

Av Tore Wig,
førsteamanuensis ved Institutt for Statsvitenskap, UiO og seniorforsker ved Institutt for Fredsforskning Prio

Publiseringsdato: Fredag 3. august 2018

Seksjon: Kronikk

GAMLE IDEER OM IGJEN: Tanken om at vitenskapelig realisme er forbeholdt hvite, vestlige menn er et akademisk blindspor i dag, skriver forfatteren.FOTO: OTOO HAECKEL, 1906 DEUTSCHES HISTORISCHES MUSEUM

KRONIKK

I sommer har vi kunnet lese om kampanjen for å «avkolonisere akademia», et opprop for å bedre representasjonen av ikke-vestlige bidragsytere på pensum ved norske utdanningsinstitusjoner. Begrunnelsen er at dette vil utfordre vitenskapelige tenkemåter som er formet av kolonitiden. Motivene bak kampanjen er gode. Et akademia bestående av forskere med ulik bakgrunn bidrar til å styrke den konkurransen mellom ideer som trengs for vitenskapelige fremskritt. Derfor er det synd å se at kampanjen nå har havnet i et uproduktivt blindspor, og nå avslører seg som en fagkamp for en radikal vitenskapsteoretisk relativisme; et angrep på vitenskapens objektivitet under dekke av en kamp på vegne av marginaliserte grupper.

Hvor galt det kan gå får vi lese i Klassekampen 28. juli, når Ida Roland Birkvad hevder at filosofiprofessor Jens Saugestads syn på vitenskap som søken etter objektiv sannhet er «provinsielt», og basert på en «mannlig, vestlig, og hvit logikk». Man må langt inn i en boble av postmoderne humaniora for å mene at synet på vitenskap som søken etter objektiv sannhet – vitenskapelig realisme på fagspråket – er marginalt: Det er en helt mainstream retning i forskningsfronten av vitenskapsfilosofien. Ulike varianter av vitenskapelig realisme har også stor oppslutning blant forskere i nesten alle andre fagretninger – både i samfunnsfagene og naturvitenskapen – enn de relativt marginale miljøene innenfor humaniora som kampanjens initiativtakere er en del av.

Den falske anklagen om faglig provinsialisme er imidlertid mindre sjokkerende enn påstanden om at vitenskapelig realisme er noe hvite og vestlige menn driver med. Det er uholdbart å antyde, uten fnugg av belegg, at synet på vitenskap som søken etter objektiv sannhet først og fremst er noe hvitt, vestlig og mannlig. Det vil nok være ny informasjon, og ganske så provoserende, for tusener av afrikanske, asiatiske og latinamerikanske vitenskapskvinner; medisinere, fysikere, biologer, sosiologer, økonomer, geologer og statsvitere, og det store flertallet at forskere og studenter fra det globale sør som ikke har lest postkolonial teori ved den vestlige middelklassens utdanningsinstitusjoner.

I tillegg til å knytte vitenskapelig realisme til hvite, vestlige menn, hevder kampanjens norske initiativtakere (Cindy Horst og Ida Roland Birkvad), i en kronikk i Aftenposten, at moderne vitenskap slik det praktiseres ved vestlige forskningsinstitusjoner fortsatt preges av kolonitidens tankemodeller. De hevder at mye av utviklingsstudier hviler på ideen om folk i Sør som «underutviklede», uten å gi noen konkrete eksempler på dette.

Hvis forfatterne har rett i sine påstander bør disse ideene dominere de minst «avkoloniserte» delene av utviklingsstudier, som mainstream økonomisk utviklingsforskning som slutter seg til vitenskapelig realisme. Neglisjerer denne forskningen kolonitidens overgrep, og representerer den folk i sør som «backward»? Tvert imot, de største navnene i feltet (stort sett vestlige menn), som Nathan Nunn, eller Daron Acemoglu og Jim Robinson, har gjort karriere på nettopp å systematisk dokumentere de katastrofale konsekvensene av kolonimaktenes herjinger og er sterkt kritiske til teorier som søker å forklare for eksempel fattigdom med at noen kulturer er underutviklede. Når de snakker om kolonitidens «systematiske ressursutnyttelse» finner de altså solid støtte i mainstream, og «kolonisert», uviklingsøkonomi.

Kampanjen har helt rett i at bakgrunn former tenkemåter; vår fornuftsevne er feilbarlig, vi tar kognitive snarveier, og har blindflekker som ofte driver oss i retning av konklusjoner som tjener oss selv eller vår gruppe. Imidlertid er vitenskapelig metode som søker å være mest mulig objektiv nettopp et forsøk på å dempe effekten av disse kognitive sårbarhetene på forskningens konklusjoner. Vitenskap fundert på slike prinsipper gir langt langt fra perfekte resultater, er den å foretrekke fremfor den relativismen som forfektes av avkoloniseringskampanjen.

Når de som vil avkolonisere akademia hevder at vitenskapens streben etter – og forsøk på – objektivitet også reflekterer et «ståsted», som alle andre ståsted, vil de samtidig forkaste det eneste rammeverket som muliggjør reell representasjon og dialog mellom forskere fra ulike bakgrunner. Dette vil føre til en identitetspolitisk fragmentering av forskningen, hvor prinsipper som objektivitet, nøytralitet og rasjonalitet sees på som «vestlige» konstruksjoner, mens argumentene til forskerne fra Sør kun vil vurderes i identitetspolitikkens lys. Det innebærer å trekke en vitenskapsteoretisk tvangstrøye ned over hodene på kvinnelige og ikke-vestlige forskere, som sier «dette er ditt kvinneperspektiv», og «dette er ditt Sør-perspektiv».

Vi får heller ingen sperrer mot ødeleggende fagfragmentering langs etniske og kulturelle skillelinjer; her vil evidensbasert medisin kunne merkes som «vestlig», og pseudovitenskapelig medisin vil kunne likebehandles med denne under ulike kulturelle merkelapper («samisk medisin», «Indisk medisin» osv.). Dette vil ikke være den demokratiseringen av forskningen vi forskere – i Nord og Sør – bør ønske oss.

Ja til et mer mangfoldig akademia, men ikke på relativismens premisser.

te-carl@online.no