Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20180802/PLUSS/180809935

Du skal ikke tro det blir høst sånn uten videre.

Årstidshjulet

Av Bendik Wold

Publiseringsdato: Torsdag 2. august 2018

Seksjon: Fokus

Vårscener: Folk som hakker is i et borettslag. Barn og voksne. Utstyrt med spader av varierende størrelse og anvendelighet. Det er april, for svingende, og isen skal bort! Noen steder er den brutt opp allerede, smeltevann sildrer mildt langs sprekker, revner, her og der en større råk. Men det går for sakte. Sola står ennå ikke høyt nok på himmelen. Derfor spadene, hakkene, og der har en geskjeftig nabo jammen funnet fram et digert spett, nå skal det gå unna!

Men det gikk ikke unna. I år tok det en liten evighet før våren kom til nabolaget vårt, før isen og strøsanda var vekk og asfalten bød seg fram for sesongens første sykkeltråkk og strikkhopp. Alt som skulle til for å sette i gang en ny årstid! All hakkingen, skuflingen, kostingen! Det minnet meg, på samme måte som de mannshøye brøytekantene i februar, om scener fra oppveksten min, da årstidene nesten uten unntak var markante og gjenstridige, og bare ved menneskelig hjelp – slik føltes det som – kapitulerte overfor kalenderen.

Ideen om at naturen trenger «hjelp» av menneskene, at årets skiftninger nær sagt er et samarbeidsprosjekt, gjenfinnes i mye nordisk litteratur. I eviggrønne «Idas sommarvisa», med tekst av Astrid Lindgren, bokstaveres det rett ut: «Du ska inte tro det blir sommar/ ifall inte nån sätter fart/ på sommarn, och gör lite somrigt/ Då kommer blommorna snart.» Det jeg-et som her setter fart på sakene, kan selvsagt forstås som en guddom. Men det er mer nærliggende å tenke at det er Ida selv som «gör så att blommorna blommar», ut fra en barnlig forestilling om menneskelig agens i naturen.

I Tove Janssons klassiker «Sommar­boken» (1972) gjøres det liknende refleksjoner rundt overgangen mellom sommer og høst. Når august opprinner, er sommeren «stoppet opp uten å visne, og høsten er ikke klar til å komme». Da er det opp til menneskene å bistå med de nødvendige forberedelser: «[L]itt etter litt og i forbifarten begynner tingene å bytte plass for å følge med i årets gang.» Båten trekkes opp på lunner, bøtter og hageredskap kommer nærmere hytta, pynte­potter forsvinner – «og samtidig forandrer hele landskapet seg». Menneskenes behov og kjensgjerningene i naturen er i samklang med hverandre; når de stupmørke augustkveldene melder seg, er det også høst i menneskenes sinn, og tilretteleggingen for naturens syklus faller dem, ja, naturlig: «Alt fikk sin bestemte plass og kunne [ikke] ha noen annen.»

Det ligger et paradoks her, hvis vi tar årets sørnorske tørkesommer med i betraktningen: Det er i grunnen ikke så uvant for oss mennesker å tenke, eller litt naivt-forglemt forutsette, at vi har en viss makt over natur og klima – ja, over klodens ferd rundt sola også, så å si hele den kosmiske rytmen. Og likevel føler vi oss avmektige når vi stilles overfor natur- og værfenomener som faktisk har sin grunn i menneskelig aktivitet – som snøløse vintre, havstigning og ville skogbranner.

Eller kanskje er det ikke noe paradoks i det hele tatt. Så lenge været følger normalen, som under den «unormalt normale» vinteren i Sør-Norge i år, opplever vi at forholdene er under menneskelig kontroll, selv om de nettopp ikke er det. Det er når det blir uorden i kategoriene – når vinteren helt uteblir, eller det varmeste sommerværet aldri tar slutt – at vi hensynker i apati, enda situasjonen i høyeste grad påkaller menneskelig handling. Snart har vi verken høst, vinter, vår eller sommer lenger, med mindre noen, som vesle Ida synger, «sätter fart».

bendik.wold@klassekampen.no