Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20180802/PLUSS/180809926

Den internasjonale svertekampanjen mot Julian Assange har vært uhyggelig effektiv, skriver Frode Helmich Pedersen.

Assange – venstresidens svik

Av Frode Helmich Pedersen

Publiseringsdato: Torsdag 2. august 2018

Seksjon: Med andre ord

UTSTØTT: Dette bildet av Julian Assange ble tatt utenfor den ecuadorianske ambassaden i London – der han har bodd siden 2012 – i februar 2016. Hvor ble det av støtten fra venstresida, spør forfatteren. FOTO: BEN STANSALL, AFP/NTB SCANPIX

Julian Assanges situasjon ved den ecuadorianske ambassaden i London har lenge vært uholdbar. Siden mars i år har han vært underlagt et regime som i praksis har gjort ham helt isolert, uten internett-tilgang og med streng besøkskontroll. I skrivende stund tyder signaler fra den ecuadorianske regjeringen og britiske myndigheter på at man er i ferd med å løse «problemet Assange» ved å sørge for at han blir utlevert til USA, hvor han risikerer livsvarig fengsel.

Tilfellet Julian Assange har allerede i lengre tid stilt den vestlige pressens evne og vilje til hykleri og dobbeltspill åpent til skue. På den ene siden har alle de store, vestlige avisene vært ivrige etter å samarbeide med Assange og Wikileaks, både i forbindelse med avsløringene omkring krigene i Irak og Afghanistan og den senere Cablegate-lekkasjen. Med god grunn: Wikileaks har i løpet av de ti siste årene stått for avsløringer og scoops som både i mengde og betydning overgår hva de samlede, tradisjonelle nyhetsmediene har fått til i samme tidsrom.

Samtidig har det lenge pågått ondsinnede svertekampanjer mot Assange i de selvsamme avisene han har samarbeidet med, deriblant The New York Times og britiske The Guardian. Disse svertekampanjene har med årene tiltatt i styrke og perfiditet og har etter hvert lyktes i å etablere forestillingen om Assange som en dypt suspekt person – en patologisk narsissist blottet for ansvarsfølelse.

FAKTA

Julian Assange:

• Julian Paul Assange, født 1971 i Townsville i Australia, er redaktør for nettstedet WikiLeaks, som han startet i 2006.

• WikiLeaks ble verdenskjent i 2010 da nettstedet publiserte graderte dokumenter og videoer fra det amerikanske militæret, lekket av Chelsea Manning. Assange har siden 2010 vært under etterforskning i USA. Fra samme år er han satt under etterforskning for seksualforbrytelser i Sverige.

• Da Sverige i 2012 begjærte Assange utlevert, flyktet han til den ecuadorianske ambassaden i London for å søke om asyl i Ecuador. Assange har oppholdt seg i ambassaden siden 2012.

• Svensk påtalemyndighet har siden droppet tre av fire punkter i siktelsen mot Assange fordi de er foreldet. Han er imidlertid fortsatt siktet for voldtekt.

Kilde: SNL

Forfatteren:

• Frode Helmich Pedersen (f. 1976) er kritiker og forsker i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen.

Denne forestillingen har åpenbart også festet seg på venstresiden, til tross for at den ikke akkurat er forankret i ubestridelige fakta. I Klassekampens ellers utmerkede spalter har det vært påfallende stille om Assange: Avisen har ikke dekket den dramatiske utviklingen, hverken på kommentar- eller nyhetsnivå, men klarte likevel å publisere (16. mai 2018) en NTB-sak basert på uverifiserte opplysninger hentet fra The Guardian, hvor det ble påstått at Ecuador «spionerer» på Assange fordi han angivelig skal ha hacket ambassaden. Her kunne man ha ønsket seg større selvstendighet fra Klassekampens side.

Heller ikke de etablerte venstresidepartiene har interessert seg for Assanges sak i senere tid. Det kom for eksempel ingen spørsmål om saken i forbindelse med Erna Solbergs London-besøk tidligere i sommer. En sentralt plassert person i SV som jeg nylig korresponderte med om saken, ga uttrykk for at Wikileaks kun kan vinne tilbake støtten dersom organisasjonen overlater ledelsen til en annen person. Partiet Rødt har, så vidt jeg har kunnet konstatere, fremdeles til gode å ta et standpunkt i saken. Ting kan altså tyde på at Assange har blitt en brysom skikkelse også i venstresidens øyne.

Men hva er det egentlig han har gjort seg skyldig i? Hva er det som gjør det så vanskelig å støtte ham, ikke bare ut fra et borgerlig-liberalt synspunkt, men også fra et venstesideståsted?

Særlig følgende anklager går igjen: 1) Assange og Wikileaks har vært uansvarlige; de har publisert sensitiv informasjon som har satt mange liv i fare; 2) Assange er en hykler; bak hans antitotalitære retorikk skjuler det seg en totalitær person som til syvende og sist bare er opptatt av seg selv; 3) Assange er antagelig skyldig i seksuelle overgrep; i hvert fall er det svært mistenkelig at han ikke har villet la seg avhøre i forbindelse med overgrepsanklagene fra to svenske kvinner; 4) Assange har samarbeidet med tvilsomme personer og organisasjoner, deriblant Nigel Farage, Donald Trump Jr. og den russiske hackergruppen Cozy Bear, som sannsynligvis har forbindelser til russisk etterretning; 5) Assange har bevisst forsøkt å skade Hillary Clintons presidentkampanje ved å publisere skadelig informasjon om henne på strategisk valgte tidspunkter. Dermed bidro Assange til at Donald Trump vant det amerikanske valget i 2016.

Er disse anklagene rimelige? Når det gjelder den første anklagen, er det verdt å merke seg at ingen, til tross for de mange bestrebelsene på å sverte Assange opp gjennom årene, har kunnet peke på ett eneste tilfelle der Wikileaks’ offentliggjøring av dokumenter har ført til tap av menneskeliv. Med hensyn til den andre anklagen, er den først og fremst basert på anekdotisk bevis fra selverklærte insidere som Daniel Domscheit-Berg og James Ball. De aller fleste av disse anklagene forvitrer når man går saken nærmere etter i sømmene. For øvrig kan de som føler seg overbevist om at Assange er en foraktelig person med fordel ta i betraktning at han i 2016 tilbød å overgi seg til amerikanske myndigheter mot at varsleren Chelsea Manning ble benådet. Hvem av oss kan vise til selvoppofrende handlinger av tilsvarende kaliber?

Når det gjelder den svenske overgrepssaken, er det en utbredt feiloppfatning at Assange ikke ville la seg avhøre. Allerede fra første stund tilbød han svenske etterforskere å avhøre ham i London, noe den svenske påtalemyndigheten feilaktig hevdet at den ikke hadde anledning til. Avhør ble gjennomført i 2016 og saken ble henlagt i 2017.

Med hensyn til anklagene om samarbeid med tvilsomme personer, er det snakk om en temmelig tynn suppe. The Guardian-oppslaget (23. april 2017) om det angivelige møtet mellom Assange og Ukip-lederen Nigel Farage er en studie i konspiratorisk spekulasjon, hvor insinuasjonen går ut på at Trump, Farage og Assange utgjør kjernen i et globalt høyrepopulistisk nettverk. Avisen har ingen annen informasjon å bygge på enn at Farage var blitt observert da han entret den ecuadorianske ambassaden 9. mars 2017. Ingen har kunnet rapportere noe som helst om hva som eventuelt ble sagt på møtet, eller om det fikk konsekvenser for Wikileaks’ virksomhet. Når det gjelder korrespondansen med Donald Trump Jr. ser den først og fremst ut til å ha vært et forsøk på å overtale sistnevnte til å lekke farens skattemeldinger.

Med hensyn til lekkasjene omkring Hillary Clinton og demokratene, samt det påståtte samarbeidet med Cozy Bear, må vel hovedsaken være at dokumentene som ble lekket, er autentiske. Når Wikileaks i juli 2016 publiserte informasjon som viste at USAs demokratiske parti favoriserte Clinton og stakk kjepper i hjulene for Bernie Sanders – er dette kanskje informasjon Wikileaks burde ha unnlatt å publisere av taktiske grunner? De øvrige lekkasjene om Clinton gir blant annet ugjendrivelig bevis for at hun selv først og fremst anser seg som Wall Streets representant og medhjelper. Er dette informasjon som andre nyhetsorganisasjoner ville ha fortiet overfor amerikanske velgere for å forhindre at Trump seiret? Er disse lekkasjene virkelig en grunn til å anse Wikileaks’ aktivitet som usunn eller skadelig ut fra et venstresidesynspunkt?

Det er grunn til å minne om Wikileaks’ enestående betydning de siste ti årene. Wikileaks ble grunnlagt av Assange i 2006 og har som formål å publisere offisielle dokumenter som er unndratt offentligheten, og som omhandler korrupsjon, spionasje og krig. Blant de mest betydningsfulle lekkasjene hittil er «Collateral Murder»-videoen, som viser hvordan amerikanske styrker myrder sivile irakere og to Reuters-journalister; «The Afghan War Diary», som består av over 91.000 hemmeligstemplede dokumenter fra krigen i Afghanistan og som blant annet gir informasjon om drap på sivile; «The Iraq War Logs», som inneholder 391.832 feltrapporter fra USAs krigføring i Irak, og som for første gang gjorde det mulig å lage en oversikt over krigens sivile ofre; «Cablegate»-lekkasjen fra 2010, som besto av 251.287 diplomatmeldinger som avslørte maktmisbruk, løgn og korrupsjon begått av ulike makthavere, og var en direkte årsak til revolusjonen i Tunisia. Wikileaks var dessuten involvert i Edward Snowdens avsløring av USAs massive overvåkningsprogram, og hjalp Snowden med å flykte fra amerikanske myndigheter. Blant Wikileaks’ nyligste lekkasjer kan man særlig merke seg «Vault 7» fra 2017, som avslører CIAs evne til å skaffe seg tilgang til smarttelefoner, tv-apparater, biler, nettlesere og operativsystemer med tanke på spionasje, overvåkning og elektronisk krigføring.

Det kan altså ikke være noen tvil om at Assanges og Wikileaks’ fortjenester langt overskygger de problematiske aspektene ved virksomheten, i hvert fall sett fra et venstreside-ståsted. Likevel ser venstresiden altså ut til å ha vendt Assange ryggen nå når hans situasjon er på det mest kritiske. Mye tyder på at deler av venstresiden mistet gangsynet da Assange i flere mediesaker ble assosiert med høyrepopulister. Som Klassekampens Mímir Kristjánsson har vært inne på, har man på venstresiden ofte problemer med å holde hodet kaldt i møte med slike skikkelser. Så vidt meg bekjent er det imidlertid ingen som har kunnet påvise at Wikileaks på noe tidspunkt har fraveket sine prinsipper om å beskytte sine kilder og offentliggjøre informasjon folk av krav på å vite. Man skal ellers være klar over at en rettsforfølgelse av Assange i USA vil kunne skape en svært farlig presedens som kan gå ut over pressens mulighet til å drive maktkritisk journalistikk i fremtiden.

Men det er ingen skam å snu, og det er ikke for sent å engasjere seg. Det ville i sannhet vært nedslående om kneblingen og forfølgelsen av den desidert mest sentrale varsleren i vår tid kunne foregå uten kraftfulle og vedvarende protester fra den politiske venstresiden.