Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20180726/PLUSS/180729862

Hannah Gadsby problematiserer selvironisk humor i «Nanette».

Vanskelig og vittig

Av Jon Hagene

Publiseringsdato: Torsdag 26. juli 2018

Seksjon: Filmanmeldelse

SAMMENSATT OG SLÅENDE: Komiker Hannah Gadsby fremfører sin følelsesladde «Nanette» i The Sydney Opera House. FOTO: NETFLIX

Et stand up-show av den uforglemmelige sorten.

«Nanette»

(USA, 2018)

Av og med Hannah Gadsby

Lengde: 1 t. 9 min.

Tilgjengelig på Netflix

ANMELDELSE

HHHHHI

Jeg husker første gang jeg hørte et standup-show. En venn av meg hadde vært i USA og kjøpt med seg «Eddie Murphy: Comedian» på lp. Senere så vi «Delirious» og «Raw» på video – også de med Eddie Murphy. Innimellom vitsene og de mange, mange banneordene, kunne man høre historien om familien, tiden og miljøet som formet ham. Men det var banningen, det forbudte, som fikk oss til å le.

Heldigvis har man endret seg. Akkurat som ideen om hva et standup-show kan være, har gjort det. En forestilling (eller et sett, om du vil) trenger ikke være høylytt eller hyperenergisk eller fullt av faen – det kan også ha form som en underfundig beretning om skjellsettende opplevelser, og hvordan man har taklet dem. På en rørende morsom måte, naturligvis.

En av dem som har vinglet mest og lengst utenfor de opptrådde standup-stiene, er australske Hannah Gadsby. I hennes hjerteskjærende åpenhjertige forestilling «Nanette», blottstiller hun seg selv som menneske, som kvinne, som lesbisk – og kobler sin personlige historie opp mot tankene hun har gjort seg om standup som fenomen.

Hun forklarer hvorfor selv­ironisk humor ikke er sunt og hvorfor hun er nødt til å slutte som standup-komiker. Et ganske annerledes show, altså. Et litt vrient ett. Like fullt og nettopp derfor, er «Nanette» blitt fremført verden over, til strålende omtaler. Og nettopp derfor blir den omtalt her.

Hannah Gadsby vokste opp i en småby på den lille øy-delstaten Tasmania, rett syd for det australske fastlandet. Her ble homoseksualitet ikke bare uglesett, det var regelrett ulovlig helt til 1997. Ikke et ideelt miljø for en usikker tenåring med uavklart legning. Når det legges til at hun gjennomgikk traumatiske hendelser, slet med angst og depresjon (og i voksen alder ble diagnostisert med ADHD og mild autisme), kan man forstå at hun har et formidlings- og forklaringsbehov, at formen nesten nødvendigvis må bli ukonvensjonell – og at fortellingen hennes ikke bare er morsom.

Gadsby rekker over ganske mye i løpet av «Nanette». Blant annet viser hun oss hva som får en vits til å fungere; hun forklarer hvorfor hun hater Picasso og hvorfor van Goghs solsikker er så gule. Før hun slakter praksisen med å endre selvopplevde historier for å gjøre dem morsommere.

Hun viser hvordan slike endringer gjør vondt verre for dem hvis historie ikke er av det muntre slaget, og hun forklarer hvorfor. Å klippe litt og korte ned en gang iblant går selvsagt greit, men om det gjøres for ofte kan det ødelegge utviklingen av ens eget selv.

«Man lærer av den delen av historien man fokuserer på», sier hun, og om man visker ut det vonde og fokuserer på resten, for å gi publikum mer å le av, feier man det vanskelige under teppet. For å jobbe seg gjennom traumer må man bearbeide hele opplevelsen; ikke kun det man kan ha det gøy med i ettertid. «Jeg trenger å fortelle min historie ordentlig», gjentar hun.

Det er akkurat det Hannah Gadsby gjør i «Nanette». I 70 minutter står hun på scenen i The Sydney Opera House og tar oss med inn i en hverdag fylt med angst og spenning. Et liv tuftet på frykt og selvforakt, fullt av nedsettende kommentarer, fiendtlige holdninger – og det som verre er.

Og hun gjør det på mesterlig vis. Oppbygging, utporsjonering og timing holder høy kvalitet, overraskelser varierer i form og styrke, vittigheter er både underfundig bløte og skarpe som smell – og den totale effekten er sterk.

Hennes dekonstruksjon av humorens vesen og mekanikk, sett gjennom prismet hennes egne erfaringer danner, er slående. Motet og styrken hun utviser, er imponerende. Den emosjonelle runddansen vi tas med på, er intens. Og tårene vi tørker, er ekte. Som Hannah selv.

film@klassekampen.no