Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20180723/PLUSS/180729795

Hvorfor skal høylytte kritikere få definere hva kampen handlet om?

I krig og metoo

Av Anja Sletteland,
redaksjonssekretær i debattredaksjonen

Publiseringsdato: Mandag 23. juli 2018

Seksjon: Feminist javisst

FERDIGPRODUSERT: I skyttergravene etter metoo ligger velprøvde våpen, som å erklære seg som undertrykket feminist.ARKIVILLUSTRASJON: 8KNUT LØVÅS, KNUTLVAS@GMAIL.COM

Det pågår for tiden en omkamp i offentligheten om hva metoo egentlig handlet om. Jeg kunne sagt at den begynte da Øystein Stene i juni publiserte en kritisk artikkel i Samtiden og senere i Aftenposten, men det ville ikke vært sant. «Omkampen» begynte nøyaktig samtidig som de første Twitter-meldingene begynte å tikke inn 15. oktober i fjor.

Stenes artikkel kan ses som en sammenfatting av noen av de vanligste argumentene mot metoo siden begynnelsen. Han skriver at kampanjen var en uniformert bevegelse som det er umulig å kritisere, selv for en feminist som ham. At metoo var et angrep på menn, og at den overså at menn også blir utsatt for trakassering og diskriminering. At den fremstilte kvinner som passive ofre, i stedet for å belyse strukturelle problemer. Uten å bruke ordet «heksejakt», er det en treffende betegnelse for hans beskrivelse av metoo.

Hørt det før? Hadde han lagt til at metoo undergravde rettssikkerheten til de anklagede, hadde listen vært komplett. Men «som så mange før meg har sagt», er ikke noe folk sier når de vil skape debatt.

Finn ut hva som er sant før du begynner å kritisere, er et viktig forskningsetisk prinsipp. All den tid forskning handler om å avdekke sannhet, burde det nesten være unødvendig å si. Men det som gjør prinsippet så viktig, er at diskusjoner følger sin egen logikk.

Måten vi forstår fenomenet «diskusjon» i vår kultur sammenliknbart med måten vi forstår «krig». Idet en samtale går over i en diskusjon, stiger pulsen. Du inntar en posisjon, som plutselig står på spill. Samtalepartneren går over til å være en motstander. Du forsvarer posisjonen din, og angriper fiendens. Det er om å gjøre å vinne, ellers mister du hele terrenget.

Problemet med krigens/diskusjonens logikk er at den kan skape sin egen «sannhet». Det man husker etterpå, er ofte ikke de faktiske forhold, men hvordan slagmarken så ut: motstanderne, angrepene og hva de sa de kjempet for og imot. Det forskningsetiske prinsippet handler om å ikke delta i krigføring på falske premisser, fordi skyttergravene blir stående igjen.

Som så mange før ham, gikk Øystein Stene tilbake til skyttergravene fra høstens slagmark, og plukket opp velbrukte våpen: utfordre konsensus-granaten, delegitimere motstanderens offerposisjon-tåregassen, omdefiner hele debatten-landminen, og ikke minst den trojanske hesten min feminisme er den rette lære. Problemet med at disse våpnene ligger igjen på slagmarken, er at de fortsatt funker. De kan brukes til å påstå de fjerneste ting, og folk må likevel reagere.

Det er bare tull at man ikke kan kritisere metoo, som Stene hevder. Sannheten er at det bare var konsensus om én ting i metoo-debatten, og det var at arbeidslivet må bli bedre til å håndtere varsler. Ellers var det både rivende uenigheter og konstruktive diskusjoner om alt fra kjønn og seksualitet til presseetikk og juss, i minst femti nyanser av grått.

Det er heller ikke sant at metoo var et angrep på menn som kjønn. Ikke én person i offentligheten hevdet at menn generelt trakasserer, men svært mange sa eksplisitt at deres innlegg ikke måtte tolkes dit hen. Det er heller ikke sant at skuespillerne ikke brukte anledningen til å belyse strukturelle problemer som bidrar til trakassering – det var faktisk det oppropet stilleforopptak handlet om.

Det er også ganske underlig å kritisere metoo for å dysse ned seksuell trakassering av menn. Selv om kampanjen fokuserte mest på trakassering av kvinner, bidro den til å få menns erfaringer frem i lyset. Aldri har så mange menn stått fram med slike historier i offentligheten. Spesielt helse- og omsorgssektoren og hotell- og restaurantbransjen var flinke til å få frem begge kjønn, og det var ingen som protesterte mot det. Det er som derimot trolig er helt sant, som Stene skriver, er at han møtte motstand hver gang han åpnet kjeften. Men det gjorde også de fleste andre som deltok i debatten. I en krig med flere fronter blir alle posisjoner en urias post.

Man kan selvsagt ikke kreve at enhver debattant skal forholde seg til kunnskapsetiske spørsmål. Men kanskje vi burde forvente det av media? Det er ikke mer komplisert enn å løfte blikket, og ikke la de mest høylytte krigerne sette premissene for hva kampen handler om.

Metoo fortjener bedre.

anjas@klassekampen.no

Feministene Bodil Stenseth, Wencke Mühleisen, Asta Beate Håland, Stephen Walton og Kristina Leganger Iversen skriver i Klassekampen mandager. Anja Sletteland er gjesteskribent.