Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20180716/PLUSS/180719756

Pisa og norsk skole

Av Kristin Clemet,
leder i Civita

Publiseringsdato: Mandag 16. juli 2018

Seksjon: Debatt

SKOLE

Jeg var utdannings- og forskningsminister fra 2001 til 2005 og har, sammen med de som da var mine kolleger, førstehånds kunnskap om hvordan Kunnskapsløftet ble til. Jeg har ved gjentatte anledninger skrevet og uttalt meg om dette, men Svein Sjøberg vet alltid bedre, også i Klassekampen 12. juli. Han, som ikke var involvert i arbeidet i det hele tatt, mener at min forklaring «neppe» er sann.

Så la meg si det en gang til: Pisa og det såkalte Pisa-sjokket var, på godt og vondt, og på ulike måter, enormt viktig i mange land for den offentlige debatten om skolepolitikk. Men funnene som ble gjort i Pisa-undersøkelsen, var ikke bakgrunnen for at vi fikk Kunnskapsløftet. Det ville vært svært uansvarlig bare å ha denne ene kilden til kunnskap om norsk skole som bakgrunn for en reform.

Heldigvis hadde og fremskaffet vi mye mer kunnskap, og poenget er: All denne kunnskapen viste omtrent det samme. Vi fant blant annet at mye var veldig bra i norsk skole:

Det var høy tilfredshet med skolen i befolkningen.

Et stort flertall av elevene trivdes i skolen.

• Vi brukte mer ressurser på skolen enn nesten noe annet land i verden.

• Det var god tilgang til utdanning for alle. Skolen var skattefinansiert og åpen for alle, og det var mange skoler i spredtbygde strøk.

• Vi hadde et høyt utdanningsnivå.

• Mange elever lærte mye på skolen, og vi gjorde det godt i engelsk muntlig, i kunst- og kulturfag og i praktisk-estetiske fag.

• Det var ganske små forskjeller mellom skoler i Norge (et funn som senere er problematisert).

Men vi fant også at det var mye som kunne bli bedre:

• Mange elever oppnådde svake faglige resultater. Nesten 20 prosent av elevene gikk hvert år ut av grunnskolen med så svake lese- og skriveferdigheter at de kunne få problemer med videre skolegang og arbeid.

Det var store forskjeller mellom elevenes prestasjoner. Ulikhet som følge av sosial og kulturell bakgrunn ble reprodusert i skolen.

• Det var stort frafall i videregående opplæring, særlig innenfor yrkesfagene. Særlig minoritetsspråklige gutter hadde stort frafall.

• Det var, slik elever, lærere og skoleledere opplevde det, mye bråk, uro og sløsing med tid i skolen.

• Norske elever utmerket seg med å ha et svakt repertoar av gode læringsstrategier.

• Det var for lite opplæring som var tilpasset den enkelte elevs forutsetninger.

• Det hadde utviklet seg en «ettergivenhetskultur» i videregående skole: en slags stilltiende kontrakt mellom elev og lærer om ikke å stille krav til hverandre.

• Det var en manglende kultur for læring og evaluering i skolen. Man hadde vegret seg for å stille krav og for å skaffe kunnskap om resultater.

Det var denne samlede kunnskapen som førte til at det var bred enighet om at noe måtte gjøres, og om det som ble gjort.

Sjøberg vil fortsatt ikke anerkjenne den sterke bedringen blant annet i elevenes leseferdigheter som har skjedd siden vi fikk Kunnskapsløftet. I stedet skriver han at han «tror» at vi har fått «en kaldere og mer instrumentell skole, der lærere og elever opplever et hardere kjør med prestasjonspress, testing og rapportering».

Så vidt jeg kan bedømme, er det ingen av de gode sidene ved norsk skole som nå er gått tapt fordi vi har satset mer på at elevene skal «prestere» bedre i for eksempel lesing, eller fordi flere i skolen nå mener at det er god arbeidsro. 90 prosent av elevene trives godt eller svært godt, mens under tre prosent ikke trives. Og tilfredsheten med skolen blant foreldrene er fortsatt meget høy.

clemet@civita.no