Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20180716/PLUSS/180719746

Hvorfor er det så vanskelig å få sæddonorer med annen hudfarge?

Ikke alle er hvite

Av Nina Bahar,
styremedlem i Interfem

Publiseringsdato: Mandag 16. juli 2018

Seksjon: Feminist javisst

LITE BELYST: Den Oscar-nominerte «The kids are all right» fra 2010 er en av få filmer som tematiserer sæddonasjon. FOTO: FILMWEB

Da kona mi og jeg bestemte oss for at vi ville ha barn, ønsket vi at donor skulle ligne meg. Vi hadde hørt at Rikshospitalet sin praksis støttet opp om dette, ved å etterstrebe å tildele donor som ligner på partneren til den som skal bære barnet. Jeg er brun, kona mi, som skulle bære barnet, er hvit. Vi ønsket derfor en brun donor.

Vi tok kontakt med Rikshospitalet for å høre om det lot seg gjøre. Nå var det ikke sånn at vi forventet å få tildelt en donor som var like interessert i mat, politikk og persisk poesi som meg. Det var heller ikke sånn at vi ville selektere bort min laktoseintoleranse, konas cøliaki og min fullstendige mangel på å holde orden i klesskapet mitt. Men vi ønsket altså en donor som hadde samme hudfarge som meg. Svaret vi fikk var at det ikke kunne la seg gjøre; de hadde ingen rasifiserte donorer. Vi kunne stille oss i kø for offentlig assistert befruktning, men sannsynligheten var forsvinnende liten for å få en donor-match. Det nærmeste vi antakelig ville komme, var en donor med brune øyne, fikk vi vite.

Det er ingen menneskerett å få barn, og det er greit. For oss skeive har det heller ikke alltid vært en rettighet å få assistert befruktning, slik som ulikekjønna par har hatt offentlig tilgang til siden 80-tallet. Det var da loven om likekjønna ekteskap trådde i kraft i 2009, at retten til offentlig assistert befruktning også omfavnet oss, lesbiske. 2009 er ikke lenge siden, men selv den gang satt det langt inne for mange. Flere av medlemmene i Bioteknologinemda, mente at vi selv måtte betale regninga, ettersom vår befruktningsudyktighet er sosialt betinget, og ikke medisinsk.

All motstand til tross, her er vi i dag. Det offentlige tilbyr nå assistert befruktning også for lesbiske par. Av de rundt 60.000 barna som fødes i Norge hvert år, har mellom tre til fire prosent blitt til ved hjelp av assistert befruktning. Helsedirektoratets tall viser at 450 par ble behandlet med sæddonasjon i 2013. Dette kan tyde på at antallet mennesker som oppsøker dette tilbudet ikke er ubetydelig.

For et par uker siden skrev Dagsavisen om Nadette og Ingrid Nadum som ventet i kø for assistert befruktning ved hjelp av donorsæd. De ønsket, i likhet med kona mi og meg, en donor som matchet medmors hudfarge, men heller ikke de fikk det. Avdelingsleder ved reproduksjonsmedisinsk avdeling, Peter Zoltan Fedorcsak svarte at de prøver så godt de kan å finne en passende match, men at årsaken til at de mangler donorer som kan speile oss som ikke er hvite, er kultur. «Forskjellige etnisiteter har ulikt syn på sæddonasjon. Det er en vesentlig forskjell fra for eksempel norske forhold, hvor de aller fleste ikke har noen betenkeligheter med dette, forklarer han».

Fedorcsak kaller det kultur, jeg kaller det ansvarsfraskrivelse. Det samme gjør Aki De Leon, fra OMOD. Han kontrer med at Rikshospitalets selv skaper denne mangelen, ved blant annet å bruke Blodbanken som arena for rekruttering av donorer. Blodbanken tar nærmest aldri i bruk donorer som har oppholdt seg i Afrika sør for Sahara i mer enn fem år til sammen, forteller de Leon. I tillegg forteller han om hyppig bruk av sæddonasjon i flere afrikanske land.

Hvis det er typisk norsk ikke å ha noen betenkeligheter med sæddonasjon, hvorfor sliter de norske sædbankene med rekruttering da? Dette gjelder begge sædbankene i Norge, henholdsvis Rikshospitalet og Haugesund sykehus. Allerede for tre år siden klaget Ann-Helén Anvedsen ved fertilitetssentret i Haugesund på at det manglet både midler og vilje i sædbankvirksomhetene.

For å kunne dekke dagens behov, bør sædbankene i Norge ha langt flere sæddonerer. Fordelene vil være bedre behandling for kvinner. En konsekvens av donormangelen er nemlig at kvinner blir behandlet med prøverør istedenfor inseminering fordi sykehusene aksepterer dårligere sædkvalitet enn det som trengs. Behandlinger er altså både dyrere og mer smertefulle.

Og som bioteknologinemnda skriver: «Et høyere antall donorer vil også gi bedre mulighet til a° finne en donor med fysiske karakteristika som matcher barnets sosiale og juridiske far». Og jeg vil legge til: Medmor.

Det er mye som tyder på at Rikshospitalet ikke kunne tildele oss en donor som lignet meg, fordi de ikke setter av nok ressurser til det. Istedenfor å gjenta klisjeen om kultur, bør sykehusene lytte til De Leon sitt råd om å føre en bevisst kommunikasjonsstrategi. Han viser blant annet til at Diabetesforbundet, Politihøgskolen og flere andre har gjort det samme for å nå et bredere nedslagsfelt.

I november skal vi bli mammaer. Fordi vi ønsket et barn som likner oss begge, kunne vi ikke benytte oss av det offentlige tilbudet. Prislappen ble 100.000 kroner. Vi er heldige som har hatt råd til dette.

nina.bahar.hamidi@gmail.com

Feministene Bodil Stenseth, Wencke Mühleisen, Asta Beate Håland, Stephen Walton, Kristina Leganger Iversen og Sumaya Jirde Ali skriver i Klassekampen mandager.