Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20180712/PLUSS/180719893

Det er ikke lenger «lov» å si sannheten om Israel.

Antisemittisme?

Av Lars Gule,
førsteamanuensis
OsloMet – storbyuniversitetet

Publiseringsdato: Torsdag 12. juli 2018

Seksjon: I god tro

I Storbritannia har det brutt ut en heftig debatt om antisemittisme i Labour. Bakgrunnen er blant annet kritikk av Israel som likestiller Israel med Nazi-Tyskland, og det noen mener er en ensidig kritikk basert på høyere standarder enn de som brukes mot andre land. Anklager om antisemittisme på grunn av krass kritikk av Israel er ikke ukjent i Norge heller. Det blir gjerne vist til The International Holocaust Remembrance Alliance (IHRA) sin definisjon: «Antisemittisme er en viss oppfatning av jøder, som kan uttrykkes som hat mot jøder. Retoriske og fysiske manifestasjoner av antisemittisme er rettet mot jødiske eller ikke-jødiske personer og / eller deres eiendom, mot jødiske samfunnsinstitusjoner og religiøse fasiliteter.»

Definisjonen er grei nok. Problemene oppstår når IHRA skal gi eksempler på antisemittisme. Da blir det uten begrunnelse antisemittisk å nekte jødene som folk retten til selvbestemmelse. Det gis ingen forklaring. Hvis antisemittisme i denne sammenheng forstås som rasisme, må det også være rasistisk å nekte andre folk retten til selvbestemmelse i betydningen å etablere en egen stat. Det blir absurd gitt at det finnes tusenvis av folkeslag på denne kloden. Kort sagt kan ikke selvbestemmelse forstås bare som en rett til å etablere egen stat.

Videre i IHRAs eksempel på antisemittisme heter det: for eksempel «ved å hevde at staten Israels eksistens er et rasistisk tiltak». Men dette blir helt galt dersom det kan vises at Israel er rasistisk. Og det kan påvises. På samme måte som de hvite i Sør-Afrika utgjorde et folk – for Sør-Afrika var og er en flernasjonal stat – som på rasistisk vist hevdet sin eksklusive selvbestemmelsesrett på bekostning av de svarte og fargede gruppene i landet, er Israel basert på forestillinger om jødenes eksklusive rett til territoriet Palestina, på palestinernes bekostning. Israel ble også opprettet – og kunne bare opprettes som «demokratisk» stat for jøder – gjennom etnisk rensing. I tillegg har Israel etablert en apartheid-okkupasjon av Vestbredden hvor befolkningen styres av særlover (militærdekreter).

Rasisme kan ut fra sine konsekvenser forstås som det å kreve større rettigheter for én etnisk/nasjonal/etno-religiøs gruppe framfor andre, særlig der hvor den privilegerte gruppen deler territorium og/eller institusjoner med en eller flere andre slike grupper. Det gjør det klart at Israel er en rasistisk stat. Det kan også innebære at en rekke andre stater også har sterkere eller svakere innslag av rasisme, men det er ingen unnskyldning for Israel.

Dersom rasisme er et mer utbredt fenomen enn mange liker å tenke på, blir det dobbeltmoralsk og dermed antisemittisk å kritisere Israel for dette, kan man hevde. For ««å anvende doble standarder ved å kreve [av Israel] en oppførsel som ikke forventes eller kreves av noen andre demokratiske stater» er nok et av IHRAs eksempler på antisemittisme.

Men konsekvente antirasister kritiserer alle stater når etniske grupper diskrimineres både formelt – juridisk – og reelt – i praksis. Her skiller Israel seg ut ved å være mer rasistisk enn andre. For det er få andre stater som etter 2. verdenskrig ble etablert som en settler-kolonialistisk stat. Det nærmeste vi kommer er Rhodesia fra 1965 til 1979. (Kenya og Algerie kunne kanskje vært nevnt, men disse ble etablert som settler-koloniale stater tidligere – frigjøringskampen kulminerte etter krigen.) Rhodesia ble ikke godkjent av noen, og krast kritisert som rasistisk til tross for demokratiet – for hvite.

Det er også rimelig å spørre hvilken annen demokratisk stat som, i tillegg til å være settler-kolonialistisk og basert på etnisk rensing, har en systematisk diskriminerende lovgivning overfor borgere som ikke tilhører den rette gruppen, fortsetter en folkerettsstridig og brutal okkupasjon i over 50 år samt praktiserer omfattende tortur – også av barn. Kort sagt er ikke Israel noen «normal» demokratisk stat.

Likevel er det dumt å sammenligne Israel med Nazi-Tyskland. Sammenligninger skal få fram likheter og forskjeller. En likestilling er ikke sammenligning, men stempling. Det kan være emosjonelt tilfredsstillende, men gir ikke ny innsikt og forståelse. Israel er ille nok og skal kritiseres, men uten demoniserende påstander. Og antisemittismen skal bekjempes som det uvesen det er.

larsgu@oslomet.no

Lars Gule, Eivor Oftestad, Mina Bai, Anne Kalvig og Helene Næss skriver om religion i Klassekampen hver torsdag.