Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20180710/PLUSS/180719855

Fremtiden formes i skolen. Men må man dermed snu ryggen til fortiden?

Fremtidens historie

Av Mona Ringvej,
historiker og forfatter

Publiseringsdato: Tirsdag 10. juli 2018

Seksjon: Homo politicus

Læreplanen i skolen er under revisjon. Fagene skal bli «mer relevante for framtida» og «gi mer rom for kritisk tenkning», hevdes det. Dermed må fortiden vike – og det historiske stoffet kuttes i alle fag.

På den ene siden kan det se ut som ambisjonen om kritisk tenkning er helt i pakt med historiefagets opprinnelige program, slik det lot seg proklamere i den første historikeren, Herodots, beskrivelse av sitt verk på 400-tallet f. Kr. Han presenterte sin fortelling om fortidens hendelser for historia, en «undersøkelse». Målet var å undersøke hvorfor persere og grekere hadde gått til krig mot hverandre – og for øvrig å ikke la fortidens hendelser gå i glemmeboken, ærerike bragder både på persisk og gresk side.

For å forsyne leseren med middelet til denne forståelsen, fulgte en rik fortelling, i omfang og utsyn, så rik at denne forfatteren – som ofte kalles historiens far – i praksis også ble prosaens far i Europa. Herodot forlot poesi, versefot og rytme i sin jakt på å forstå og forklare fortiden. Han utvidet tekstrommet for å få plass til mengden av fortellinger som kunne lede frem til forklaringer.

Historie er ikke hvilket som helst fag – det er et fag som rommer mengder av fortellinger, av konkurrerende fortellinger, av skremmende, liflige, tankevekkende og oppklarende fortellinger – det er en uopphørlig strøm av undersøkelser, påstander og argumentasjonsrekker om hvordan vi havnet der vi er i dag.

For å kunne mene noe om dette, for å kunne være kritisk – må man ha fått historiene fortalt, og det tar tid. Historie er mengdetrening, det er ikke formler eller anekdoter, ikke korthugd poesi eller kulepunkter i en lærebok – historie er lange, komplekse utlegninger av hvordan en mengde faktorer kan ha virket sammen i ulike retninger som ledet frem til de betingelsene vi lever under i dag.

Er det da mulig å dyrke mer kritisk tenkning med mindre historie? Går det an å stake ut en vei fremover, om vi ikke kjenner hvilken retning vi beveger oss i – altså: hva slags historiske erfaringer som ligger bak oss?

Alle som har lest et kart vet hvor avgjørende det er å holde kartet i riktig retning, ikke bare justert etter terrenget – men etter kroppens posisjon. Det er en besynderlig metode å møte fremtiden uten å vite hvor man står, uten å vite hva man vender ryggen mot. Hva man vil forlate, og hva man vil ta med seg.

Fortellingene må frem – i all sin skjøre svakhet – det er bare derfra de kan kritiseres – og ja, de må kritiseres, hvis ikke fortidens fortellinger skal låses inne i mytologisk og ideologisk propaganda. For Utdanningsdirektoratet tar feil hvis de tror at en nedskalering av historien i skolen vil dempe den politiske og retoriske interessen for historien – den som roper ut historiske halvsannheter og løgner som villedende kamprop i politikken og offentligheten.

Det som trengs for å møte denne dagligdagse og lettvinte misbruken av historien, er kritisk tenkning, det er riktig. Men denne kritiske tenkningen kan bare vokse ut av kunnskap om fortidens rikdom. Da må denne rikdommen komme til uttrykk – ikke bare i historiefaget, men i alle de kulturfagene som har en historisk dimensjon.

Historisk refleksjon er mengdetrening, det betyr at historien utfolder seg som lengre fortellinger – ofte må det hele bøker til for å fortelle hver enkelt historie. Dybden ligger i bredden – eller omvendt. Når det nå heter at man skal skjære bort historiestoff for å gå i dybden, gir det ikke mening.

Da Herodot proklamerte sitt mål for sin «Historia», var det ikke for å konkludere med enkle svar – men for å brette ut hendelsenes rikdom, for slik å kunne si noe om årsakene til at persere og grekere gikk til krig med hverandre. Han kunne gjerne mene noe om årsakene, påstå sammenhenger, flette historien slik at den skulle lede frem til noen konklusjoner mer plausible enn andre – men historiens rikdom i seg selv ville for alltid åpne den også for leserens innvendinger. Dybden, og det kritiske potensialet – lå i fortellingens utstrekning.

Det gjør den også i dag. Kritisk refleksjon rundt fortidens fortellinger kan ikke dyrkes ved å kutte i dem. Man kan snu ryggen til fortiden, ja visst, men det er kun mulig hvis man er informert om hva den besto av.

monaringvej@gmail.com

Ottar Brox, Arne Johan Vetlesen, Bente Aasjord, Wegard Harsvik og Mona Ringvej skriver i Klassekampen tirsdager.