Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20180710/PLUSS/180719843

Samenes rettigheter som urfolk har lenge vært knyttet til ett komplisert spørsmål.

Hvor gammel er reindriften?

Av Knut H. Røed, Ivar Bjørklund og Bjørnar J. Olsen,

Publiseringsdato: Tirsdag 10. juli 2018

Seksjon: Ideer

ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS, KNUTLVAS@GMAIL.COM

Spørsmålet om den samiske reindriftens opprinnelse har engasjert forskere i over hundre år. Diskusjonen har delvis sprunget ut av utenrikspolitiske disputter som for eksempel unionsoppløsningen mellom Norge og Sverige. Da gjaldt det svenske reindriftssamers historiske rettigheter til beite i Norge. Men vel så mye har debatten handlet om nasjonalpolitiske utfordringer; har den samiske reindriften rettslige implikasjoner?

Historikere som Yngvar Nielsen mente nei, og argumenterte rundt århundreskiftet for sin rasebiologiske oppfatning av reindriftssamene som en nylig innvandret gruppe til Midt-Norge.

Dette synet la grunnlaget for norsk rettsanvendelse i forhold til reindriften og fikk store konsekvenser i flere generasjoner fremover. En rekke rettsavgjørelser bygde på at reindriftssamene var innvandrere i områder som ble brukt av bønder – og disse ble tilkjent til dels store erstatninger for de skader de mente seg utsatt for.

Også i dag kan vi høre påstander om at nordmenn er de egentlige urfolk i nord og at samene er å betrakte som innvandrere. De skal derfor ikke tilkjennes noen minoritetspolitiske rettigheter, og reindriften har heller ikke krav på noen folkerettslig beskyttelse. Reindriften oppleves av mange som en hindring for økonomisk vekst ettersom gruvedrift, vindkraftutbygging og hytteplaner møter motstand fra det reindriftssamiske samfunnet.

FAKTA

Reindriftens historie:

• Når reindriften oppsto har lenge vært et betent spørsmål, fordi det knyttes til samenes rettigheter som urfolk.

• Reinbestanden i Finnmark gikk gjennom en massiv genetisk endring på 15-1600-tallet, men kunnskapen om reindrift er mye eldre, skriver forfatterne av denne artikkelen.

• Ivar Bjørklund og Bjørnar J. Olsen er professorer ved Norges arktiske universitet. Knut H. Røed er professor ved Norges miljø-og biovitenskapelige universitet.

Det planlagte – og sterkt omdiskuterte – gruveanlegget Nussir i Kvalsund er et illustrerende eksempel. Inngrepet får store konsekvenser for et hundretalls mennesker som lever av reindriften i området, men mange fylkespolitikerne anser det å være en pris vel verdt å betale. Mot et slikt bakteppe blir diskusjonen rundt reindriftens oppkomst lett en politisk brannfakkel.

Det råder i dag stor enighet om at samene som etnisk gruppe oppsto som resultat av komplekse sosiale og språklige prosesser for mer enn 2000 år siden. Som den finske språkforskeren Ante Aikio har uttrykt det: samene som en etnisk gruppe «kom» ikke fra noen steder – deres identitet ble skapt i deres nåværende områder (Aikio 2012). Det hersker også stor enighet om at samene utviklet reindriften i Fennoskandinavia, mens meningene er mer delte når det kommer til spørsmål om når og hvordan dette skjedde. Flere forskere daterer reindriften til 800–1200 e.Kr. med basis primært i arkeologiske funn. Andre forskere hevder at reindriften ikke ble utviklet før mot 1600-tallet, og vektlegger så vel skriftlige kilder som arkeologisk materiale. Uenighetene kan til en viss grad skyldes ulikt syn på hva reindrift er, som kan variere fra småskala tamreinhold til en omfattende og spesialisert pastoral økonomi, men også at det utvilsomt var geografisk variasjon når det gjelder alder og framvekst.

Spørsmål rundt domestisering av dyr og planter har lenge vært et etablert forskningstema, og i dag har genteknologien gitt oss nye muligheter. Dette gjelder også for spørsmål angående tamreindriftens oppkomst, slik det framgår av en nylig gjennomført studie. Tidligere DNA-analyser av reinbein fra arkeologiske lokaliteter i Finnmark har pekt på at den genetiske variasjonen som kjennetegner den opprinnelige villreinen hovedsakelig er fraværende i dagens tamreinbestand (Bjørnstad et al 2012). De tidligere analysene bygde imidlertid på et begrenset antall prøver, og var heller ikke gjenstand for andre faglige betraktninger.

Inkludert tidligere materiale har vi i den nye undersøkelsen analysert i alt 281 beinprøver fra tolv ulike lokaliteter datert fra 3.400 f.Kr til i dag. De fleste er fra Øst-Finnmark og fordeler seg på lokaliteter både langs kysten og i innlandet. En av dem er boplassen tilknyttet det store fangstanlegget ved Gollevarre i Tana, hvor det pågikk omfattende fangst av villrein fra 1200- til 1600-tallet.

Konklusjonen er ganske entydig, nemlig at reinbestanden i Finnmark gjennomgikk en massivt genetisk endring på 15-1600-tallet, og som omfattet både tap og tilkomst av genetisk arvestoff. Mye av den genetiske variasjonen som karakteriserte villreinbestanden forsvant og ble erstattet av helt nye genetiske varianter. Det er med andre ord liten genetisk likhet mellom den opprinnelige villreinbestanden og dagens tamreinbestand.

Dette viser at dagens nomadiske tamreindrift ikke er basert på temming av lokal villrein. Det gir også en god datering av når denne formen for tamreindrift tar til, i hvert fall i Finnmark. Resultatene hjelper oss også til å si noe om hvorfor og hvordan dette skjer.

Tapet av genetisk variasjon skyldes at bestanden av villrein ble kraftig redusert på 15-1600-tallet, noe som ødela deler av grunnlaget for det gamle veidesamfunnet. Trolig var det flere samvirkende faktorer som bidro til dette. Den lokale etterspørselen etter skinn og kjøtt vokste, og falt sammen med økt skattlegging og omfattende europeisk skinnhandel. Dette ga opphav til en svært intensiv fangst med grop-systemer og fangstgjerder, og der introduksjonen av armbrøst og ikke minst gevær etter hvert også kan ha spilt inn. Ytterligere en faktor som kan ha medvirket til desimeringen av villreinbestanden er «den lille istiden», som fra midten av 1500-tallet ga kjøligere vårer og somrer.

Hvordan skal man så forklare tilkomsten av de nye genetiske variantene som kjennetegner dagens tamrein? En mulig, men mindre sannsynlig forklaring, er at de «fremmede» genetiske signaturene reflekterer eksistensen av en svært gammel, men liten populasjon av tamrein som ble brukt til transportdyr. I krisen som oppsto ved at villreinen forsvant, ble disse små flokkene med tamrein utvidet og dannet grunnlaget for dagens tamreindrift. Denne eldre tamreinen må i så fall over svært lang tid, kanskje i flere tusen år, ha vært holdt strengt atskilt fra villreinen. En slik segregering er for så vidt kjent fra etnografiske studier, men da for langt kortere tidsavsnitt enn det som ville være tilfelle her.

Den mest plausible forklaringen på det genetiske skiftet, og følgelig på opphavet til dagens tamreinbestand, synes derfor ut fra det foreliggende materiale å være at en fremmed bestand av tamrein er blitt importert til Finnmark for 4–500 år siden, sannsynligvis østfra. Det betyr imidlertid ikke at kunnskapen om reindrift også ble importert. En tusenårig erfaring med reinen som nytte- og byttedyr må ha lagt til rette for en overgang til tamreindrift i større skala. Mye tyder på at en slik omlegging allerede var i gang på 1500-tallet og at ny rein ble innlemmet i eksisterende mindre tamreinflokker. Det var derfor heller neppe snakk om noen plutselig eller storstilt import, men om en sakte integrasjon over en periode som strakte seg over flere generasjoner, kanskje opp mot 200 år.

Et slikt jevnt «tilsig» av rein kan ha skjedd gjennom de omfattende handelsrelasjonene samene hadde på denne tida, og blitt formidlet på de store årlige markedene i Finnmark og Nord-Troms der også russiske og karelske kjøpmenn deltok. Denne østlige reinen ble uansett dominerende i de pastorale prosesser som etter hvert skulle omforme det gamle samiske veidesamfunnet dramatisk. Det kan skyldes at den hadde atferdsmessige, kvalitative eller reproduksjonsmessige fortrinn i forhold til den lokale reinen – eller rett og slett ble et naturlig alternativ i mangel på egnet lokal rein i den flaskehalssituasjonen som hadde oppstått.

Gjennom en flerfaglig tilnærming basert på genetikk, arkeologi og etnografi har denne undersøkelsen utvidet vår forståelse av når, hvorfor og hvordan overgangen til samisk reindrift i større skala fant sted. Den kaster et nytt lys over reindriftens tilkomst og de komplekse sammenhengene den inngikk i. Reindriften fordret en unik kompetanse bygget opp gjennom eldgammel erfaring med dyr og landskap, samt fleksibilitet og kreativitet i møte med de nye utfordringer som oppsto på 1500- og 1600-tallet. I så måte bør konklusjonene også kunne bidra til å nyansere den etter hvert så etnisk betente debatten om reindriften og dens eksistensberettigelse.

ivar.bjorklund@uit.no