Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20180628/PLUSS/180629950

Å være en jødisk mann uten å være omskåret, kan være en svært alvorlig sak.

Til barnets beste

Av Helene K. Næss,
religionshistoriker

Publiseringsdato: Torsdag 28. juni 2018

Seksjon: I god tro

INN I GUDS VERDEN: Den jødiske omskjæringsseremonien handler om å være innenfor verden slik Gud har foreskrevet den, skriver Helene Næss. ILLUSTRASJON: «OMSKJÆRINGEN AV ABRAHAM», FRA BIBELEN TIL JEAN DE SY, CA. 1355

I romanen «Ville Svaner» av kinesiskfødte Jung Chang sitter en mor og gråter mens hun bretter tærne til sin to år gamle datter bakover og binder dem fast til hælen, slik skikken for fotbinding krever. Moren vet hva hun gjør, hun vet at datterens «sosiale kropp» vil styrkes, mens muligheter for et liv som gift i relativt gode kår er små dersom hun lar barnet utvikle sunne og store føtter.

Bakgrunnen for forbudet mot kjønnslemlestelse av jenter, som vi i dag finner over hele den vestlige verden, er at livsforringelsen er så enorm at selv om det måtte øve betraktelig vold på den «sosiale kroppen», så må det forbys. Spørsmålet er imidlertid om det samme kan sies å gjelde for omskjæring, en skikk som i dag omfatter cirka en tredjedel av alle verdens menn, og som etter alle solemerker er et helt annet inngrep.

Debatten rundt omskjæring er i dag internasjonal, og oppsummerer en rekke kryssende verdispørsmål. Om man leser artikkelen Circumcision and Law på Wikipedia, kan det imidlertid synes som om bred folkelig støtte til et regelrett forbud står ekstra sterkt i Norden. Dette ville være interessant i seg selv, men uansett er det slik at vår hjemlige debatt nødvendigvis vil speile vår egen nordiske kultur og religion, og altså si en hel del om majoritetsbefolkningen generelt.

I den norske offentligheten oppfattes omskjæring ofte som en parallell til den kristne dåpen. Det diskuteres hvorvidt man går glipp av muligheten til å være jøde, ved manglende omskjæring. Nå har de fleste samfunn et ritual der den nyfødte tas opp i det sosiale fellesskapet, og både navngivning og religiøse forestillinger er vanlige elementer her. Men der stopper også likhetene.

En av kristendommens særegenheter er nemlig at man så aktivt må meldes inn i Guds verden. Dette står ekstra sterkt i protestantisk tradisjon, der til og med spedbarn ansees som så langt fra Gud at de vil havne i helvete om de dør uten dåp. Til sammenligning tar ortodoks tradisjon avstand fra dette standpunktet, mens den katolske i anstendighetens navn uttrykker seg litt vagt om spørsmålet. Men faktum er at denne helt prekære «innmeldingsklausulen» ikke finnes i noen av de andre store religionene. Det kan betraktes både som en styrke og en svakhet, all den tid det gir mulighet til å velge å la være å melde seg inn i sin slekts tradisjonelle religion. For mennesker i andre religioner er det ikke slik. I jødedommen er det særlig mor som er viktig, og en gutt er automatisk jøde dersom han er født av en jødisk mor. Man blir altså ikke mer eller mindre jødisk av selve omskjæringsseremonien.

Når dåpens innmelding er så prekær, finnes til gjengjeld ingen tidsbegrensing. I dagens Norden benytter mange seg av denne fleksibiliteten. Man velger å ikke døpe barna mens de er små, det kan uansett gjøres når de blir gamle nok til å velge selv. Hvert år er det en rekke ungdommer som døpes den ene søndagen, for så å bekrefte sin pakt med Gud den neste. Mellom utspillene rundt et omskjæringsforbud kan man fange opp etnosentrismens ignorante stemme: «Hvorfor kan de ikke bare utsette denne omskjærings-dåpen til barna er gamle nok til å bestemme selv? Det gjør våre unger, og det er faktisk den beste løsningen.»

Men det jødiske omskjæringsritualet har et strengt tidsvindu. Omskjæringen skal skje åtte dager etter fødselen. Her skiller den jødiske varianten seg fra den muslimske, der tidspunktet ikke er like tydelig spesifisert, og følgelig varierer innen ulike greiner av religionen. Går man glipp av et rituelt tidsvindu, så brenner man en bru. Å være u-omskåret, er å være utenfor verden slik Gud har foreskrevet den, en tilstand som i en kristen kontekst kan lignes med å være unnfanget «utenfor ekteskap.» Selv om sammenligningen er litt søkt i andre henseende, kan effekten av å nekte jødiske foreldre den korrekte omskjæring, lignes med det å nekte et kristent ektepar å gifte seg før de får barn. Og da med begrunnelsen: «Det kan da umulig ha noe å si, dere vil jo bli gift til slutt?»

Å leve med et slikt utenforskap er både vanlig og uproblematisk for mange i dag, under forutsetning av at det harmonerer med resten av barnets «sosiale kropp». Foreldrenes frie valg og opplevelsen av at utenforskapet ikke anses som en mangel i barnets sosiale sammenheng, er essensielt her. Å gå gjennom livet som u-omskåret – i et konservativt jødisk miljø – er en alvorlig sak. Det er høyst tvilsomt om det vil være til barnets beste. I praksis skyver forslaget om et omskjæringsforbud små barn foran seg i et svært etnosentrisk forsøk på å disiplinere religiøse minoriteter.

helene.naess@gmail.com

Lars Gule, Eivor Oftestad, Mina Bai, Anne Kalvig og Helene Næss skriver om religion i Klassekampen hver torsdag.