Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20180609/PLUSS/180609940

Ettpartistaten lamma av sosial ulikhet, stagnerende produktivitet og få fødsler.

Russiske blindveier

Av Dag Seierstad,
rådgiver for SVs stortingsgruppe­ og medlem fagrådet til Attac

Publiseringsdato: Lørdag 9. juni 2018

Seksjon: Orientering

Ulikhetshopp: Russlands rikeste økte sin andel av den totale inntekten etter Sovjetunionens fall. Kilde:Filip Novokmet, Thomas Piketty, Gabriel Zucman: «From Soviets to Oligarchs: Inequality and Property in Russia, 1905-2016». NBER working papers, National Bureau of Economic Research 2017

Oleg Sjein er tøffeste utfordrer for Putin-regimet i alt som har med arbeidsliv og sosiale spørsmål å gjøre. (Se kronikken forrige lørdag.) I ei rykende fersk bok, «Russland i dag – foran hundreårsdagen for den store revolusjonen», tar han et kraftig oppgjør med samfunnsutviklingen i Russland.

Første halvdel av boka stiller spørsmålet: Hva fikk vi ut av revolusjonen i 1917 – på godt og vondt? Svaret er illusjonsløst både når det gjelder politikk, økonomi og sosial virkelighet. Den stalinistiske terroren overses ikke: i løpet av tre år, fra 1937 til 1939, ble halvparten av medlemmene i kommunistpartiet drept.

Fem store samfunnsutfordringer pekes ut i boka til Sjein:

Den økende sosiale ulikheten.

• Undertrykkinga av tilløp til desentralisert politisk og sosialt sjølstyre.

Sammenfiltringa av nyliberale markedsforhold og oligarkmakt.

• Et arbeidsliv med stagnerende produktivitet.

• Et folketall i fritt fall.

Sjein ser den økende ulikheten som den største utfordringen for det russiske samfunnet. Han erkjenner at dette er noe som foregår over store deler av verden, men ulikheten er størst og har etter 1990 vokst særlig raskt i Russland.

I 2016 hadde den rikeste prosenten i Russland 76 prosent av den samlede formuen, ifølge Credit Suisse. I USA var andelen til den rikeste prosenten 42 prosent, i Kina 44 prosent.

Skatter og avgifter forsterker ulikhetene. Det er en flat inntektsskatt på 13 prosent. De velstående slipper billigst unna. Der månedlige inntekter under 70.000 rubler (7000 kroner) trekkes for 37,9 prosent i skatter og avgifter, trekkes inntekter utover 70.000 rubler bare for 23 prosent.

Oleg Sjein er medlem av partiet Rettferdig Russland, med 6,3 prosent det fjerde største ved valget i 2016 og det eneste reelle opposisjonspartiet i statsdumaen.

Putin-partiet «Forent Russland» fikk 55 prosent av stemmene og har 343 av de 450 plassene i statsdumaen. En tilsvarende overvekt har partiet i 84 av de 85 regionparlamentene. Russland er i dag en ettpartistat som legger klamme hender over tilløp til reelle politiske debatter både sentralt og lokalt.

I 2004 ble det vedtatt en egen lov om møter og forsamlinger. Til nå har forsamlingsretten vært regulert av vanlige ordensregler. Nå innføres det godkjenningsordninger. Hvis de brytes, kan det ende med straffesak.

Oleg Sjein nevner knapt partiet sitt, men understreker at venstrepartier bare kan utrette noe hvis de kan trekke energi fra aktive folkelige bevegelser. Slikt er det lite av i dagens Russland. Putin-regimet er på vakt overfor alt som ikke kan kontrolleres.

Sjein ser to slike bevegelser, fagbevegelsen og boligbevegelsen, som begge utsettes for plagsomme inngrep ovafra.

Fagforeninger har særlig trange kår. Sjein er nestleder i KRT, den mest aktivistiske fagbevegelsen i Russland med 1,2 millioner medlemmer. Den skiller seg skarpt fra «Føderasjonen av uavhengige fagforeninger» (FNPR) som med sine 20 millioner medlemmer er et lydig redskap for Putin-regimet – i hvert fall sentralt.

I 2001 ble det vedtatt en lov for arbeidslivet som setter stramme rammer for faglig virksomhet, på mange måter strammere enn de som – på papiret – gjaldt i sovjettida. Fagforeninger får for eksempel ikke forhandle med arbeidsgiverne hvis de ikke organiserer minst halvparten av arbeidsstokken. Samtidig er det på mange arbeidsplasser fort gjort for en faglig tillitsvalgt å miste jobben hvis det gjøres for mye for å organisere uorganiserte.

Det er sjølsagt forbudt å streike, men desperasjonen over lønn og arbeidsvilkår utløser likevel kamphandlinger. Da kan resultatene vekke oppsikt. Etter en serie på åtte streiker ble lønningene på Ford-fabrikken i Vsevolosjk mer enn dobbelt så høye som på andre bilfabrikker.

Boligbevegelsen ryster også samfunnsmakta, i hvert fall lokalt. I løpet av 1990-åra ble boligmassen gjennomprivatisert. I dag er 95 prosent av boligene eid av dem som bor der.

Boligbevegelsen oppsto da beboere begynte å samarbeide i noe som kaltes «boligeieres samarbeidsråd» (TSZJ). Etter hvert har slike lokale samarbeidsråd tatt ansvaret for boligsituasjonen til over 15 millioner beboere. Samarbeidsrådene tar seg av fellesoppgaver og bidrar til at beboerne ikke lenger er like avhengige av lokale maktorgan, enten de er private eller offentlige. Frigjøringskampene overfor slike maktorgan ga samtidig viktig politisering av boligaktivistene.

Sjein undrer seg over at levestandarden i Russland er så mye lavere enn i andre land på samme utdanningsnivå. Han finner en mulig forklaring i at alle OECD-land tilbyr langt mer etterutdanning enn Russland.

Manglende etterutdanning bidrar til at kompetansen i arbeidslivet ikke utvikles. Sammen med en samfunns­økonomi med ensidig vekt på utvinning av råvarer betyr det «en trussel om et uopprettelig etterslep i forhold til andre land som kan vare hele det tjueførste århundret».

Boka til Sjein er spekka med informasjon av stor politisk relevans:

Fødselstallet bekymrer. Det fins 25 millioner russere mellom 25 og 35 år, men bare 10 millioner barn under 10 år.

Kvinner er antakelig mindre likestilt enn i sovjettida. Kvinnelønna ligger 28 prosent under mannslønna, og i det russiske vitenskaps­akademiet er det 13 kvinner og 103 menn. Samtidig er det 16 millioner kvinner med universitetsutdanning mot 11 millioner menn.

Det tjuende hundreåret har, ifølge Sjein, gitt overbevisende eksempler på at demokrati ikke fører til kaos – i strid med hvordan mange russere opplevde det russiske demokratiet på 1990-tallet. Globalt har kooperasjon og kollektive løsninger vist seg mer effektivt enn diktatur og autoritære styringsformer.

Men på de siste førti åra har nye farer oppstått. I mange land har livsstandarden for arbeidsfolk stått stille, samtidig som den sosiale tryggheten svekkes og faglige rettigheter undergraves. Det avgjørende blir «om de folkelige motkreftene kan bli effektive nok til å utvikle ekte alternativ til den nyliberale kapitalismen».

dag.seierstad@stortinget.no