Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20180519/PLUSS/180519759

For EØS-motstandere er reservasjonsretten det eneste forsonende trekket ved EØS-avtalen.

EØS = villet norsk avmakt

Av Dag Seierstad,
rådgiver for SVs stortingsgruppe­ og medlem fagrådet til ATTAC

Publiseringsdato: Lørdag 19. mai 2018

NEI BLE JA: EØS-avtalen og EU-byråer gjør mange EU-regler til norske lover. Reservasjonsretten er kun brukt en gang, da Arbeiderpartiet-landsmøtet vedtok å bruke retten mot EUs tredje postdirektiv i 2011. Etter valget i 2013 trakk Solberg-regjeringen reservasjonen tilbake.Foto: Erlend Aas, NTB Scanpix

EØS innebærer en massiv overføring av suverenitet til EU – eller om vi vil speilvende det – en massiv overføring av avmakt til Norge.

Overføringen av suverenitet og avmakt skjer i prinsippet på to måter: Enten ved at Stortinget endrer norske lover og forskrifter slik at de blir blåkopier av EU-reglene for det indre markedet – eller ved at Stortinget vedtar å overføre beslutningsmyndighet på bestemte områder til ulike EU-instanser.

Blåkopi-metoden er den dominerende. Hver måned vedtar et flertall på Stortinget lover som ingen norske partier gikk til valg på å vedta. Den eneste grunnen til at det blir flertall for dem også på Stortinget, er at de allerede er vedtatt i EU.

Det er ikke like ofte at Stortinget på varig basis overfører beslutningsmyndighet på konkrete saksfelt til EU. Men slik overføring er blitt mer aktuell fordi EU de siste åra har delegert beslutningsmakt til nyoppretta styringsorgan på stadig flere områder, mange av dem på områder som er «EØS-relevante».

Slik overføring av suverenitet utløser problem i forhold til Grunnloven, for suverenitet kan bare overføres til en internasjonal organisasjon som Norge er medlem av. Det fastslås i paragraf 115 (tidligere 93) – og Norge er ikke medlem av EU.

Siden beslutningsmakt ikke kan overføres direkte til EU uten å gå veien om en endring av Grunnloven, har en stadig oftere tydd til å overføre beslutningsmakt til et Efta-organ – i praksis til overvåkingsorganet Esa som har til oppgave å passe på at EØS-avtalen overholdes.

Siden Norge er medlem av Efta, er det formelle da i orden. Men når norsk suverenitet overføres til Esa, er alle på Stortinget klare over at Esa hver gang må fatte vedtaka sine akkurat slik EU vil ha dem. I realiteten er det derfor EU vi har gitt beslutningsmakt til.

Denne konstitusjonelle nødløsningen er brukt i to viktige saker de siste åra:

Finansovervåking: Regjeringen ble høsten 2014, etter langvarige forhandlinger, til slutt enig med EU-kommisjonen om hvordan Norge skal kobles til EU når det gjelder overvåking av finansmarkedene. EU har oppretta tre finanstilsyn – ett for bankene, ett for verdipapirmarkedet og ett for forsikringsselskap. Alle tre har overnasjonal beslutningsmakt innad i EU. Våren 2016 godkjente Stortingsflertallet at Norge knyttes til EUs opplegg ved at Esa får samme myndighet overfor Norge som de tre tilsynsbyråene har i EU. Men da må Esa hele tida gjøre som EU-tilsyna vil.

Energiovervåking: EU tok i 2009 et viktig skritt mot en såkalt «energiunion» med vedtaket av Energimarkedspakke III. Som del av pakka er det oppretta et «energiregulatorbyrå» (Acer) som skal kunne treffe overnasjonale beslutninger på en del områder. Det kan blant annet dreie seg om oppbyggingen av infrastruktur som krysser grenser og om det som kalles «prosjekter av felles interesse». Hvis deltakerne i et slikt felles prosjekt ikke blir enige om hvordan utgiftene skal fordeles, kan Acer bestemme hvem som skal betale hvor mye.

Formelt overlates det til Esa og den nye reguleringsmyndigheten RME å fatte vedtak som gjelder oss i Norge. Men hvert vedtak skal være ordrett avskrift av et forslag som Acer har sendt over. Esa og RME skal ikke ha noen sjølstendig oppfatning av vedtak som blir bindende for Norge.

Under EØS-forhandlingene i 1992 måtte EU gå med på å gi Norge en reservasjonsrett – også kalt vetorett – for at ikke hele EØS-avtalen skulle være i strid med Grunnloven. Grunnloven tillater ikke at Norge overfører beslutningsmyndighet til internasjonale organisasjoner vi ikke er medlem av.

Norge er medlem av EØS, men ikke av EU. Samtidig er det slik at det er EU som fastlegger alt regelverk som skal gjelde i EØS. Hensikten med EØS er jo nettopp at EU og EØS skal ha samme regelverk for alt som har med fri flyt å gjøre.

EØS-avtalen er det som kalles en dynamisk avtale. Innholdet i avtalen endrer seg hele tida. Disse endringene kommer fordi EU stadig utvider og endrer lovverket sitt. På de områdene som omfattes av EØS-avtalen, skal slike endringer etter forutsetningene også gjelde Norge. For at dette ikke skulle være i strid med Grunnloven, ble Norge gitt en reservasjonsrett i EØS-avtalen.

Da EØS-avtalen skulle godkjennes av Stortinget høsten 1992, ble reservasjonsretten framstilt som en garanti for at EØS-avtalen ikke kunne påføre oss regler vi var sterkt imot. Reservasjonsretten er derfor konstitusjonelt sett en sentral del av EØS-avtalen.

Likevel er reservasjonsretten bare brukt én gang: Det skjedde etter at et flertall på landsmøtet i Arbeiderpartiet, mot partiledelsens aktive motstand, vedtok å bruke reservasjonsretten mot EUs tredje postdirektiv våren 2011. Men den reservasjonen varte bare noen måneder, inntil Solberg-regjeringen trakk reservasjonen tilbake da den tiltrådte etter valget i september 2013.

For EØS-motstandere er reservasjonsretten det eneste forsonende trekket ved EØS-avtalen. Reservasjonsretten gjør det mulig å bekjempe EØS-avtalen innenfra – ved å mobilisere en så sterk opinion når norske interesser og verdier trues av nye EU-regler, at en norsk reservasjon blir politisk nødvendig.

Denne kampen om å bruke reservasjonsretten er i sin kjerne en kamp mot at det markedsliberale grunnlaget for EU – den uhemmede konkurransen på markedene for varer, tjenester, kapital og arbeidskraft – skal ha fullt gjennomslag i Norge.

For EU-tilhengere er reservasjonsretten i EØS derimot en uting. De vil inn i et EU der ingen medlemsland har noen reservasjonsrett mot nye EU-regler for det indre markedet. De vil derfor stritte imot å bruke en reservasjonsrett som blir et kraftigere argument mot EU-medlemskap hver gang den brukes.

dag.seierstad@stortinget.no