Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20180428/PLUSS/180429735

EUs «sosiale søyle» blokkeres når konkurranse slippes fri på flest mulig markeder.

Siste sjanse for EU?

Av Dag Seierstad,
rådgiver for SVs stortingsgruppe­ og medlem fagrådet til Attac

Publiseringsdato: Lørdag 28. april 2018

Seksjon: Orientering

INGEN SOSIAL DIMENSJON: EUs naive forestillingen om at friere forhold for markedskreftene og friere konkurranse ville føre til vekst og sysselsetting, slo feil, skriver Dag Seierstad. Her fra Berlin i Tyskland. FOTO: JOHANNES EISELE, AFP/NTB SCANPIX

I april 2016 la EU-kommisjonen fram et forslag om en «Europeisk søyle for sosiale rettigheter» (EPSR). Denne «sosiale søyla» har – også til EU å være – fått en forhånds­omtale utover det vanlige.

Fanfarene har vært mange og høylytte. Samtidig har dobbeltbudskapet vært tydelig: Presidenten for EU-kommisjonen, Jean-Claude Juncker, har framstilt forslaget som et epoke­gjørende samfunnsmessig gjennombrudd og samtidig som «siste sjanse for å forsone EU med sine borgere»!

Et tiår med langvarig sosial nød og fortvilelse i land etter land er bakgrunnen for dobbeltbudskapet: «Vi skjønner at mange av dere har hatt det fælt og at dere har mista tilliten til oss som har styrt. Men nå skal alt bli annerledes.»

Spørsmålet er bare om den sosiale søyla blir musa som fødte et berg.

Ifølge EU-kommisjonen skal den sosiale søyla «operasjonalisere» de sosiale rettighetene som alt er innført. Gjennomgangsbudskapet fra mange kilder er da også at søyla ikke legger fram noe nytt, bare gir de gamle løftene en ny innpakning.

Den sosiale søyla ble vedtatt på EU-toppmøtet i Göteborg i november 2017 og er bygd opp omkring 20 «prinsipper». Prinsippene er ikke juridisk bindende og skal være «veiledende» for medlemsstatene, og særlig for medlemmene av valuta­unionen. De er uttrykt så lite konkret at de for eksempel ikke kan brukes til å rydde opp i det som fins av uenighet om EUs arbeidslivspolitikk.

Norge omfattes ikke av den sosiale søyla, men sammen med søyla har EU-kommisjonen lagt fram en del lovforslag som EU-kommisjonen definerer som EØS-relevante og som den vil ha inn i norsk lov.

De nordiske arbeidsgiver-organisasjonene har i en felles uttalelse tatt kraftig avstand til søyle-forslaget fordi det «blander seg inn i den nordiske arbeidsmarkedspolitikken». Den politikken «reguleres med stor suksess og med gode resultater av arbeidsmarkedets parter».

Derimot har fagbevegelsen – også de nordiske – i mange land i utgangspunktet stilt seg positiv til den sosiale søyla. Det gjør også Etuc (Euro-LO). Da er det påfallende at forskningsavdelingen til Etuc (Etui) står fram med sterk kritikk av søyle-forslaget i en serie med større og mindre rapporter.

Zane Rasnaca fra Etui har i en fersk rapport gitt et grundig innblikk i hva den «sosiale søyla» kan bety. (Til språkbruken: I EU omfatter sosialpolitikk og sosiale spørsmål også alt som har med arbeidslivet å gjøre.)

Rasnaca hevder at EU-kommisjonen ikke har gjort særlig mye for å vise hvordan den sosiale søyla kan forbedre velferdsordninger eller sikre høyere standarder i arbeids­livet.

I debatten om den sosiale søyla er det mange som oppfatter den som et forsøk på å legitimere den økonomiske politikken som har dominert i EU de siste tretti åra ved å føye til noen sosiale mål som er så generelle at ingen kan være uenige i dem. (Denuit)

I 1973 ble det første sosiale handlingsprogrammet vedtatt for de ni land som da var medlem av EU. Det neste kom i 1989 og da som støtte for programmet for det indre markedet fra 1985. Det som endra samfunnsforhold mest dramatisk, var ikke det nye sosiale handlingsprogrammet, men gjennomføringen av det indre markedet med sine fire markedsfriheter, arbeidsgiveres frie etableringsrett og frislippet av konkurranse på stadig flere markeder.

Kravet om å balansere kapitalens friheter med en «sosial dimensjon» var Delors også den tydeligste talsperson for. Et sosialt charter og et sosialt handlingsprogram ble vedtatt i 1989. Det førte til en serie med rettsakter som ga fagbevegelsen økte rettig­heter, og som ga en kraftig forbedring av arbeidsmiljøet i mange EU-land. Men på sikt var det frislippet av kapital og arbeidsgivere på tvers av de interne landegrensene som endra situasjonen i arbeids­livet mest.

Den naive forestillingen om at friere forhold for markedskreftene og friere konkurranse ville føre til vekst og sysselsetting, slo feil. Tallet på arbeidsplasser i EU sank med fire millioner mens det indre markedet kom på plass mellom 1986 og 1993. Det hjalp ikke at Jacques Delors som president for EU-kommisjonen gjentok og gjentok at kampen mot arbeidsløsheten var jobb nr. 1.

Det tredje sosialpolitiske prosjektet kom med Maastricht-traktaten i 1992 i form av en sosialpolitisk protokoll som britene forlangte å stå utafor. Men så var det slutt på de sosiale reformene. Høsten 2008 slo finanskrisa ned som et uvær over arbeidslivet til EU.

Finanskrisa utvikla seg raskt til ei sosial krise langt på vei skapt av den krisepolitikken som ble satt inn. Det var en krisepolitikk som i stat etter stat skulle gjenvinne konkurranseevnen ved å ta fra lønnstakere, pensjonister og offentlige instanser kjøpekraft. Det har vært en håpløs blindvei, fordi EU-land konkurrerte mer med hverandre enn med land utafor EU.

I de fleste land i Europa er det blitt mer ufrivillig deltidsarbeid og midlertidig arbeid, mer svart arbeid, større inntektsforskjeller og flere «working poor», mennesker i heltidsarbeid som ikke tjener nok til å forsørge seg sjøl.

EUs mange styringstiltak, alt fra Det europeiske semester til Sekspakke-lovene og Fiskalpakten har tvunget fram en «nyliberal logikk» som tvinger til side det som har vært kalt «den europeiske sosialmodellen» der forhandlinger mellom partene i arbeidslivet har hatt stor betydning for samfunnsutviklingen. «Krisepolitikken gjorde de sosiale og økonomiske problemene verre – og er nå den største trusselen mot den europeiske sosial­modellen.» (Seikel)

Da er det ikke nok å si nei til EUs sosiale søyle. Hvilke sosiale kamper i og utafor arbeidslivet må til for å erstatte søyla med sosiale framskritt?

Viktigste kilder:

Zane Rasnaca: «Bridging the gaps or falling short? The European Pillar of Social Rights and what it can bring to EU-level policymaking», ETUI 2017

• Daniel Seikel: «The European pillar of social rights – no «Social triple A» for Europe», 2016

• François Denuit: «Choosing an ambitious Sosial Europe via a Euro-dividend», 2017

dag.seierstad@stortinget.no