Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20180310/PLUSS/180319731

Gerd Brantenberg ble ikke lesbisk som en protest mot patriarkatet. Tror hun.

Frontkvinnen

Av Tekst: Kristine Hovda Foto: Christopher Olssøn

Publiseringsdato: Lørdag 10. mars 2018

Seksjon: portrett

Oslo, Norge, 07.03.2018. Portrett med forfatter Gerd Brantenberg, født 1941 i Oslo, oppvokst i Fredrikstad. Brantenberg er en feministisk forfatter med grunnleggende kritikk av patriarkat, heterosamfunn og kapitalisme, ofte i lattervekkende, satirisk form. Foto: Christopher Olssøn.

Intervjuet blir avbrutt av noen voldsomme hyl ute på gata. Er det en elskovssyk katt? Er det et barn i nød? Journalisten styrter til vinduet i femte etasje på Majorstua i Oslo.

– Ja, så sannelig, sier Gerd Brantenberg da hun får åpnet vinduet.

Nabobalkongene skygger for utsikten til gata nedenfor.

– Det er en kvinne som skjeller ut en mann, sier Brantenberg rolig.

Og så lukker hun vinduet og setter seg tilbake i stolen.

Gerd Brantenberg var med på å starte det første krisesenteret i Norge. Hun kjenner sitt kvinnehyl. I 1972 var hun den andre kvinnen, etter Kim Friele, som sto åpent fram som lesbisk i Norge, samme år som homofili ikke lenger var forbudt ved lov. Året etter skrev hun klassikeren «Opp alle jordens homofile», et kampskrift for retten til å elske den man vil.

I den romslige, men godt innbodde leiligheten står det gitarer i en krok, og et flott, tysk piano fra 1911 i en annen. På disse instrumentene har hun skrevet utallige kampsanger til bruk i kvinnebevegelsens demonstrasjons­tog og møter.

– Jeg skriver ennå, sier hun.

Denne uka har Gerd Brantenberg mye å gjøre. Det er 8. mars, og hun skal på NRK og skal snakke om Naomi Aldermans roman «The Power» og dens likhet med Brantenbergs egen klassiker fra 1977, «Egalias døtre». Romanen er en framtidsvisjon av et samfunn der kvinnene har makten og mennene må gå med PH utenpå klærne, krølle skjegget, passe barn og servere drinker når kvinnene kommer hjem fra arbeidet.

Fakta:
Gerd Mjøen Brantenberg

Alder: 76.

Sivilstatus: Kjæreste.

Bakgrunn: Cand. philol. fra Universitetet i Oslo (1970). Forfatter og kvinnesaks­aktivist.

Aktuell med: Romanen «Egalias døtre» (1977) har fått ny aktualitet etter filmatiseringen av «A Handmaid’s Tale» av Margaret Atwood.

I disse metoo-tider, når betrodde politikere forsyner seg av unge mennesker som om det var deres rett, når opprop etter opprop forteller om systematisk trakassering av særlig kvinnelige ansatte på den ene arbeidsplassen etter den andre, da er det ikke til å komme unna at man kan misunne Gerd Brantenbergs stilling. For om Egalia synes som en umulig framtidsvisjon, har Brantenberg som lesbisk kvinne i det minste muligheten til å velge bort mannen fullstendig.

– Jeg er veldig skeptisk til det jeg synes er en veldig sterk tendens i dag, at man sier at «dette er kommet for å bli». For eksempel når det gjelder førerløse biler. Er det så lurt? Skal det ikke sitte noen og passe på? Hva hvis det skjer noe uventet?

Hun trekker pusten kjapt mellom setningene.

– Jeg tilhører en generasjon som gjorde opprør og som fikk innflytelse. Jeg er veldig forundret over at digitalrevolusjonen har funnet sted uten protester. Ingenting, mener jeg, er kommet for å bli.

– Men når vi snakker om ­kjønnene: Hva ligger i biologien, og hva kan vi forandre?

– Når det gjelder maktfordelingen mellom mann og kvinne, er mitt hovedanliggende at du kan ikke begrunne den biologisk. I så fall er det jo kvinnene som burde ha makten, for de kan føde barn. Et av spørsmålene som kvinnene i Egalia stiller seg, er: Hvor mange menn trenger vi egentlig? Det spørsmålet tror jeg er ganske truende for menn. Men det er et betimelig spørsmål, reint biologisk. Når menn likevel har makt over kvinner, når vi lever i et patriarkat, som vi absolutt gjør og som det er viktig å påpeke, kan man ikke bare forklare det med at menn er fysisk sterkere enn kvinner. Det synes jeg er for primitivt. Det er ikke noen biologisk grunn til at vi bare har hatt to kvinnelige statsministere.

RETTELSE

EGENMELDING

Siste kulturopplevelse: Anja Breien og Vibeke Løkkeberg på Nasjonalbiblioteket.

Leser daglig: Bøker.

Politisk enkeltsak: At folk kaster søppel på gata.

Tror på: Naturen og skaperverket.

Forbilde: Den britiske forfatteren Alice Murdoch.

Lydspor: NRK Alltid Nyheter og NRK Alltid Klassisk.

Det verste du vet: At folk kaster søppel på gata.

Det folk ikke vet om deg: At jeg hater når folk kaster søppel på gata.

Det handler om systemet, mener Gerd Brantenberg. For eksempel er det slik i dag at kvinner har økonomisk ufordel av å få barn, når de egentlig burde ha en økonomisk fordel av det.

– Det er derfor jeg synes Egalia er et bedre samfunn enn det vi har i dag, fordi det å få barn blir betraktet som en jobb, som blir betalt. Kvinnen får makt av det, hun føder i fødepalasser og det blir applaudert. Hos oss blir fødsler i stedet brukt mot kvinnen, slik at hun blir spikret til hjemmet. Det mener jeg er biologisk perverst.

Hun trekker pusten igjen.

– Og så er det en annen viktig ting, og det er at patriarkatet er selv­forsterkende. Når menn først har fått litt makt, får de mer makt ved at de støtter hverandre. Menn ser menn, og kvinner ser kvinner og menn. Da blir det 75 prosent totalt som ser menn, og det tilsvarer omtrent kjønns­fordelingen for vinnerne av nobel­prisen i litteratur.

Gerd Brantenberg er en travel kvinne. Hun skriver og holder foredrag og er aktiv i Kvinnesaksforeningen. Hun har en kjæreste i Stockholm og ting å gjøre. Men om kveldene hender det at hun synker sammen i den røde sofaen foran tv-en og blir sittende og zappe.

– Jeg blir helt oppgitt. Menn, menn, menn, i alle rollene. Menn overalt.

Og det blir ikke bedre når hun skrur på radioen. Søviknes-saken har særlig opprørt henne den siste uka, historien om den da sekstenårige jenta som på et ungdomsparti­arrangement var beruset og endte opp i seng med den daværende nestlederen, og som så, gråtende, ble overlatt til en ny tillitsvalgt i partiet, som lå med henne.

– Reaksjonene på dette er at Søviknes må få være i fred, at han har gjort opp for seg. Jaha, har han det? Jeg blir veldig oppgitt.

– Man kan jo bli så rasende på menn at man får lyst til å si takk og farvel.

– Ja, man kan det. Absolutt. Men løsningen er at kvinner får mer makt. Det er takket være kvinnebevegelsen at vi har en kvinnelig statsminister, at vi fikk Gro Harlem Brundtland, Erna Solberg og Siv Jensen.

Tidligere i år skrev næringslivs­kvinnene Isabelle Ringnes og Marie Louise Sunde at de klassiske rådene til kvinner om å ta mer plass fungerer dårlig i praksis. Kvinner som griper ordet og kommuniserer direkte, blir mislikt av både menn og kvinner.

– Jeg tenker sånn: Jo flere kvinner vi får i maktposisjoner, jo mer for­svinner det der.

– Men tror du at menn vil ha kvinner med makt?

– Det skal ikke spille noen rolle, det, og jeg tror at de kommer til å forandre seg. Du spør ikke om dette, men jeg har lyst til å si det likevel. Når vi kjemper for å få et likestilt samfunn, er det ikke fordi det nødvendigvis vil bli et bedre samfunn. Det er ikke poenget. Det er fordi det er rettferdig.

– Jeg mener jo ikke at kvinnen skal tilpasse seg mannen. Men jeg lurer på om kvinnen må ofre det romantiske parforholdet for å gjøre denne endringen i samfunnet?

– Der synes jeg man skal ha et åpent sinn. Man kan godt tenke seg et samfunn der kvinner og menn store deler av livet lever atskilt. Man behøver ikke kjernefamiliemodellen der man forelsker seg og får barn og flytter sammen i en treværelses­leilighet på Grorud. I syttiårene hadde vi noen visjoner om å lage andre samlivsformer. Kjernefamilien skal fylle så mange funksjoner i dag, og den er basert på en tid der man bodde på bondegårder og hadde et arbeidsfellesskap på en måte man ikke har i dag. Hvor naturlig det er å være monogam, kan man også spørre seg. I vår tid går halvparten av forholdene i stykker, og så velger mennene seg yngre partnere – noe som i hvert fall er en del av patriarkatet.

– Nå er det jo en av fire menn som ikke får barn. Arbeiderklassemennene velges bort til fordel for godt brukte menn med sikre jobber og barn fra før. Burde kvinner i solidaritet med hverandre velge bort menn med makt?

– Det med at makt er attraktivt, tror jeg ikke er knyttet til menn. Makt er tiltrekkende i seg selv. Selv om menn med makt gjerne vil ha en tendens til å mislike kvinner med makt. Men det mener jeg igjen handler om patriarkatet. Det er ikke utenkelig at man kunne hatt et samfunn hvor menn ville synes at kvinner med makt er tiltrekkende – og det er jeg helt sikker på at mange menn også synes. Det er ikke biologisk betinget at kvinner med makt er truende for menn, sier hun.

Da Gerd Brantenberg var 20 år og nettopp hadde tatt artium, skulle studievennene feire. På festen satt unge menn og kvinner sammen, alle med lange studier foran seg. Da sa en av guttene: «Dere jenter er heldige! Dere studerer fordi dere har lyst, men vi studerer fordi vi må.» Gerd, overrasket, svarte at hun hadde jo lyst til å studere, men hun måtte jo også forsørge seg selv. Gutten fnyste av det og mente at hun måtte slutte å jobbe når hun giftet seg og fikk barn. Gerd svarte at hun kunne gjerne tenke seg å både gifte seg og få barn og fortsatt jobbe.

«Nei», sa han. «Da skal du ikke være mor til mine barn.»

Hun ler.

– Og dette var intelligente gutter som sa dette i fullt alvor.

Gerd Brantenberg har ennå ikke giftet seg, og hun har ikke barn. Alt dette vet vi nå. Likevel er hun en av kvinnene i Norge som har gjort aller mest for mødres rettigheter.

– Det er imponerende at du har engasjert deg så mye på kvinners vegne i en sak som ikke gjelder deg?

– Jaaa, sier hun, og drar på det.

– Men akkurat det er biologisk betinget!

Hun ler hjertelig.

– Det har nok noe å gjøre med at jeg identifiserer meg med mitt kjønn. Og med oppveksten min.

Hun forteller om barndommen i Fredrikstad, om legefaren og moren som var skuespiller, men som sluttet ved teateret da Gerd ble født.

– Hun syntes det var stas med oss barna, som hun kunne leke med, og hun brukte av sine kreative evner. Men alt det andre, husarbeidet og det at hun ble så avhengig av faren min, i praksis ble hun hans assistent, det likte hun ikke. Faren min var veldig sjalu. Han skrev tekster til revyene moren min deltok i, og på en måte tror jeg han syntes det var stas. Men jeg tror ikke han likte at hun gjorde suksess, hvilket hun gjorde.

– Så faren din for seg at du skulle være arbeidende?

– Ja, han ville ikke at noen mann skulle behandle meg slik som han behandlet min mor.

Som 17-åring oppdaget Brantenberg dragningen mot kvinner. Da var homofili fortsatt forbudt i Norge.

– Jeg håpet lenge at jeg skulle finne meg en gutt som jeg kunne ha det ok med. Men jeg var 23 da jeg skjønte at det ikke var noen vei utenom. Da fikk jeg min første kvinnelige kjæreste.

– Og da var det ingen vei tilbake for deg?

Hun tenker.

– Nei, det vil jeg ikke si. Jeg vil ikke si det så absolutt som det. Nei.

Hun blir for første gang i intervjuet stille et øyeblikk.

– Når vi snakker om legning, biologi og kultur, hva tenker du om det?

– Jeg tror det er naturlig å være homoseksuell og naturlig å være heteroseksuell. Men hvor mye det finnes av hver av de delene, mener jeg er kulturelt betinget.

Brantenberg forteller at organisasjonen Lesbisk Bevegelse en gang på 1970-tallet skrev et brev til den kinesiske ambassaden og spurte hvordan det var med forholdene for lesbiske i Kina.

– Vi fikk faktisk svar. Det sto at det kunne de ikke svare på, for det fantes ikke noen lesbiske i Kina.

Hun humrer.

– Det var på et tidspunkt da det bodde rundt 800 millioner mennesker i Kina.

Brantenberg mener grunnen til at det finnes flere medlemmer i homoorganisasjoner enn i lesbiske organisasjoner, er at det har vært et større tabu å være lesbisk. Det er i enda større grad enn mannlig homofili en trussel mot patriarkatet. På samme måte er det å være bifil et tabu fordi det er en trussel mot ideen om at homofili er biologisk betinget.

– Simone de Beauvoir sier at det å være lesbisk er en protest i en umulig situasjon. Det er et opprør mot å bli gjort til det annet kjønn. Hun sier dermed at det å være lesbisk er et valg. Det synes jeg er veldig interessant. Jeg opplevde ikke det som et valg den gangen, men det er jo mange veier til den lesbiske saligheten, eller hva man skal kalle det.

– Jeg leste nettopp et intervju der en journalist spurte om metoo-bevegelsen hadde ført til at kvinner hadde sluttet å ligge med menn. Da fikk han til svar: Mener du sex generelt, eller sex med menn? Hun hintet dermed til at flere kvinner hadde begynt å ligge med hverandre istedenfor å ligge med menn.

– Ja, det er interessant. Men det at heteroseksuelle kvinner slutter å ligge med menn, løser jo ikke problemet. Det er veldig mange problemer man får i parforhold som ikke har noe å gjøre med at man er mann og kvinne. Som lesbisk får man ofte spørsmålet om hvem som er mannen og kvinnen i forholdet. Det synes jeg er tåpelig. Hva vil det si å være mannlig og kvinnelig? De rammene synes jeg er altfor trange for min del.

– Ja, det kan jo jeg også synes.

– Ja? Men håpet tror jeg ligger i at det går an å forandre verden. Vi har gjort det før, og vi kan gjøre det igjen. Det er ikke noen grunn til å synke ned i håpløsheten.

Hun reiser seg.

– Dette går litt tilbake til det vi begynte å snakke om. På et eller annet tidspunkt bosetter vi oss på Mars, sier noen, sånn er det bare, sier de. Jeg synes det er veldig irriterende. Kjære vene, ting kommer hvis vi vil ha det. Vi skaper vår egen kultur og vårt eget samfunn.

kristineh@klassekampen.no

christophero@klassekampen.no