Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20161105/ARTICLE/161109966

Debatten om Vigdis Hjorths «Arv og miljø» gjør det åpenbart at overgrepserfaringer fortsatt blir snakket bort.

Hvorfor vil vi ikke lytte?

Av Siri Søftestad og Inga Marte Thorkildsen

Publiseringsdato: Lørdag 5. november 2016

Seksjon: Med andre ord

Bryter tausheten: Vigdis Hjorths «Arv og miljø» utfordrer den tabuiseringen og bagatelliseringen som ofre for seksuelle overgrep ofte blir utsatt for, skriver forfatterne. FOTO: Klaudia Lech

Etter at Vigdis Hjorth ga ut romanen «Arv og miljø» tidligere i høst, har det blitt reist en debatt om den såkalte «virkelighetslitteraturen». Debatten har utelukkende fokusert på etiske sider ved det å bruke selvbiografisk materiale i fiksjonslitteratur, og ingen har så langt fulgt opp Kaja Schjerven Mollerins spørsmål i Klassekampen 1. oktober: «Er det, i det skjulte, i det uuttalte, også en debatt om overgrep?»

På Litteraturhuset i Oslo møttes Vigdis Hjorth og Toril Moi til samtale 5. oktober, og i Aftenposten refereres Hjorth samme kveld: «Det jeg prøver å si gjennom denne romanen, er å rette oppmerksomheten mot et tema. Romanen roper ut og sier: Se! Mot det man ikke vil snakke om, det man ikke vil se. Det ubehagelige, det man feier under teppet.»

Sett fra vårt ståsted – som politiker og forsker, og som forfattere av bøker om vold og seksuelle overgrep, og i mange­årig nærkontakt med barn og unge og voksne som har vært utsatt for dette – er det noen likheter mellom mottakelsen av Hjorths roman og det som ofte skjer når noen våger å sette ord på at en navngitt voksen har forgrepet seg seksuelt på et barn.

Oppmerksomheten har sporet av fra bokas grunntema og havnet i en diskusjon om forfatterens etiske dømmekraft. Vi gjenkjenner de tabuiserende mekanismene som på ulike måter formidler at selv om seksuelle overgrep mot barn er forferdelig, er det enda verre å fortelle om dem.

FAKTA

Fortielse av overgrep:

• Vigdis Hjorths siste roman «Arv og miljø» handler om Bergljot, som tar et oppgjør med familien fordi de aldri har trodd på at hun ble utsatt for incest av faren i barndommen.

• I kjølvannet av utgivelsen startet Aftenpostens anmelder Ingunn Økland en debatt om den såkalte «virkelighetslitteraturen», fordi hun mente at Hjorth skrev så tett opp mot sitt eget liv at hun indirekte anklaget sin egen far.

• I denne teksten skriver Inga Marte Thorkildsen og Siri Søftestad at det er påfallende at debatten ikke har handlet om temaet Hjorth tar opp i boka: fortielsen av incest.

• De mener at den manglende debatten er et uttrykk for at vårt samfunn fortier seksuelle overgrep mot barn.

Om forfatterne:

• Inga Marte Thorkildsen er helse- og sosialbyråd i Oslo. Siri Søftestad er sosionom og forsker. Begge har skrevet bøker om seksuelle overgrep mot barn.

Ifølge straffelovens definisjon er seksuelle overgrep alt fra hendelser hvor barn må være til stede når voksne har sex eller ser på porno, til at barnet får penis, fingre eller gjenstander trengt inn i skjede, endetarmsåpning og/eller i munnen. Betegnelsen incest benyttes når den som forgriper seg, står i en familiær relasjon til den utsatte, for eksempel som besteforelder, søsken eller forelder.

Antallet overgrepsutsatte i Norge er urovekkende høyt. I den første representative forekomststudien av vold og voldtekt i Norge, rapporterte en av fem kvinner og en av ti menn at de har vært utsatt for en eller annen form for seksuelle overgrep som barn. Når to av de mest alvorlige kategoriene i undersøkelsen slås sammen (voldtekt noen gang i løpet av livet og/eller seksuell omgang med en minst fem år eldre person før fylte 13 a°r), gjaldt dette 11,6 prosent av kvinnene og 2,3 prosent av mennene. Det innebærer blant annet at det finnes en rekke barneovergripere blant oss.

De fleste overgripere er ikke fremmede som kommer hoppende ut av buskene eller forsøker å lokke barn inn i bilen. Den typiske overgriperen er tvert imot en person som barnet har en relasjon til. Noen ganger er overgriperen til og med forelder eller søsken. Siden dette skjer i barnets nære relasjoner, betyr det at barnet står i et avhengighetsforhold til den som utsetter det for fare. Barnet kan være glad i overgriperen, slik Bergljot i Vigdis Hjorths roman er glad i sin far. Samtidig er barnet også maktesløst, og står uten redskaper til å bryte tausheten.

Når temaet bringes på bane, formidles ofte taushet og motvilje fra omgivelsene, noe som fører til en blanding av forvirring og frykt, skyld- og skamfølelse hos de utsatte. Barna mangler språk for det som skjer. I tillegg er vi mennesker utstyrt med automatiserte overlevelsesstrategier som skal beskytte oss mot slike overveldende, uforståelige og språkløse erfaringer som seksuelle overgrep er. Det grusomme og smertefulle lar seg fortrenge, og påminnelser om barndommen blir uvelkomne.

Vi leser de første sidene i boka om Bergljot: «Det jeg merket, har jeg tenkt siden, da jeg begynte å tenke, var at erkjennelsesøye­blikket nærmet seg, jeg ante det slik som et dyr aner jordskjelv.» Strategiene hun hadde brukt for å fortrenge smertefulle minner og innsikter om barndomskrenkelsene, sluttet å fungere. Hun var på det tidspunktet en voksen kvinne som hadde levd alene med sine overgrepserfaringer i årevis.

Hjorths bok bryter tvert med den tabuiseringen og bagatelliseringen som seksuelle overgrep mot barn – til tross for sitt store omfang – lenge har vært utsatt for i kulturen. Når vi unnlater å snakke om det, unnlater å sørge for at barnet forstår hvem som har ansvar, og at det vil bli trodd dersom det forteller, er det ikke til å undres over at få overgrep blir avdekket mens barnet fortsatt er barn. De får ikke beskyttelse mot gjentatte overgrep. De får ikke trøst og hjelp til å forstå hva som har skjedd, og til å bearbeide skadene de har fått på kropp og sjel. De lever alene med sine ødeleggende hemmeligheter i årevis.

LISA-undersøkelsen (Longitudinal Investigation of Sexual Abuse) viste at det gjennomsnittlig tok 17,5 år før de utsatte sto fram med overgrepene. Det setter spor: Nyere forskning viser en klar sammenheng mellom barndomskrenkelser og helseproblemer. Grunnen er at barnet skades i sin utviklingsprosess. Risikoen for psykiske og fysiske skader er stor.

Et offer for overgrep har sagt: «Det finnes ikke ett område i livet hvor overgrepene ikke har gitt konsekvenser.» Med omfanget i minnet nøler vi ikke med å kalle seksuelle overgrep et betydelig folkehelseproblem.

Fortrengningsmekanismene er finurlige. Kari Killén, sosionom og nestor i fagfeltet barnemishandling, skriver i boka «Sveket» om hvordan fagfolk og privatpersoner benytter ulike strategier for å unnlate å ta inn over seg kunnskapen om at barn utsettes for vold og overgrep. Vi overidentifiserer oss med den mistenkte, bagatelliserer og bortforklarer, skriver hun. Overgripere flest er ikke de monstrene vi liker å tenke på dem som. De er ofte hyggelige, flinke med barn, gode til å skaffe seg relasjoner og til å få mistenksomheten flyttet bort fra seg. Smerteuttrykkene fra barnet blir derfor altfor ofte bagatellisert og bortforklart: Det er helt umulig å tro at en forelder kan ha seksuell omgang med sitt eget barn, at den snille læreren kan forgripe seg, at barnehage­assistenten over­skrider grensene.

Spesielt vanskelig er det når det dreier seg om en person som er godt likt i lokalmiljøet, en som har en god jobb, en som er elsket for sin innsats som trener for fotballaget. Hvordan kan vi tro at en vi kjenner, kan misbruke barn seksuelt?

I «Arv og miljø» vil ikke Bergljots søster Astrid ta stilling for eller imot den utsatte søsteren og den anklagde faren. Det minner om hvordan familiemedlemmer og fagpersoner velger å forholde seg passive og forsøker å være nøytrale til overgrepsfortellinger. Men, som Hjorth sa på et arrangement på Cappelen Damm 2. november: Overgriperen krever ingenting annet enn akkurat dette, at alle blir «sittende stille i båten». Det er den utsatte som krever av oss at vi tar aktiv stilling.

En annen kjent fortrengings­mekanisme er at vi unnlater å ta tak i barns signaler og gryende betroelser, fordi vi ikke orker å ta inn over oss smerten ved å vite at et barn vi kjenner, krenkes på det groveste. Ikke vet vi hvordan vi skal gå frem, ikke vet vi om barnet vil få hjelp, og ikke ønsker vi å være den som ødelegger en familie. Kari Killén beskriver en prosess der problemet aktiv forflyttes: Barnet blir problemet (atferdsvansker, diagnoser, rusavhengighet), eller vi plasserer behovet for hjelp i et område vi føler oss kvalifisert til å bidra på. I praksis ser vi utallige eksempler på at overgrepsutsatte får behandling og hjelp for de synlige skadene av overgrep og fortielse – for angst, spiseforstyrrelser, selvskading, depresjon og rusavhengighet. Årsaken til disse plagene får ligge urørt i taushet. Dette er sterkt og godt beskrevet av såkalte proffer: unge med lang erfaring fra hjelpesystemene. Når vi unnlater å anerkjenne og akseptere barns fortellinger om overgrep, ugyldiggjøres deres erfaringer. Vi lar rett og slett ikke erfaringene finnes, akkurat slik Bergljots erfaringer ikke får finnes, men nulles ut: «Astrid og Åsa handlet og snakket som om mor og far hadde vært fine foreldre mens Bård og jeg hadde vært og var dårlige, utakknemlige barn.»

Det er ikke uvanlig at overgriperen har et liv og et renommé som står i sterk kontrast til overgrepsatferden, mens det utsatte barnet har væremåter og reaksjoner som forsterker andres inntrykk av at overgrepsanklagene er fantasier; at de er forsøk på hevn eller behov for oppmerksomhet.

På 1980-tallet kom trilogien om Tora. Vi leste «Huset med den blinde glassveranda», «Det stumme rommet» og «Hudløs himmel». Vi fikk innsikt i en virkelighet preget av incest, mishandling, frykt og taushet. Lesere med overgrepserfaring fikk speile seg i Toras erfaringer, og finne ord for det ordløse. Ville vi reagert annerledes dersom Herbjørg Wassmo den gang hadde fortalt at hun selv hadde vært misbrukt? Eller om en litteraturkritiker eller avisjournalist hadde framsatt sine spekulasjoner om forfatterens barndom og dens betydning for romanene? Ville media fokusert på skjebnen til den voldelige stefaren og kuede moren som beskrives i bøkene? Ville kritikken blitt rettet mot Wassmos etiske sans, og forstyrret oss fra å bli berørt og engasjert i bøkenes dyrekjøpte budskap?

Vigdis Hjorths bok gir en anledning for oss alle sammen til å forstå mekanismene i tabukulturen, og til gi tausheten mindre rom. Boka gir oss mulighet til å skaffe oss kunnskap og bearbeide våre egne holdninger. Skjønnlitterære bøker har alltid vært viktige for å sette vanskelige temaer på dagsorden, for å få ny innsikt og forståelse. Kan «Arv og miljø» få en plass i denne viktige tradisjonen, og kan vi snart diskutere det Hjorth forsøker å løfte fram – på utsatte barns vegne?