Print URL: http://501-kkweb.newscyclecloud.com/article/20150904/PLUSS/150909863

Aps Raymond Johansen mener tiden er inne for politisk tv-reklame.

Behold tv-forbudet

Av Hallvard Bakke

Publiseringsdato: Fredag 4. september 2015

Seksjon: Hallvard Bakke

VIL HA TV-REKLAME: Ap-politiker Raymond Johansen mener politikerne ikke får kommunisert sitt budskap, skriver Hallvard Bakke. Foto: Tom Henning Bratlie

Mellom diskusjoner om eiendoms­skatten, barnehager og husbesøk i Groruddalen, har byrådslederkandidat og inntil nylig partisekretær i Arbeiderpartiet Raymond Johansen skrevet en artikkel Dagens Næringsliv om politisk tv-reklame. Slik reklame er som kjent forbudt i Norge.

Johansen er i utgangspunktet ikke tilhenger av politisk reklame på tv, men han mener at med den situasjonen vi er i nå, må dette kunne diskuteres i et demokratisk perspektiv. For, skriver Johansen, vi har en situasjon hvor politikerne ikke får kommunisert sitt budskap, og velgerne ikke får kunnskap om hvordan politikerne skjøtter sine verv. Han mener derfor politisk tv-reklame kan komme til å presse seg frem som en nødvendighet fordi man rett og slett ikke får ut sitt budskap til velgerne. De siste årene er det kun skrevet litt over 600 artikler i norske medier om byregjeringens prioriteringer i Oslo-budsjettet. Da er det ikke rart at mange velgere i Oslo sier de ikke vet nok til å ta et informert valg, skriver Arbeiderpartiets byrådslederkandidat.

Jeg er tilbøyelig til å tro at Johansen overdriver når han mener Oslo-avisene ikke gir velgerne mulighet til å sette seg inn i oslopolitikernes politikk, og at velgerne derfor ikke er i stand til å treffe et informert valg når de skal stemme neste helg. Og uansett, nå er det valgkamp og opp til partiene selv å informere om sin politikk.

Det hevdes riktignok fra tilhengerne av tv-reklame at det vil gi partiene mulighet til å få ut helheten og sammenhengen i sitt budskap. Det er en illusjon. Som den borgerlige svenske avisen Dagens Nyheter pekte på under den tilsvarende debatten i Sverige, vil drømmer om at tv-reklame vil gi fordypning av innholdet i politikken raskt måtte vike for behovet for suggestive bilder og korte, slagkraftige utspill som selger. Debatten vil bli dreiet fra politiske resonnementer til slagordpregede budskap. Negative utsagn om andre partiet og kandidater blir en viktig del.

Et viktig prinsipp i Vær varsom-plakaten er dessuten retten til tilsvar «med mindre angrep og kritikk inngår som ledd i en løpende meningsutveksling», som det heter. Unntaket er antatt å omfatte blant annet politikere. Det forutsetter imidlertid at det foregår en slik løpende meningsutveksling. Hvordan dette skal foregå hvis angrepet foregår i en tv-reklame, er ikke helt åpenbart. Må den angrepne da kjøpe sin egen annonse for å svare?

Avskrellet alt utenomsnakk er det tre hovedargumenter for å oppheve reklameforbudet: penger, penger og atter penger. I Norge gjelder det de kommersielle tv-selskapenes mulighet til å tjene mer. De er i all hovedsak utenlandsk eiet. Penger vil i større grad påvirke valgutfallet og dermed politikken. Og det øker reklamebransjens mulighet til lukrative oppdrag.

Det gjelder selvsagt ikke Johansen. Han sier at han er bekymret for manglende dekning av Oslo-budsjettet, at få Oslo-politikere er kjente fjes for byens innbyggere, og at mange ikke vet forskjellen mellom byrådet og bystyret eller hvilke partier som styrer. Det mest overraskende med Johansens utspill er vel at når hans bekymring springer ut av den manglende dekningen i avisene, så foreslår han å bøte på dette ved å åpne for tv-reklame. For det naturlige måtte da være å kjøpe reklameplass i Aftenposten, Dagsavisen og Klassekampen, der folk i fred og ro kunne lese om Oslo-budsjettet og andre lokale saker. For er det noe tv-annonser er fullstendig uegnet til, så er det å gi en fyldig dekning av for eksempel et bybudsjett. Da måtte reklamen inneholde lengre politiske resonnementer og sette politiske spørsmål inn i en større sammenheng. Men partiene vil ikke ha råd til annet enn korte reklamesnutter. Reklamemakerne vil få en helt annen innflytelse i politikken.

Johansen sier også til DN at på internett er det i dag fritt frem, og alle de politiske partiene bruker Facebook og Google for å nå velgere i disse kanalene fremfor norske tv-kanaler. Dette er en av de mange paradokser i en tid hvor store multinasjonale selskaper får stadig større kontroll. Mediekrisen er blitt en demokratikrise, og det er den debatten jeg vil løfte, skriver Johansen. Man skulle vel heller kanskje tro at nettopp det at politikere og partier kan nå ut til velgerne via sosiale medier, skulle gjøre det mindre interessant å oppheve tv-forbudet, siden de som ellers har vanskelig for å komme til orde i de tradisjonelle mediene der kan få formidlet sitt budskap.

Skal vi ha et opplyst demokrati, fordrer det at den «fjerde statsmakt» ikke glimrer med sitt fravær i landets hovedstad, skriver Johansen. Men den fjerde statsmakt er ikke representert i tv-reklame. Og den vil ikke ha et budskap som blir formidlet med en journalists kritiske søkelys, som Johansen etterlyser, men akkurat det motsatte.

Det er ikke mulig å registrere noe folkekrav om å få innført politisk reklame på tv. Alle argumentene mot politisk tv-reklame er like gode som før. Derfor bør forbudet beholdes.

hall.bakke@gmail.com

Hallvard Bakke er utdannet siviløkonom og tidligere statsråd for Ap. Han skriver i Klassekampen hver fredag.